hits

tenk om du måtte gifte deg som 12- åring

15.09.2009 - 23:41 Ingen kommentarer
Jeg satt nettopp og så gjennom bildene fra dagen, og tok plutselig tårene mine i å krype rundt i ansiktet som maur i en maurtue. Akkurat som om jeg plutselig fikk et veldig tydelig bilde av hva jeg har sett de to siste dagene. Det har vært mye å gape over på kort tid, og historiene jeg får høre gjør så stort inntrykk at de nesten lammer meg litt der og da. Men nå som jeg sitter og virkelig tenker over tingene er det som om det slår meg i hodet og får meg til å våkne opp. Som jeg sa før jeg reiste, så håper jeg at denne turen vil forandre meg som menneske. Det er kanskje for mye forlangt, for jeg er kremen av dessertgenerasjonen. Med det mener jeg at jeg lever i en materalistisk verden hvor jeg har meg selv og mine nære i fokus konstant. En ting som er sikkert, er at jeg fra nå av kommer til å bry meg mer om resten av verden også. Mens jeg ligger i en varm seng og klager over regnet og at caffelatten jeg fikk servert tidligere på dagen var kald, sitter Kathy og Leah i Nairobi, og har ikke sett regnvær på FIRE ÅR! De får vannforsyninger annenhver uke, og jobber døgnet rundt for å klare seg. Jeg syns det var slitsomt å besøke slummen i et par timer, og de lever der dag inn og dag ut. Jeg mener det, det gjør helt vondt å tenke på. Et plaster på såret er i hvert fall at jeg VET jeg kan gjøre forskjell. Som en leser skrev til meg i kommentarfeltet; jeg kan ikke redde verden, men jeg kan hjelpe til med NOE. Og nå gjør jeg mitt beste for å informere dere der hjemme, og forhåpentligvis engasjere dere litt.

I dag startet vi dagen på et Plan- kontor her i Mombasa. Etter en hyggelig briefing, et tradisjonelt og afrikans dobesøk, og et klesskift, var vi klare for å dra videre. Her var det nemlig ikke snakk om å gå i shorts og singlet! Det var et muslimsk område vi skulle besøke, så da måtte jeg bare bite i det sure eplet og ønske svetteringene velkommen ettersom jeg nærmest kledde meg i noe som lignet pysjamas.

I og med at det var muligheter for å se både giraffer og elefanter, kjørte vi en omvei gjennom bushen som tok flere timer. Jeg sutret som en normann over blåmerker på rumpa, sult og stiv nakke, men nå i ettertid er jeg glad for at vi tok turen. Jeg har VIRKELIG fått se mye fra Jeepens baksete! Det er så sprøtt å se de små stråhyttene og barn som leker langs veien, på det mest øde stedet dere kan tenke dere i hele verden. Det er helt syke avstander her nede. Når de som er herifra sier at vi kun skal rundt hjørnet, tar det gjerne to timer å komme fram.

Målet for turen var en yrkesskole som heter Shimba. Skolen er et av prosjektene til Plan, og den er for unge jenter som har fått barn i tidlig alder og blitt giftet bort veldig unge. Visste dere at gjennomsnittsalderen for å bli giftet bort her er 12 år?! Da jeg var 12 år gammel fikk jeg min første kjæreste og turte så vidt å kline. Her må 12- åringene gifte seg med eldre menn fordi foreldrene deres får mer penger hvis de gifter bort en ung og "ren" jomfru. Er ikke det noe av det sykeste dere har hørt? Snakk om å få barndommen frastjålet. Poenget med skolen er jo at disse jentene også skal få muligheten til å lære og kunne jobbe i framtiden.

Da vi kom ble vi møtt med sang og dans, og jeg ble brått tvunget til å danse med. Med kamera i nakken og en haug av tilskuere ble jeg mildt sagt dødsflau, men jeg danset i hvert fall med og sang så godt jeg kunne på sangen. Nok en gang var det helt utrolig å se hvor glade menneskene ble for å se  oss!  Jeg tror aldri jeg kommer til å komme over energien og gleden til disse menneskene som nesten ikke har noenting.

Etter litt presentasjoner, satte vi oss ned og stilte jentene spørsmål om barn og ekteskap i tidlig alder. Det var tydelig at de var preget av vanskelige fortider som de syns det var vanskelig å snakke om. Vi fikk likevel høre litt fra de forskjellige jentene. En av jentene som gjorde sterkt inntrykk, var Florence på 18 år. Hun har en datter på 1 år, og er rett og slett blitt kastet ut av familien sin som kun bryr seg om brødrene hennes. Jeg snakket litt med Florence om denne kjønnsdiskrimineringen og målene hennes for framtiden, og hun var i hvert fall fast bestemt på at både hun og hennes framtidige mann skulle være i arbeid. Hun var også opptatt av at hun aldri skal kjønnsdiskriminere barna sine, og at det er en forandring som MÅ skje. Jeg forstod det som at skolen jobber mye med å endre disse holdningene rundt kjønnsdiskriminering, noe som betyr ALT for jenters situasjon i land som Kenya. Tenk at familier sender guttene på skole og gir dem mat, mens de utelater jentene - rett og slett fordi de er jenter!

På slutten av visitten fikk vi enda et lite show, og jeg fant meg selv dansende rundt IGJEN. Gøy var det, i hvert fall! Vi fikk også gaver som jentene hadde designet og laget til oss. De hadde laget batikk- sjal, som jeg faktisk sitter inntullet i i dette øyeblikk. Jentene og skolen rørte rett og slett ved meg. De var så takknemlige, og fikk ikke takket nok for hjelpen de har fått av Plan. Minne for livet!



Jentene sang og danset for meg til og med da vi spaserte!


Her reiser jeg meg opp for å sheeike litt med jentene, hahaha : )


Noen av jentene bak symaskinene i klasserommet. De var kjempeflinke til å sy og designe klær i papir!


Nettet jeg bruker er så sykt tregt, så jeg får ikke lastet opp fler bilder nå. Lover fler bildeposter, for reisefølget mitt har tatt så utrolig mange vakre bilder! God natt! : )

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar