velge feil

Jeg vil vre meg. Og det tror jeg ikke at jeg har flt p ett r. Men srene er nesten ferdig med gro, og det eneste som ikke er plastret sammen, er alle sprsmlene som fortsatt river litt inni meg. Sprsml som jeg aldri kommer til f svar p.

Man straffes for alt. For hver minste feil valg man tar her i livet. Straffen kan vre fengsel, men den kan ogs vre sorg, frykt, trer og depresjon. De fire jeg nevner til slutt, er straffen man fr hvis man tar slike valg som jeg har tatt. Nr man velger slippe feil type mennesker inn i livet sitt, nr man lukker yne og rer for sunn fornuft, bare fordi det fles s bra nr det frst er bra.

Dette bildet er tatt dagen etter at jeg satte foten ned, og bestemte meg for at nok er faen meg nok. Om en uke er det nyaktig to mneder siden. De to mnedene har vrt forferdelige og fantastiske p samme tid. Forferdelige fordi jeg mtte snu tilvrelsen min p hodet. Alt jeg var vant til var borte, og jeg ble ordentlig alene for frste gang. Fantastisk fordi jeg har funnet roen, og jeg er ikke redd lengre.

Venninnene mine sier at jeg glder, strler og gudene-vet-hva om dagen. Jeg har ftt "livet" i ynene tilbake. Og jeg vet ikke om de innbiller seg at de kan se det, men det fles i hvert fall snn p innsiden. Spesielt det siste ret har jeg flt at livet har blitt sugd ut av meg, hver eneste dag. Jeg har vrt nervs, redd, mistenksom, lei meg, sint - alt p en gang. Det er s deilig slippe det.

Som sagt. Man skal straffes for alt. Noen ganger m man bare bli liggende og ta i mot alle slagene og sparkene, uansett hvor vondt det gjr. Til slutt m det jo holde opp uansett, for straffen for ha tatt feil valg er ikke livsvarig. Det er ikkedu som er ondskapen, du har blitt utsatt for den. Og da virker det kanskje urettferdig at du skal straffes med alle disse flelsene. Men en dag kjenner man fysisk at det er en klo som slipper taket om hjertet, og at ti kilo murstein letter fra skuldrene. Og da har man lrt s mye om seg selv, og livet kjennes plutselig lekende lett.

Dette er egentlig alt for privat for meg, jeg hater tanken p bli konfrontert med innlegg som dette i det virkelige liv, og bli spurt om ditt og datt. Eller at mamma sier; snt kan du ikke poste p bloggen din. Men jeg fler det er s viktig likevel, for jeg vet at det er s mange som ligger nede, og som kjenner p de samme sorgene som jeg har gjort den siste tiden.

Ps. Jeg depper ikke alts! Jeg er ganske happy n, men kun fordi jeg snudde alt p hodet for to mneder siden, og gjorde om p de gale valgene. Hper alle i samme situasjon gjr det samme.

0

Skriv en ny kommentar