jeg blir alt for ærlig om natten

Jeg følte meg verdensvant da jeg var seksten. Hadde smakt på sprit, pult i misjonær, røyka blodprince, tatt trafikalt grunnkurs og fått 6'er i norsk. Dessuten hadde jeg allerede hatt kjæreste i sånn cirka fire år, og framtiden var jo allerede tegna opp på storyboard med klare linjer og sterke farger. Og selv om det kan høres forvirrende ut etter å ha skrytt av mine prestasjoner som sekstenåring, så var jeg en uskyldig tenåring. Satt stort sett hjemme og holdt kjæresten min i hånda i helgene, fest maks annenhver måned. Så verdensvant var jeg, trengte ikke å utforske en gang. Til og med dama som hadde født meg seksten år tidligere prøvde å dytte meg ut av døra og fortelle meg at jeg måtte prøve å leve litt.

Så begynte jeg på videregående, da. Fikk nye venner - og ny hobby. Blogging av alle ting. Visste faen ikke hva det var for noe, men lærere og medelever fant raskt ut at den blondeste jenta på medialinja delte både hjertesukk og hatske tanker på internett, og slik begynte ballen å rulle. Jeg digget uansett å legge ut "morsomme" videoer og jentekveld-bilder av meg selv, så jeg tenkte ikke så mye mer over saken.

Så tok ting litt av og jeg trodde jeg var veldig kul, og så var jeg litt deprimert, og så følte jeg meg veldig kul igjen. Og så klippet jeg håret kort, og så kjøpte jeg meg extensions - og plutselig var videregående nesten over og jeg fant ut at jeg snart skulle fylle 19 år.

På dette tidspunktet fikk jeg kanskje litt småpanikk. Jeg slo opp med kjæresten etter seks år, pakket alle tingene mine og fant meg 35 kvadrat på Frogner i Oslo, for jeg hadde hørt at de kuleste folka bodde der. Jeg husker veldig godt den morgenen jeg våknet opp i senga hos min "nye flamme", av en telefonsamtale som sa; Ida, hvor er du, vi er på vitnemålutdelingen og du har fått en pris for æreselev.

Da jeg la på røret hadde jeg allerede starta et nytt liv. Et skikkelig fancy liv, syntes jeg selv. Pengene rullet inn på konto som et resultat av at jeg skrev dagbok på nettet, og hverdagen bestod av å bruke disse pengene på kafèturer, shopping og langt-i-fra- alkoholfrie-sammenkomster på kveldstid. Noen ganger var jeg til og med på TV. Og radio. Og i aviser. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg følte at jeg hadde alt for første gang. Kjærlighet, leilighet, frihet, jeg kunne gjøre absolutt hva jeg ville. Aldri har jeg elsket livet mitt så mye, og aldri har jeg hatet meg selv så mye som da jeg gikk lei.

Dop har jeg aldri rørt, bortsett fra et par svimlende trekk av noe som like gjerne kunne vært en rullings på en veldig bedugget hyttetur - jeg lo i hvert fall i fem timer i strekk. Og jeg følte meg fortsatt veldig uskyldig. Forskjellen var at jeg ikke følte meg verdensvant lengre. Jeg var liten, usikker, og selv om jeg levde som kongen på haugen, hadde jeg verken kontroll eller planen klar lengre.

Jeg føler meg verdensvant igjen. Jeg er litt over 21 år, og har allerede funnet ut at det livet jeg drømte om ikke var noe for meg. Når man lever høyt oppe skal det ikke mye til før man får kjenne på en nedtur, og dem ble det mange av hele tiden. At jeg hadde en såpass meningsløs og tom hverdag førte vel kanskje til at jeg fylte livet med tunge tanker og mennesker som ikke alle var så bra å ha rundt seg, men jeg har i hvert fall lært mye av det. Kjærligheten ikke minst, som bokstavlig talt har gitt meg arr som jeg kommer til å bære med meg i lang tid framover. Når jeg ser tilbake på meg selv som attenåringen som flyttet til Oslo med et godt hjerte og kanskje litt for høye tanker om seg selv, får jeg bare lyst til å gi henne en klem og passe på henne. Men det får jeg jo ikke gjort, så jeg har skrevet et brev til henne i stedet.

Til Ida 18 - nesten 19 år.

Okey, så du har allerede pakket ned pikerommet og bestemt deg for å flytte for deg selv. Det er ingenting jeg kan si for å få deg til å forandre mening, men det er egentlig like greit. For jeg har på følelsen at du ikke kommer til å angre, og at du kommer til å klare deg. Du kommer til å føle at du gjør mange feil, men det gjør du egentlig ikke. Den største av dem er å være naiv. Du burde kanskje høre litt mer på mamma og pappa, de vil bare ditt eget beste - selv om det sikkert føles mer som mas og bremser på livet. De kommer til å fortsette å mase på deg i flere år, men du kommer til å sette mye mer pris på det når du har gått gjennom alt det du skal gå gjennom de to neste årene. Du er allerede forelska, i hvert fall så tror du at du er det. Værsåsnill og dropp det. Du kommer til å sitte i vinduskarmen din, høre på triste sanger og gråte hjertet ditt i stykker, mens den store kjærligheten er ute med en avskrudd telefon. Og du har god grunn til å gråte, men jeg vil råde deg til å ikke grave dypere i grunnen til at telefonen alltid er avskrudd, for det vil knuse deg enda mer, og det vil plage deg i flere år. Men ta det helt med ro, det kommer gode dager også. Du skal danse rundt i Oslo by i høye hæler og sommerkjoler, og kjenne varmen og kjærligeten fra mennesker som virkelig bryr seg om deg, og du kommer til å knytte vennskap sterke som stål. For de gode menneskene finnes der, du må bare lytte til magefølelsen en ekstra gang. Jeg vet at du aldri glemmer hvor du kommer fra, at du fremdeles kommer til å være jordnær og sette familien aller først. Jeg vil bare råde deg til å sette den vonde kjærligheten og de overfladiske menneskene som gjør deg trist i bakerste rekke, for du kommer til å la dem ta alt for stor plass. Jeg skal ikke skrive så langt til deg, for jeg vet at du får brevet to og et halvt år for sent, men jeg vil likevel si at; når ting ser mørkt ut, så husk at det ikke er så alt for lenge til du er her med meg, med begge beina godt plantet på bakken - og det kommer til å gå bra. Hilsen Ida 21 år.

Nå lurer jeg fælt på hvordan brevet til Ida 21 fra Ida 30 kommer til å se ut. Tiden får vise. Værsåsnill og ikke døm meg for min ærlighet, noen ganger må ting bare ut.

0

Skriv en ny kommentar