jeg elsker storbyen likevel

Av og til innbiller jeg meg at jeg hater Oslo pgrunn av den fiendtlige trikken som gir langt faen i at det er grnn mann ved fotgjengerfeltet, p grunn av svenske gateselgere som biter seg fast i beina mine for f meg til abbonere p tran, og ikke minst pgrunn av all elendigheten jeg ser her. Hadde jeg hatt rd til kjpe =Oslo hver dag hadde jeg selvflgelig gjort det, men det er jo grenser for hvor mange eksemplarer av trynet til Alexander Rybak man vil investere i.

Men jeg hater ikke Oslo. Jeg savner ikke ha en stor hage eller ha skogen rett utenfor huset. Jeg savner ikke at alle kjenner alle, at jeg kan busstidene utenat, og at jeg vet nyaktig nr jeg m trykke p stoppknappen for at den samme gamle bussjfren ikke skal glemme at jeg skal av, som eneste passasjer p siste holdeplass. Jeg tror kanskje jeg liker at alt ikke er s hjemmevant og forutsigbart. Selv om jeg fler meg trygg i 4. etasje, er det et eller annet stort og utrygt som venter p meg der ute. Ikke ndvendigvis noe negativt.

Jeg sitter i vinduskarmen p soverommet mitt og hrer p radio. Tanken slr meg. Slanker jeg meg fem kilo, kan jeg kanskje sitte her uten mtte anstrenge meg for ikke rulle ned i senga, men hvem bryr seg. Senga tar meg jo i mot. P samme mte som storbyen tar meg i mot hver eneste dag, selv om jeg ikke er herifra. Sola varmer meg, smil gleder meg og flelsen av at det alltid er noe nytt og spennende rundt neste hjrne gjr livet her verdt leve.

Hvordan skal jeg noen gang klare flytte tilbake et sted hvor bussen gr hvert tjuende minutt? Et sted hvor alt er stengt innen klokka ni? Noe i meg sier "aldri", en annen del av meg tenker: det er jo ikke her jeg vil stifte familie og sende barna mine ut i gaten for g p skolen. Vel, n er det jo en stund til jeg skal f barn.

Men uansett. Enn s lenge fr jeg bare slenge p et plaster der hvor gateselgerne har bitt meg, for jeg tror jeg blir i storbyen en stund.

0

Skriv en ny kommentar