ord blir s sm, men...

Den 2. desember stod jeg hjemme hos kjresten min og forklarte han at lysene jeg tente var for Regine Stokke, en jevnaldrende jente som feiret juleaften i november fordi hun ikke trodde hun kom til leve fram til julaften. Det siste ret har jeg jevnlig fulgt bloggen til Regine, hvor hun har gitt hele Norge et sterkt innblikk i det vre ung og kjempe mot kreften.

Den 3. desember ble jeg invitert til en Facebook- gruppe som het "Hvil i fred, Regine Stokke", og det var som f et ordentlig slag i magen. Jeg grt som en liten unge selv om jeg ikke kjente personen - men gjennom blogg fr man jo et forhold til personen som skriver. Jeg fler s utrolig med bde Regine og menneskene som str henne nr, er det noe som virkelig gjr vondt her i livet s er det miste unge mennesker til noe som er s urettferdig og meningslst.

I sommer stod jeg skulder til skulder med Regine foran en scene p Quartfestivalen, og jeg angrer fortsatt p at jeg latet som jeg ikke kjente henne igjen. Det var ikke for vre overlegen, det var fordi jeg var redd. Hva skal man liksom si til et menneske som str ansikt til ansikt med dden? Hei, hvordan gr det? Jeg hadde bare lyst til klemme henne og fortelle henne at hun mtte fortsette vre sterk - og det var kanskje akkurat det jeg burde gjort? Men jeg feiget ut, og n fr jeg aldri sagt det jeg hadde p hjertet.

Jeg tror uansett p at Regine ser p oss fra himmelen og takker dypt for all sttte hun har ftt. Dere blogglesere har vrt en fantastisk sttte for henne, og det siste ret har virkelig vist at blogging i Norge er s mye mer enn overfladiske fester, fashion og sladder. Gjennom bloggingen til Regine Stokke er det samlet inn masse penger til kreftforskning, og jeg hper med hele meg at det kommer til hjelpe andre i samme situasjon.

Herregud, s sm ordene mine blir i en slik situasjon. Hvil i fred, Regine Stokke.

0

Skriv en ny kommentar