flelsene jeg hadde glemt

Denne dagen som startet s bra, og s har jeg avsluttet den med sitte og grte hele kvelden. Har rett og slett grini som en foss, noe jeg ikke har gjort p en mned. Hadde vel rett og slett bare samlet opp alle flelsene og trene, s boblen mtte jo sprekke til slutt. N fler jeg ingenting lengre, s det er vel et godt tegn p at jeg har ftt ut alt.

Telefonen ringer, og det er fienden fra krigen. Krigen jeg har s mange vonde minner fra. Fienden sier at han har laget en bok med bilder av oss. Til meg. Som han vil at jeg skal ha, for at jeg kanskje skal klare huske noen av de fine tingene ogs. Jeg sier at han kan beholde den teite boka som en pminnelse p alt han har gjort. Jeg ringer opp igjen. Vil ikke legge meg med vonde flelser og triste miner. Sier unnskyld selv om jeg ikke skylder noen unnskyldning, og prater som en foss mens jeg grter, fordi til og med kriger finner sted under stjernehimmel og soloppganger. Men ting er som de er, og sola kan ikke overdve regnet. Regner det, s regner det. Jeg legger p og vurderer vpenhvile. For f ro inni meg, og kun derfor.

0

Skriv en ny kommentar