TAKK FOR AT DU DELTE

Processed with VSCO with m6 preset
Tusen takk for alle tilbakemeldinger på forrige innlegg. Det var så mange kommentarer at jeg ikke har sjans til å svare alle sammen, men dere skal vite at jeg leser hvert ord. Alle kommentarene fra dere som faktisk har diagnoser og kjemper mot psykiske lidelser hver eneste dag, bekreftet bare at det er et viktig tema å ta opp. Hvor respektløst det er mot dere å slenge rundt seg med at man angster og depper, er faktisk noe jeg har tenkt lite over. Og ja, jeg er definitivt skyldig i å ha "angstet" og "deppet" over fyllesyke, men jeg skal love at jeg kommer til å gjøre mitt beste for å ikke misbruke disse ordene igjen. En stor klem til alle som har det tøft, og takk for at dere ville dele deres tanker med meg i dag 

Det er alltid litt skummelt å skrive om slike temaer, for man vil ikke tråkke noen på tærne. Eller jo, jeg kan godt tråkke på noen tær av og til. Men ikke hva angår folks psyke. Og jeg skal selvfølgelig aldri heve meg over eller bestemme hvilken tilnærming andre skal ha til life itself. Jeg tror min "holdning" til det hele er blitt formet hjemme. Hadde foreldrene mine dratt meg med til legen da jeg var barn hadde de sikkert satt lappen "OCD"(obsessiv-kompulsiv lidelse) i pannen på meg. For jeg hadde så mange regler og kunne for eksempel holde pusten så lenge at jeg ble blå i ansiktet bare fordi jeg måtte. Men sånt ble aldri "sykeliggjort" hjemme hos oss, og det har aldri definert hvem jeg er som person. Det tror jeg er viktig, diagnose eller ei. Jeg har vokst fra mesteparten av mine tvangshandlinger, og hvem vet, kanskje det er fordi det aldri tok plass eller ble dealet med som et alvorlig problem. Mange vil kanskje være uenig, men jeg er glad for at det... Hva skal jeg si, aldri ble "tatt tak i". Og jeg skjønner selvfølgelig at det er annerledes med andre psykiske lidelser, man kan ikke tie en depresjon i hjel. Herregud, nå kjenner jeg at jeg passer meg for hvert ord jeg skriver. Tenker jeg runder av der jeg! 
Processed with VSCO with m6 preset
Over til hverdagslivet: i dag har Siri og jeg sittet hos meg og skrevet på bachelor. Vi begynner å se et biiittelite lys i enden av tunellen, så det er jo alltids noe. Vi skal på'n igjen i morgen, før vi tar langhelg fra skrivingen. Og så har jeg meldt meg av dagens treningsøkt.... Det er så kaldt ute at jeg hakker tenner når jeg ser ut vinduet, så her blir det hjemmekveld. Prøver i skrivende øyeblikk å overtale meg selv til å lage middag i stedet for å hente sommerruller, men det kjennes ikke ut som det lar seg gjøre i dag ;-) 

17

Elsker at du tar opp temaer som dette! Det er så viktig <3 Jeg sliter selv med "mørkedepresjon" - jeg har ikke noe annet ord for det. Eller ja, at vinteren er utrolig tung og vanskelig. Men jeg er ikke syk, og jeg er ikke deprimert sånn som mennesker med depresjon faktisk er. Vi må ikke slenge rundt oss at vi er ditt og datt, det er faktisk frustrerende for de som faktisk er syke. Det er ikke kult å slike psykisk!! Igjen, flott at du bruker stemmen din til noe så viktig som dette. Du er fin!! <3

Tusen takk igjen for at du tør å ta denne debatten <3 Jeg var selv såpass syk at jeg ble nektet av legen å bli med på skoletur, fordi han var redd jeg kom til å møte veggen. Jeg fikk også "enkle" oppgaver som å gå alene på senteret eller i butikken. Så det er med stor takknemlighet at jeg legger igjen en ny kommentar på dette temaet :)

Kos deg hjemme med god samvittighet, det er helt vondt kaldt og surt ute, jeg sitter under dyna allerede ;)

Ikke bli for stresset over hvilke ord du bruker. Ja, man må tenke over hvordan det man sier, men man kan ikke være superhårsår heller (sorri, alle som er hårsåre!).

Jeg fikk beskjed fra min mor om å ikke få noen diagnose for å ikke ødelegge for helseforsikringer og lignende, men jeg har i de siste årene husket selvmordstanker jeg hadde før jeg var 8 år. Tenårene var sjukt vanskelige (ja, sjukt), men jeg har lært meg å leve med depresjonene og sosialangsten. Jeg kjenner igjen denne stemmen i hodet mitt som overbeviser meg om at jeg ikke elsker mannen min og at jeg ikke duger til noe som helst. Noen ganger kan det ta noen dager, og i enkelte situasjoner er jeg merket av depresjon i livsstil, men jeg blir ikke fornærmet av at noen sier de er deppa eller sykt deprimerte. Jeg kan også si at jeg er litt deppa uten at de rundt meg skal slå alarm.

Vi får prøve og si og ta ting i beste mening :)

Jeg har fulgt bloggen din en stund og jeg må si at jeg virkelig liker det du skriver om. Det er herlig å se noen som skriver og som har en sunn skepsis til ting som skjer i samfunnet. Jeg har ikke noe i mot typiske "rosabloggere", men det er oppfriskende å lese om andre ting. Ikke minst skriver du på en måte som vitner om humor og selvironi. Herlig! Jeg er fast følger.

Det er kjempebra at bloggere tar opp slike tema. Man må så klart være åpen om psykisk helse og gjøre det mindre tabu, men ting kan jo heller ikke bli trendy, da utvikler det seg i så fall i helt feil retning.

Håper du kommer med flere slike innlegg, jeg tror du kan nå ut til mange, og påvirke i riktig retning.

Eg er veldig einig i det du skriver her! No er eg so heldig å ikkje vere sjuk, både psykisk eller fysisk, og er forsiktig med orda eg også. Men er einig i at det kanskje har hjulpet å ikkje 'overdiagnosere' noke i oppveksten din :)

Fint innlegg! De fleste barn har tendenser til OCD - atferd når de er små, men vokser det ofte det av seg når de blir eldre. Tror nok heller det er derfor det samme skjedde med deg. (?) Det er blant annet derfor mange barn har såkalt "magisk tenking" når de er små.

For andre derimot eskalerer det stadig, og følger dem livet ut i mer eller mindre grad. Jeg har selv hatt OCD siden jeg var 14 og strever med det ennå den dag i dag (er 25). Uten hjelpen fra antidepressiva og psykolog hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. OCD tar ofte med seg både depresjon og angst, og jeg har til tider vært nær en psykose-lignende tilstand.

Satte stor pris på innlegget ditt, men ville bare understreke at jeg tror ikke det å "ikke sykeliggjøre" atferden din hadde den fundamentale virkningen om du skjønner meg.

Mgirl: Hei! Det har du dessverre ikke nok informasjon til å tro noe om, ut i fra hva du leser her. Men så leit å høre at du har slitt så mye med OCD'en, håper det går bra med deg <3 klem

Selv om det er et vanskelig tema å ta opp, og du kanskje tråkker noen på tærne, skal du har all ære for å tørre å gjøre det likevel!! Takk for at du gjør det :D

Takk <3 Det går litt bedre nå, og forhåpentligvis fortsetter slik.

Du har rett i at jeg ikke hadde nok informasjon til å påstå det. Det var heller ikke min intensjon, men jeg ville bare påpeke at mange barn vokser slikt av seg. Jeg har ikke kunnskap nok til din situasjon, og jeg beklager veldig visst jeg misforsto.

Jeg tror nok jeg følte litt det samme som når noen bekjente av meg har sagt de har OCD på grunn av at de er veldig ryddete av seg. Det er vondt når folk hiver ut "jeg er litt OCD lissom", men skjønner jo her at det ikke var saken. Håper det går fint med deg også <3

T

Noen temaer er vanskeligere å ta opp enn andre. Du har retten på din side til å skrive, si og mene akkurat hva du vil. Noen mennesker tar det litt for gitt. Gøy å lese. <3

Likte det forrige innlegget ditt, Ida!

Jeg har selv slengt rundt meg med ord som "jeg har så angst nå" dagen før en eksamen, eller "jeg går inn i en depresjon" når værmeldingene blir dårlige. Nå skammer jeg meg, rett og slett fordi jeg for øyeblikket er sykmeldt fra jobb med nettopp depresjon. Og den følelsen jeg får når det kun er uværsskyer på pent.no er INGENTING sammenlignet med den følelsen jeg får når jeg ser på klokka at det er på tide å stå opp nå for tiden.

Takk for at du bevisstgjør oss på hvordan man kan støte andre mennesker med ting man sier uten å tenke seg om. Det handler rett og slett om uvitenhet, ikke frekkhet.

Ha en fin dag, Ida :)

Når kommer svarene på spørsmålsrunden?

Hei! Elsker paraply-innleggene dine, og lurte på om du kan begynne å ha de litt oftere? Digger deg ;)

emilie: har et på lur :-)

Det er veldig fint at du skriver med en slik ydmykhet til dette temaet. Det har jeg sett veldig få andre gjøre, og setter stor pris på det. :)

Vil dog poengtere, at selv så forsiktig som du var i dine ordvalg, var det fortsatt noe som jeg synes blir litt problematisk (ikke for å dra gode intensjoner ned i gjørma eller noe).

Det er skummelt å si at grunnen til at ocd-en ble vokst ut av er fordi det ikke ble tatt tak i eller sykeliggjort. Jeg håper ikke noen som leser dette er i en situasjon hvor de enten sliter med tvangshandlinger, eller har barn som sliter, og nå tror at det beste er å ikke ta tak i dette. Det lureste er å be om hjelp!

Alvorlig ocd kan man ikke bare velge å ikke gi plass i livet. Slik som med alle andre alvorlige sykdommer (både fysiske og psykiske), så TAR sykdommen plass, den gis ikke frivillig.

Jeg er veldig glad for at det var forbigående for deg, og at det virker som du og din familie håndterte det på rett måte - for deg. Men veldig mange vokser ikke ut av ocd, men må hjelpes inn i en tilværelse der ocd kan håndteres, og livet gjøres levbart. Men fortsatt fryktelig slitsomt.

Så om noen leser denne bloggen og tror det beste er å ikke ta tak i egne eller barnets tvangstanker, og satser på å bare ikke gi sykdommen plass, så håper jeg for guds skyld dere heller ber om hjelp fra profesjonelle. Er dere i tvil, be om hjelp.

Det er ikke snakk om å "sykeliggjøre" noe, men å gi en alvorlig situasjon den oppmerksomheten den behøver.

Hei Ida. For et utrolig flott innlegg du postet ang. angst. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Samtidig som jeg synes det er tabu å snakke om. Jeg kjenner på en skam. Jeg er ei helt normal 27 åring. Jobber som sykepleier, har egen leilighet. Er glad i naturen, musikk, TV-serier, god mat, pilates, familie og venner. Jeg har store utfordringer med angst. Jeg tok det opp med fastlegen min for to år siden. At jeg følte meg slapp, kjente ofte hjertebank og uro innbemdig. Jeg trakk meg mer og mer tilbake fra familie og venner. Så spør jeg om jeg kan mangle noen vitaminer i kroppen som gjør dette. Da ser han på meg, og nevner ordet angst. Jeg ble så sint, skuffet og lei meg. Følte jeg feilet på alle områder. Når jeg fikk min første sykemelding med diagnosen angst, ville jeg krype under jorden. Jeg synes det var så tabu, og følte meg dum. Jeg fungerer relativt okay i dag, men jeg må ha mange pauser. Mye pusterom. Iblant klarer ikke kroppen, og jeg blir sykmeldt. Det er vanskelig å snakke om.

Takk Ida, du skriver så fint og flott.

Skriv en ny kommentar