forgive and forget, forgive but not forget, eller hva var det igjen?

Alle snakker om å tilgi, men ikke glemme. Hva vil det egentlig si? Å leve med det? Godta hva som har skjedd, men tenke faen heller, livet er for kort til å bære nag? Jeg mener at alle mennesker fortjener en ny sjanse - kanskje to, kanskje til og med tre. Men skal man liksom lure hjernen sin? Noe i meg sier at man må kunne glemme for å kunne tilgi. Og det gjelder i alle tilfeller! Venner, kjærester, familie...

Jeg har hatt så mange slitsomme mareritt i natt, og for å være helt ærlig er det ikke lenge siden jeg tok meg sammen og gikk i dusjen. Jeg har det fortsatt bra, men det er ingen tvil om at jeg fortsatt har sånne tenke-thinke-thanke- dager.

Hadde det ikke vært deilig å bare operere ut hjernen enkelte dager, legge den igjen hjemme og løpe over gule blomsterenger uten snø, sludd og tunge tanker? Enkelte mennesker vil nok mene at det er akkurat det jeg gjør hver eneste dag, men nå er det jo ingen andre enn meg som befinner seg inne i hodet mitt, eller hva? Jeg vil jo bare danse, le og være lykkelig, men lykken er aldri komplett når den ikke treffer alle man er glad i også.

Med hvilken alder er det egentlig den evige kompliserte hjernen utvikler seg, og når forsvinner den? Jeg mener, når skal jeg legge fra meg alle småproblemer som egentlig ikke betyr noe og skaffe meg en irriterende mann, en defekt oppvaskmaskin, en krevende goldentretriver, stasjonsvogn og tre skrikerunger i baksetet? Det er jo faktisk det livet jeg vil ha.

0

Skriv en ny kommentar