den som ikke trykker play

True story. Hver eneste natt ligger jeg vken i timesvis og nrmest klandrer meg selv for ting jeg burde gjort for forme mitt eget liv, men som jeg sttt og stadig skyver under en stol fordi det er ubehagelig. Mailer som skulle vrt sendt, mailer som skulle vrt pnet, telefoner som skulle vrt tatt, venninner som burde blitt konfrontert, ting jeg burde spurt om p jobben - og alt det der.

stadig skyve ting under en stol fr det til kjennes ut som om livet er satt p pause. Det er ikke upnede regninger eller en oppvaskmaskin jeg ikke har orket tmme - det er strre ting. Redd for f et nei, redd for hva som skjer hvis jeg fr et ja - herregud, s drlig jeg er til f ting til skje!

S i natt skrev jeg to post-it-lapper. 1. Den som ikke spr, fr heller ikke. 2. Den som ikke trykker p play m regne med st p pause. Veldig behagelig vkne opp til, egentlig. Ml for dagen, ml for uken, ml for mneden, ml for ret. F ting til skje, forme framtiden. Ikke bare g rundt i min egen boble og tenke at jeg ikke skal gjre noe ut av meg, eller ikke ta plass. Ikke en gang den plassen jeg fortjener!

Jeg tror veldig mange gr glipp av veldig mye fordi de ikke tar den plassen de fortjener. Det er nok av spisse albuer her i verden, og man kan fort fle seg liten og uviktig. Jeg er av typen som ikke rakk opp hnda i timen fordi jeg ikke ville plage andre med mine manglende kunnskaper - og som sjeldent sa i fra til sjefen hvis jeg syns noe var urettferdig. Og hva fikk jeg ut av det? En drlig mattekarakter og en jobb hvor jeg stod og irriterte meg bak kassen hver eneste og lrdag og tre ettermiddager etter skoletid? Akkurat.

Det er lett vre etterpklok, men jeg tenkte jeg skulle prve vre det n, og ikke nr jeg fyller 40. Grip dagen, for en jvla klisj, men likevel ganske ndvendig.

0

Skriv en ny kommentar