følelsene jeg hadde glemt

Denne dagen som startet så bra, og så har jeg avsluttet den med å sitte og gråte hele kvelden. Har rett og slett grini som en foss, noe jeg ikke har gjort på en måned. Hadde vel rett og slett bare samlet opp alle følelsene og tårene, så boblen måtte jo sprekke til slutt. Nå føler jeg ingenting lengre, så det er vel et godt tegn på at jeg har fått ut alt.

Telefonen ringer, og det er fienden fra krigen. Krigen jeg har så mange vonde minner fra. Fienden sier at han har laget en bok med bilder av oss. Til meg. Som han vil at jeg skal ha, for at jeg kanskje skal klare å huske noen av de fine tingene også. Jeg sier at han kan beholde den teite boka som en påminnelse på alt han har gjort. Jeg ringer opp igjen. Vil ikke legge meg med vonde følelser og triste miner. Sier unnskyld selv om jeg ikke skylder noen unnskyldning, og prater som en foss mens jeg gråter, fordi til og med kriger finner sted under stjernehimmel og soloppganger. Men ting er som de er, og sola kan ikke overdøve regnet. Regner det, så regner det. Jeg legger på og vurderer våpenhvile. For å få ro inni meg, og kun derfor.

0

Skriv en ny kommentar