hits

å velge feil

19.12.2011 - 15:59 Ingen kommentarer
Jeg vil være meg. Og det tror jeg ikke at jeg har følt på ett år. Men sårene er nesten ferdig med å gro, og det eneste som ikke er plastret sammen, er alle spørsmålene som fortsatt river litt inni meg. Spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på.

Man straffes for alt. For hver minste feil valg man tar her i livet. Straffen kan være fengsel, men den kan også være sorg, frykt, tårer og depresjon. De fire jeg nevner til slutt, er straffen man får hvis man tar slike valg som jeg har tatt. Når man velger å slippe feil type mennesker inn i livet sitt, når man lukker øyne og ører for sunn fornuft, bare fordi det føles så bra når det først er bra.

Dette bildet er tatt dagen etter at jeg satte foten ned, og bestemte meg for at nok er faen meg nok. Om en uke er det nøyaktig to måneder siden. De to månedene har vært forferdelige og fantastiske på samme tid. Forferdelige fordi jeg måtte snu tilværelsen min på hodet. Alt jeg var vant til var borte, og jeg ble ordentlig alene for første gang. Fantastisk fordi jeg har funnet roen, og jeg er ikke redd lengre.

Venninnene mine sier at jeg gløder, stråler og gudene-vet-hva om dagen. Jeg har fått "livet" i øynene tilbake. Og jeg vet ikke om de innbiller seg at de kan se det, men det føles i hvert fall sånn på innsiden. Spesielt det siste året har jeg følt at livet har blitt sugd ut av meg, hver eneste dag. Jeg har vært nervøs, redd, mistenksom, lei meg, sint - alt på en gang. Det er så deilig å slippe det.

Som sagt. Man skal straffes for alt. Noen ganger må man bare bli liggende og ta i mot alle slagene og sparkene, uansett hvor vondt det gjør. Til slutt må det jo holde opp uansett, for straffen for å ha tatt feil valg er ikke livsvarig. Det er ikke du som er ondskapen, du har blitt utsatt for den. Og da virker det kanskje urettferdig at du skal straffes med alle disse følelsene. Men en dag kjenner man fysisk at det er en klo som slipper taket om hjertet, og at ti kilo murstein letter fra skuldrene. Og da har man lært mye om seg selv, og livet kjennes plutselig lekende lett.

Dette er egentlig alt for privat for meg, jeg hater tanken på å bli konfrontert med innlegg som dette i det virkelige liv, og bli spurt om ditt og datt. Eller at mamma sier; sånt kan du ikke poste på bloggen din. Men jeg føler det er så viktig likevel, for jeg vet at det er så mange som ligger nede, og som kjenner på de samme sorgene som jeg har gjort den siste tiden.

Ps. Jeg depper ikke altså! Jeg er ganske happy nå, men kun fordi jeg snudde alt på hodet for to måneder siden, og gjorde om på de gale valgene. Håper alle i samme situasjon gjør det samme.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar