forgive and forget, forgive but not forget, eller hva var det igjen?

Alle snakker om tilgi, men ikke glemme. Hva vil det egentlig si? leve med det? Godta hva som har skjedd, men tenke faen heller, livet er for kort til bre nag? Jeg mener at alle mennesker fortjener en ny sjanse - kanskje to, kanskje til og med tre. Men skal man liksom lure hjernen sin? Noe i meg sier at man m kunne glemme for kunne tilgi. Og det gjelder i alle tilfeller! Venner, kjrester, familie...

Jeg har hatt s mange slitsomme mareritt i natt, og for vre helt rlig er det ikke lenge siden jeg tok meg sammen og gikk i dusjen. Jeg har det fortsatt bra, men det er ingen tvil om at jeg fortsatt har snne tenke-thinke-thanke- dager.

Hadde det ikke vrt deilig bare operere ut hjernen enkelte dager, legge den igjen hjemme og lpe over gule blomsterenger uten sn, sludd og tunge tanker? Enkelte mennesker vil nok mene at det er akkurat det jeg gjr hver eneste dag, men n er det jo ingen andre enn meg som befinner seg inne i hodet mitt, eller hva? Jeg vil jo bare danse, le og vre lykkelig, men lykken er aldri komplett nr den ikke treffer alle man er glad i ogs.

Med hvilken alder er det egentlig den evige kompliserte hjernen utvikler seg, og nr forsvinner den? Jeg mener, nr skal jeg legge fra meg alle smproblemer som egentlig ikke betyr noe og skaffe meg en irriterende mann, en defekt oppvaskmaskin, en krevende goldentretriver, stasjonsvogn og tre skrikerunger i baksetet? Det er jo faktisk det livet jeg vil ha.

0

Skriv en ny kommentar