NÅR JEG HAR DET VONDT SÅ ER DET FORDI JEG HAR DET SÅ BRA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b2 preset
Jentekveld. Det er blitt enda senere, vi har drukket enda mer, og vi er blitt enda bedre kjent. Fulle jenter som knytter bånd - det er noe fint over det, men jeg har en mistanke om at utenforstående og edru mennesker ville fått sår i hjernebarken av å bevitne ritualet.

En av jentene forteller om barndommen sin. Den har stort sett vært fin, men det skjedde noen triste ting som et barn ikke bør oppleve. Det har merket henne for livet. Jeg presser leppene rundt en Marlboro Light, og sender henne et blikk fylt av forståelse blandet med avsmak. At noen kan behandle et barn sånn, sier jeg.

Din tur! Roper en av de andre jentene, mens frostrøyken står ut av munnen på henne. Eller kanskje det er Marlboro Light, jeg vet ikke. Meg? Ehm.. Jeg har liksom ikke... Opplevd noe fælt. Alle øyne på meg. Jeg tenker så det knaker. Ikke tull, alle har noe, sier en stemme jeg ikke klarer å lokalisere.

Jeg kan liksom ikke fortelle at jeg har dårlig samvittighet ovenfor mamma og pappa, fordi lillebror og jeg kranglet så mye da vi var små. Eller at jeg var med til dyrlegen og så den svarte katten min, Mons, bli avlivet da jeg var sju. Jeg kan jo alltids fortelle om den gangen jeg var sammen med en partynarkoman uten å vite det, og at da jeg oppdaget det, så skylte jeg en pose kokain ned i do like før jeg fikk et kne i ansiktet, ringte politiet og flyttet hjem igjen til mamma og pappa? Jo, jeg forteller om det. Men jeg føler meg likevel litt uærlig, for det har jo ikke merket meg for livet. Det var sånt som virket ødeleggende der og da, men som man kommer seg over fordi man kommer seg over det å være tenåring.  

Jeg får blikk fylt med forståelse og avsmak i retur. At gutter kan behandle jenter sånn. Frostrøyk og Marlboro Light har tettet luften i den lille ringen vår fullstendig, en av jentene foreslår at vi går inn igjen. Sykt LOL at vi må gå inn for å få frisk luft! 

Mens de prater videre, tenker jeg at det er "sykt LOL" at jeg ikke har noe å bidra med når de snakker om slemme stefedre og omsorgssvikt. Spontanaborter og sykdom i nærmeste familie. Nedbrent barndomshjem og storebror i fengsel.

Er jeg kjedelig fordi jeg har hatt det bra?

Jentekvelden jeg beskriver over, fant sted for lenge lenge siden. Men jeg har tenkt mye på den i det siste. For det at jeg har hatt, og har det så bra, har formet meg mye som person. Jeg tror mine nærmeste venner vil beskrive meg som hun smånevrotiske, kontrollfreaken, som alltid må planlegge godt for å unngå at noe går galt. Og der ligger det noe. En frykt for at det smertefrie livet mitt, skal bli snudd på hodet og bli ødelagt. En frykt for å kjenne på en fortvilelse, smerte og sorg som jeg aldri har kjent på. For jeg ser jo at det smeller for folk rundt meg. De mister folk de er glade i, blir syke og så videre. Når skal det smelle for meg? Jeg vet at det er helt latterlig å tenke sånn. Men det er nå sånn jeg tenker. Jeg føler at jeg har alt å tape, og det er derfor jeg er redd for dumme ting. Redd for å fly, redd når foreldrene mine er ute og padler i kajakk, redd når lillebror er fire måneder på Bali og kjører scooter uten hjelm hjem fra byen. 

Tenk, det at jeg er så heldig og har hatt så flaks her i livet, har gjort meg nervøs, forsiktig og tankefull. Samtidig går jeg rundt og føler meg så takknemlig. Håper at jeg kan fortsette å være heldig, slippe at det smeller. Er det i det hele tatt mulig? 

Hvis du virkelig vil høre min sob story: når jeg har det vondt så er det fordi jeg har det så bra. 
OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b2 preset

65

Du er ikke kjip, du er bare veldig veldig heldig.

Wow, for et bra innlegg Ida! Tusentakk for at du velger å dele dette med oss <3

Susanne: selv takk <3

Hei! Dette var veldig fint skrevet :) Jeg tror nok ikke du er alene om å føle det sånn! Det er viktig å vise sårbarheten sin av og til også. Og at vi alle har "noe" som gjør at ingen lever det perfekte liv.

Heidi: det er jeg også helt sikker på. Og det "perfekte liv" kan nok være en forbannelse det også, selv om man ikke bør klage. Tusen takk! <3

Fy søren så bra du skriver

!!: tusen takk <3

Hei,

Jeg kommenterer absolutt aldri på blogger men nå følte jeg bare at jeg måtte. Jeg kjenner meg så innmari igjen i det du skriver her at det er nesten skummelt. Satt og tenkte akkurat de samme tankene i dag og generelt nå i julen når man har ekstra god tid til å tenke.. hvorfor skal jeg være så heldig, hvorfor skal mitt liv være så bra? Hva har jeg gjort for å fortjene det, og ikke minst; når skal det gå galt? Huff, det høres jo som du sier litt tullete ut og man bør ikke tenke sånn, men heller nyte og være takknemlig over alle de fine dagene man får og det gode livet man har... Håper du klarer det, jeg skal i alle fall prøve:-) God jul:-)

Lykke: ekstra stas å få kommentar fra noen som egentlig ikke kommenterer blogger :D hehe. Neida joda! Men ja, jeg prøver hver eneste dag <3 God jul til deg også, håper du har kost deg!

Word! Du er ikke alene om den følelsen. Venter også på når det skal smelle i mitt liv. Foreløpig har det vært "problemfritt", med en fantastisk oppvekst, Inge sykdom osv. I sommer var sønnen min på fire på utredning for kreft, og da tenkte jeg at NÅ smeller det. Nå er det min tur.. shit altså. At å ha det bra kan være så vanskelig..

Helene: Vi har rett og slett bare vært heldige, det eneste man kan gjøre er å håpe at det fortsetter og nyte det man har. Selv om det er vanskelig. Håper det gikk bra med den lille gutten din?

Når skal du skrive bok? Du skriver helt sjukt bra, Ida.

Celina: Tusen takk <3 Håper jeg får til det en dag.

<3

Hege Kristin: <3

Kjenner meg såå igjen i alt du skriver ❤ beste blogginnlegget jeg noen gang har lest ❤

Marte: tusen takk <3

Jeg føler akkurat det samme som deg. Når brikker faller på plass og livet er fint, er det for fint, liksom? Og jeg er så lei av folk som sier at man bare skal være glad for de stundene, for det er ikke bare-bare å glemme bort bekymringene. Broren min er 19 år og kjører bil til jobben, jeg stresser for at det skal skje noe på veien med han. HATER å fly, og det har ofte gjort at jeg for eksempel GRUER meg til ferie. Og misforstå meg rett, jeg elsker å ligge på stranda med sandkorn mellom tærne, men jeg tenker likevel på at om to uker, ja da må jeg sitte på et FLY som sikkert kommer til å styrte den ene av én million ganger, bare fordi det er typisk.... Slitsomt og leve slik, maaaaange av vennene mine jeg har snakket med tenker ikke slik i det hele tatt. Men føler på en måte av vi som bekymrer oss, også verdsetter ting mer?

Mia: kjenner meg veldig igjen i det med ferie.. Er først når jeg lander trygt at jeg klarer å glede meg ordentlig over det, og så må jeg bare prøve å ikke tenke for mye på hjemreisen <3

Jeg føler akkurat det samme!

Dette innlegget kjenner jeg meg så godt igjen i, Ida. Bare at du har reflektert over det på en måte jeg ikke har. :)

Du skriver så fantastisk bra Ida :) jeg syns nå kjærestevold høres helt grusomt ut og det er ingen selvfølge at man kommer seg ut av slike giftige forhold. Jeg har selv hatt en tøff barndom og ungdomstid med mobbing, rettssaker, barnevernssak og diverse problemområder med begge foreldre, jeg skulle gjerne ha sagt at jeg hadde taklet en slik situasjon på samme måte som deg, men det er jammen ingen selvfølge. Du er tøff, og selv om du beskriver det litt som om du bare måtte komme deg gjennom det, så er heller ikke det noe som forventes av deg. Men jeg kan tenke meg at så trygge forhold hjemme var til god hjelp :)

Lh: fader så fælt :-( Trist å høre.. Nei, det er nok ingen selvfølge - men jeg tror som du sier at hvis man har en trygg base hjemme, så blir alt mye enklere. Hvilken familie man blir født inn i er bare flaks og uflaks. Verden er jammen urettferdig. Klem til deg <3

Jeg tror slettes ikke du er den eneste som føler det slik. Jeg har opplevd et par ting jeg ikke syns et barn skal måtte oppleve, og det har preget personligheten min. At jeg ikke drikker alkohol rundt barn i en alder av 24, det kommer av en barndom med for mye alkohol fra min mors side. I tillegg til et par andre ting er jeg sikker på at jeg vet hvordan det er å ha det kjipt, spesielt som barn. Men samtidig, jeg tar meg selv i å tenke at jeg har vært heldig. Heldig som har vokst opp i dette landet, hatt en fin familie og endt opp med mange fine venner. Kan jeg klage? Kan jeg si at det jeg har opplevd er "fælt nok" ? Jeg er til motsetning fra deg veldig sjeldent bekymret, jeg stresser ikke så mye, og jeg VET at alt ordner seg. Jeg har kommet dit at jeg tror jeg tåler alt, fordi jeg har blitt sterkere av motgang (herregud så klisje). Poenget med alt dette; vi er som vi er fordi vi er et produkt av erfaringene vi har i livet. Og det er helt greit. Hvis foreldrene dine har gitt deg en trygg barndom, da har du egentlig vunnet i livet spør du meg, for det er det viktigste man kan gi et barn <3

Thea: Leit at du har opplevd det. Og jeg tror absolutt at det er noe i at den som har opplevd mye motgang er sterkere og i tilfeller kan bekymre seg mindre. Fordi "hvis jeg overlevde det der, så overlever jeg alt". Syns det er veldig flott at du har tatt et valg om å ikke drikke alkohol rundt barn <3

Hei Ida, syntes du skriver så godt. Alt er relativt tenker jeg.. Det værste som har skjedd deg føles sikkert like ille for deg som det værste som har skjedd med andre.. Slik jeg ser det har alle noe de sliter med og siden vi ikke har opplevd noe værre så oppleves det Vi kanskje ser på som en liten bagatell like sterkt.Det er slitsomt å bekymre seg hele tiden for ting som ikke har skjedd eller kommer til å skje. Håper du får en fortsatt god jul. ❤️

Kat: ja, jeg skjønner hva du mener. Jeg er veldig for at man skal få lov til å være lei seg, selv om andre opplever større og verre ting. Takk, og det samme til deg, håper du har kost deg i julen! <3

Har aldri klart å forklare hvordan jeg har det, men nå har du satt ord på det. Tusen takk

Marte: <3

Kjenner meg igjen i dette. Jeg hadde alltids hatt noooe å trekke fram i en slik situasjon, men samtidig ikke, fordi det ikke har satt dype spor og preger meg ikke i dag. Derimot er jeg som deg, og er bekymret for at den gode boblen skal slå sprekker. Har blant annet ganske gamle foreldre, de er på alder med manges besteforeldre. Spreke og flotte, men man vet jo ikke hvor lenge det holder? Tør ikke se pappa på gå blankisen, nesten, i frykt for at det i løpet av sekunder skal gå galt, ikke sant. Det er når du daglig er redd for å få en ripe i lakken på bilen (ja, seriøst), at du vet du har hatt det ålreit i 25 år... Samtidig er det sikkert også denne heldige situasjonen som fører med seg angst. Så jeg kan jo skilte med periodevis angst da, men hvem kan vel ikke det i 2016?

Vi har mye å være takknemlige for, Ida <3 Og du skriver veldig engasjerende! Er vanskelig å ikke legge igjen en milelang kommentar på flere av innleggene dine.

Martha: Ja, ikke sant. Man blir redd for den minste ting. Tipper du har mangemangemange gode år igjen med dine foreldre <3 Klem til deg!

Nå følte jeg meg truffet, og har sagt mange ganger når jeg snakker om flyskrekken min: jeg er ikke redd når andre flyr, jeg bare venter på at det skal skje meg, for en gang må jeg jo "få" noe. Skremmende, ulogisk, lite sannsynlig - jeg vet ikke. Men livet er urettferdig, der familier blir rammet av kreft gang på gang, mens jeg venter på at bilen som kommer i motgående kjørefelt skal miste kontrollen og jeg får lysene rett i ansiktet. Vi er gode katastrofetenkere, og går rett på det som nettopp er - kun tanker. Men det betyr ikke at jeg blir mindre bekymret og forsiktig, heller en gang for mye <3

Jeg vil at du skal skrive bok. Du er så flink til å skrive.

Anne: Tusen takk <3

Herregud. Så. fantastisk. bra.

lenge siden jeg har kjent meg så mye igjen i noe.

takk.

Km: <3

Åh det her kunne ikke beskrevet meg mer.. er helt lik.. ser at alle andre rundt meg opplever det værste, mens jeg nesten flyr forbi uten at det skjer noe med meg og mine, det er derfor jeg blir så engstelig for at noe skal skje helt ut av det blå..

Kommenterer aldri på blogger, men dette kjente jeg meg igjen i

Anonym: ja, det er en skremmende tanke at man kan våkne opp i morgen til en helt annen virkelighet. La oss krysse fingrene for at det ikke skjer, og prøve å nyte at vi er så heldige <3

Du skriver så bra! Takk for at du deler, kjenner meg mye igjen i denne teksten. Fortsatt god jul ❤️

Marlene: takk det samme <3

Jeg håper også at du kan fortsette å være heldig :)

Susan: <3

Jeg synes det er fantastisk at du har sluppet traumatiserende opplevelser under oppveksten. Selv har jeg hatt min del og vel så det, og jeg vet ikke om det er noen trøst, men bare så du vet det så er jeg også like nevrotisk, bekymret og stresset som det du beskriver. Jeg trodde det var fordi jeg var redd for at vonde ting skulle skje på nytt, men har faktisk nylig fått vite at jeg har generell angstlidelse. Så, det er jo noe som er Fiksbart, og ikke bare noe jeg ér. Nå sier ikke jeg at du har det altså, men poenget er at du ikke er alene om å være sånn. Du skal i alle fall ikke føle deg utenfor for å ha hatt et liv som ansees for å være bra. Du er likevel ekstremt reflektert og smart, sterk og interessant. Jeg digger deg, og kjenner meg så ofte igjen i hvordan du tenker! God jul ❤

Anette: takk for fine ord, Anette <3 Håper du får hjelp mot angstlidelsene dine og får det bedre. Stor klem!

Kjære Ida! Nå kjente jeg virkelig på en trang til å for en gang skyld skrive en kommentar. Her setter du virkelig ord på noe jeg har kjent på så lenge jeg kan huske. Jeg har hatt samme rolle som deg på utallige jentekvelder og kjenner ofte på en takknemlighet som kan være overveldende. Tidligere i år møtte jeg min hittil største utfordring da et nært familiemedlem gikk bort og jeg var redd for at boblen sprakk. Min erfaring ble at alt det gode i livet gjorde at også en tung tid brakte med seg noe fint og jeg sitter nok en gang igjen med en overveldende takknemlighet. Bekymringer til tross - det å kunne sette pris på det en har er noe av det fineste som finnes. Sender deg gode ønsker for det nye året :)

Anonym: Hei! Så trist å høre at du mistet et familiemedlem :-( Og så fint at du sitter igjen med gode følelser rundt det også. Takk, og det samme til deg <3

Ida, jeg synes det var kjipt å lese at du tenker slik og synes ikke dette er noe du skal gå rundt å føle på. Nyt heller denne tiden, det vil komme mer enn nok dager hvor en skal kjenne på følelsen av å ha det vondt, dessverre. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette med å være redd for dumme ting, spesielt når fly er involvert, men i motsetning til deg er jeg redd fordi jeg vet hvor vanvittig vondt det er å miste noen.

For en fin tekst, du skriver så bra!:) Generalisert angst er ikke noe gøy, og det kan kvele tilværelsen hvis man ikke holder den "under kontroll". Håper du får hjelp til dette så den ikke vokser seg større. Du vet det flåsete ordtaket; en dag skal vi alle dø, men alle andre dager skal vi leve, det er jo noe i det:)

Ref. Tidligere innlegg. Det gikk bra med gutten min. det var ikke min tur denne gangen heller. Vi får bare nyte det, så lenge det varer 😊😉

For et fantastisk innlegg! Dette kjenner jeg meg så igjen i og det er godt (og dumt da) at du og andre her også tenker slik. Jeg tenker noen ganger at jeg er den eneste som tenker sånn og at jeg må være gal for å tenke slik.

Jeg har opplevd noen vonde ting tidligere i livet, men det har jeg bearbeidet og det preger meg ikke nevneverdig den dag i dag. Nå har jeg det helt fantastisk og det kan til tider være grusomt. Jeg får en klump i magen nesten hver gang min familie er ute reiser med bil eller fly. Jeg får angst dersom kjæresten min er ute sykler på vinteren, når det er glatt. Jeg prøver å ta meg selv i det, da slik "katastrofe"-tenking er svært utmattende fysisk og psykisk. I sommer skulle vi kjøre masse og jeg gledet meg ikke til sommerferien, jeg gledet meg til å være framme og kunne puste lettet ut over at det gikk bra. Denne angsten for kjøringen førte til en massiv krangel, da det er utrolig slitsomt for andre å forholde seg til noen som tror at hver eneste bil i motgående kjøreretning er i ferd med å krysse over i feil bane. Denne bilangsten har heldigvis blitt litt bedre, men jeg kan få panikkangst på veien, særlig dersom det er litt dårlige kjøreforhold.

Ei venninne har gitt meg et godt råd (som jeg ikke har tatt til meg enda) angående dette, og det er at dersom man stresser og bekymrer seg om hva som skal skje, så må kroppen oppleve mange av de samme stressymptomene som om det faktisk hadde skjedd. Det var litt dårlig forklart, men det eneste man oppnår med å tenke slik, er å ta kroppen gjennom masse psykisk og fysisk slit. Dersom noe fælt faktisk skjer, så har man opplevd det to ganger. Derfor bør man heller tenke at det går fint, slik at kroppen slipper den påkjenningen og slik at man også mer klarer å være mer tilstede og mindre redd, i stedet for å la seg rive med av katastrofetanker. Samtidig er det jo på en måte bra, for man setter så uendelig pris på tiden man har sammen med sine kjære. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg var mer avslappet rundt dette, men da tror jeg også at jeg ikke hadde vært like omtenksom for de rundt meg.

Uansett, takk for nok et bra innlegg. Ønsker deg en god tur til Hawaii, håper at flyturen går bra.

Jeg kjenner meg sånn igjen i dette, og det henger veldig mye sammen med flyskrekken min; jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å være redd. Å rett og slett måtte tilbringe mange minutter med ren frykt om noe skulle skjedd under en flytur.

Kjære Ida, du er bare så himla fin! Du er så flink til å sette ord på ting og det er så flott at du er takknemlig over at livet er godt å leve, og ikke bare tar det for gitt. Fortsett å lev hver dag som det er din siste; nyt, elsk, spis og lev godt - fordi du fortjener det. Det er ikke fy skam å være redd for at det kan skje noe med en selv eller sine nærmeste, i min verden kalles det kjærlighet og ydmykhet, for alt kan skje i den tiden man har her på jorden. Kjærlighet til deg <3

Dette var et kjempegodt innlegg. Jeg vil påstå at jeg har mer livserfaring enn de aller fleste andre på min alder, uten at jeg skal nevne noe av det. Men det er i de periodene i livet jeg har det smertefritt og veldig bra, at jeg er engstelig. Det er da jeg er redd for å havne i en ulykke eller at ting skal falle sammen. Tanker som "nå er livet mitt litt for bra", har streifet meg. Om jeg jobber meg på beina igjen etter en smell, er jeg rolig. Ja, det er tøft og vondt å oppleve vonde hendelser. Men da er jeg i det minste ikke engstelig, for da vet jeg innerst inne at herfra går det oppover og da er jeg fokusert på det. Selv om det kan være forferdelig tungt å gå i motbakke!

Alle har sitt. Det er umulig å være menneske uten å oppleve noe, føle eller frykte ett eller annet som føkker oss litt opp. Vi skal aldri måle hverandres følelser eller opplevelser opp mot hverandre, for de er individuelle... :) <3

håper så inderlig at du bestemmer deg for å skrive bok en dag!!

Uansett hva andre har, så har du det du har. Både godt og vondt.

Men jeg tror at om det skulle smelle, så går det det óg på et vis. Om man mister alt, så mister man alt. Livet er urettferdig uforutsigbart sånn.

Jeg mistet i en alder av 23 år helsa mi. Og etter at jeg mistet den, så forsvant jobb, økonomi, de fleste vennene og mitt sosiale liv. Men det går. Jeg lever og jeg finner en måte. Livet mitt ble ikke som planlagt, men jeg er bare 26. Jeg kan legge en ny plan.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, er også bekymret for at boblen min skal sprekke. Derfor er jeg ofte bekymret for å fly og når andre jeg er glad i er ute og reiser. Takk for at du setter ord på det, gjør det enklere å forstå :)

Så fin reflektering, på en måte....

Synes nå det med eksen din var vondt å lese om.. Men en ting er sikkert Ida, du ligger langt forran enkelte! Mange som har hatt lite å stri med så aldri tenker i de baner du tenker nå, du har hvertfal tenkt i de baner om det skulle skje noe. Men håper for all del at du slipper å oppleve noe traumatisk å fælt, utenom de fæle tingene vi alle vil kjenne på en dag i form av dødsfall å ting som skjer av naturens gang.

Goood klem til deg Ida, du er ei reflektert jente!

Så fint du skriver. Skriv bok! Ser for meg du skriver ei bok om en jentegjeng i Oslo.

Veldig bra skrevet <3

Jeg har selv slitt litt og hatt en turbulent barndom, og gått til psykolog. Hun sa til meg at det er svært vanlig i norge at folk har dårlig samvittighet for at de har det så bra. Det ligger mye i det altså. Man skal aldri ha dårlig samvittighet for at man har det fint, så lenge man husker å være ydmyk og jordnær, og snill. Og det er jo du <3 Skjønner akkurat hva du mener når du nevner kajakker og lillebror på scooter... Man vil ikke miste det som er bra. Takk for at du delte!

Kjempe bra innlegg, Ida ! Du skriver såå bra :)

Vilde: tusen takk <3

Ser vi er flere som bare ikke klarer å la være å kommentere, men virkelig - dette traff meg midt i hjertet. Og det håper jeg kan være givende å vite at du kan gi meg og flere andre følelsen av å ikke være alene, og sette ord på ting, bedre enn vi klarer selv! Har fulgt bloggen din i uendelig mange år og du skriver bare så fengende! Kos deg masse masse på Hawaii! Nyt livet! Godt nyttår :)

Jeg har på mange måter hatt en "perfekt" oppvekst, slik som du beskriver. Aldri møtt alvorlig motgang, før jeg fylte 25, og ble alvorlig kronisk syk. Denne erfaringen lærte meg at det ikke er vits å gå rundt og bekymre seg for ting. Den dagen bobla eventuelt sprekker, så er det gjerne noe du aldri kunne forutsett. De tingene du minst forventer, og som du aldri ville funnet på å bekymre deg for. Derfor går jeg ikke lengre rundt og er redd. Skjønner at det er vanskelig å "kopiere" en slik tankegang hvis man ikke har kjent det på kroppen.. Men det kan i alle fall kanskje være verdt å tenke på når bekymringene tar overhånd :)

Ida: leit å høre at du har fått en kronisk sykdom. Men jeg liker perspektivet ditt. Du har helt sikkert rett. Klem <3

Så rart å lese, jeg tenker også sånn som deg! Har også opplevd noen ting her og der, men alt i alt så har ting gått bra:) Men følelsen av å være redd for at ting skal gå galt er der! For som du sier, det skjer så mye vondt med mennesker rundt deg at du blir livredd for å være nestemann! Jeg er også redd for teite ting som å fly osv. Takk for at du skriver, godt å vite det ikke bare er meg som har sånne tanker!

Skriv en ny kommentar