selvflgelig

Jeg stod opp i "natt" med tett nese, tett hals, hodepine og en kranglete mage. S var det bare ta fatt p en gtur, et par togturer, rusling p flyplassen, en alltid-like-nervepirrende sikkerhetskontroll, rusling, venting, flytur, togtur og trikketur.

Da jeg gikk av trikken utenfor leiligheten min var jeg s takknemlig og sliten at jeg holdt p begynne grte, jeg flte meg rett og slett som verdens heldigste, og var klar for stupe rett ned i puta med sovemaske p. MEN. S kaster jeg et tilfeldig blikk mot trikken som kjrer videre, og bak i vinduet str det en dame og veiver desperat med mobilen min. HHH.

S med bagasje og ti kilo for mye klr p kroppen satte jeg i gang og lp etter trikken. En skulle jo tro at det ville vre enkelt plassere det ene beinet foran det andre i et litt raskere tempo enn vanlig, men jeg snublet i alt som var og ble nesten pkjrt fire ganger. Snakk om risikere livet for en jvla mobiltelefon.

Og s mtte jeg en engel. En dame fra Bergen som hadde hoppet av trikken med mobilen min, selv om hun egentlig hadde drlig tid og skulle videre. Av prinsipp klemmer jeg ikke fremmede mennesker, men tro meg, jeg hadde lyst til bde invitere henne p kaffe og tilby massasje p stedet. Jeg har aldri vrt s takknemlig i hele mitt liv.

N skal jeg sove. Med mobilen under puta, s klart. Om det s strler bort de siste hjernecellene mine.

0

Skriv en ny kommentar