TAKK FOR AT DU DELTE

Processed with VSCO with m6 preset
Tusen takk for alle tilbakemeldinger p forrige innlegg. Det var s mange kommentarer at jeg ikke har sjans til svare alle sammen, men dere skal vite at jeg leser hvert ord. Alle kommentarene fra dere som faktisk har diagnoser og kjemper mot psykiske lidelser hver eneste dag, bekreftet bare at det er et viktig tema ta opp. Hvor respektlst det er mot dere slenge rundt seg med at man angster og depper, er faktisk noe jeg har tenkt lite over. Og ja, jeg er definitivt skyldig i ha "angstet" og "deppet" over fyllesyke, men jeg skal love at jeg kommer til gjre mitt beste for ikke misbruke disse ordene igjen. En stor klem til alle som har det tft, og takk for at dere ville dele deres tanker med meg i dag 

Det er alltid litt skummelt skrive om slike temaer, for man vil ikke trkke noen p trne. Eller jo, jeg kan godt trkke p noen tr av og til. Men ikke hva angr folks psyke. Og jeg skal selvflgelig aldri heve meg over eller bestemme hvilken tilnrming andre skal ha til life itself. Jeg tror min "holdning" til det hele er blitt formet hjemme. Hadde foreldrene mine dratt meg med til legen da jeg var barn hadde de sikkert satt lappen "OCD"(obsessiv-kompulsiv lidelse) i pannen p meg. For jeg hadde s mange regler og kunne for eksempel holde pusten s lenge at jeg ble bl i ansiktet bare fordi jeg mtte. Men snt ble aldri "sykeliggjort" hjemme hos oss, og det har aldri definert hvem jeg er som person. Det tror jeg er viktig, diagnose eller ei. Jeg har vokst fra mesteparten av mine tvangshandlinger, og hvem vet, kanskje det er fordi det aldri tok plass eller ble dealet med som et alvorlig problem. Mange vil kanskje vre uenig, men jeg er glad for at det... Hva skal jeg si, aldri ble "tatt tak i". Og jeg skjnner selvflgelig at det er annerledes med andre psykiske lidelser, man kan ikke tie en depresjon i hjel. Herregud, n kjenner jeg at jeg passer meg for hvert ord jeg skriver. Tenker jeg runder av der jeg! 
Processed with VSCO with m6 preset
Over til hverdagslivet: i dag har Siri og jeg sittet hos meg og skrevet p bachelor. Vi begynner se et biiittelite lys i enden av tunellen, s det er jo alltids noe. Vi skal p'n igjen i morgen, fr vi tar langhelg fra skrivingen. Og s har jeg meldt meg av dagens treningskt.... Det er s kaldt ute at jeg hakker tenner nr jeg ser ut vinduet, s her blir det hjemmekveld. Prver i skrivende yeblikk overtale meg selv til lage middag i stedet for hente sommerruller, men det kjennes ikke ut som det lar seg gjre i dag ;-) 

17

Elsker at du tar opp temaer som dette! Det er s viktig <3 Jeg sliter selv med "mrkedepresjon" - jeg har ikke noe annet ord for det. Eller ja, at vinteren er utrolig tung og vanskelig. Men jeg er ikke syk, og jeg er ikke deprimert snn som mennesker med depresjon faktisk er. Vi m ikke slenge rundt oss at vi er ditt og datt, det er faktisk frustrerende for de som faktisk er syke. Det er ikke kult slike psykisk!! Igjen, flott at du bruker stemmen din til noe s viktig som dette. Du er fin!! <3

Tusen takk igjen for at du tr ta denne debatten <3 Jeg var selv spass syk at jeg ble nektet av legen bli med p skoletur, fordi han var redd jeg kom til mte veggen. Jeg fikk ogs "enkle" oppgaver som g alene p senteret eller i butikken. S det er med stor takknemlighet at jeg legger igjen en ny kommentar p dette temaet :)

Kos deg hjemme med god samvittighet, det er helt vondt kaldt og surt ute, jeg sitter under dyna allerede ;)

Ikke bli for stresset over hvilke ord du bruker. Ja, man m tenke over hvordan det man sier, men man kan ikke vre superhrsr heller (sorri, alle som er hrsre!).

Jeg fikk beskjed fra min mor om ikke f noen diagnose for ikke delegge for helseforsikringer og lignende, men jeg har i de siste rene husket selvmordstanker jeg hadde fr jeg var 8 r. Tenrene var sjukt vanskelige (ja, sjukt), men jeg har lrt meg leve med depresjonene og sosialangsten. Jeg kjenner igjen denne stemmen i hodet mitt som overbeviser meg om at jeg ikke elsker mannen min og at jeg ikke duger til noe som helst. Noen ganger kan det ta noen dager, og i enkelte situasjoner er jeg merket av depresjon i livsstil, men jeg blir ikke fornrmet av at noen sier de er deppa eller sykt deprimerte. Jeg kan ogs si at jeg er litt deppa uten at de rundt meg skal sl alarm.

Vi fr prve og si og ta ting i beste mening :)

Jeg har fulgt bloggen din en stund og jeg m si at jeg virkelig liker det du skriver om. Det er herlig se noen som skriver og som har en sunn skepsis til ting som skjer i samfunnet. Jeg har ikke noe i mot typiske "rosabloggere", men det er oppfriskende lese om andre ting. Ikke minst skriver du p en mte som vitner om humor og selvironi. Herlig! Jeg er fast flger.

Det er kjempebra at bloggere tar opp slike tema. Man m s klart vre pen om psykisk helse og gjre det mindre tabu, men ting kan jo heller ikke bli trendy, da utvikler det seg i s fall i helt feil retning.

Hper du kommer med flere slike innlegg, jeg tror du kan n ut til mange, og pvirke i riktig retning.

Eg er veldig einig i det du skriver her! No er eg so heldig ikkje vere sjuk, bde psykisk eller fysisk, og er forsiktig med orda eg ogs. Men er einig i at det kanskje har hjulpet ikkje 'overdiagnosere' noke i oppveksten din :)

Fint innlegg! De fleste barn har tendenser til OCD - atferd nr de er sm, men vokser det ofte det av seg nr de blir eldre. Tror nok heller det er derfor det samme skjedde med deg. (?) Det er blant annet derfor mange barn har skalt "magisk tenking" nr de er sm.

For andre derimot eskalerer det stadig, og flger dem livet ut i mer eller mindre grad. Jeg har selv hatt OCD siden jeg var 14 og strever med det enn den dag i dag (er 25). Uten hjelpen fra antidepressiva og psykolog hadde jeg ikke vrt der jeg er i dag. OCD tar ofte med seg bde depresjon og angst, og jeg har til tider vrt nr en psykose-lignende tilstand.

Satte stor pris p innlegget ditt, men ville bare understreke at jeg tror ikke det "ikke sykeliggjre" atferden din hadde den fundamentale virkningen om du skjnner meg.

Mgirl: Hei! Det har du dessverre ikke nok informasjon til tro noe om, ut i fra hva du leser her. Men s leit hre at du har slitt s mye med OCD'en, hper det gr bra med deg <3 klem

Selv om det er et vanskelig tema ta opp, og du kanskje trkker noen p trne, skal du har all re for trre gjre det likevel!! Takk for at du gjr det :D

Takk <3 Det gr litt bedre n, og forhpentligvis fortsetter slik.

Du har rett i at jeg ikke hadde nok informasjon til pst det. Det var heller ikke min intensjon, men jeg ville bare ppeke at mange barn vokser slikt av seg. Jeg har ikke kunnskap nok til din situasjon, og jeg beklager veldig visst jeg misforsto.

Jeg tror nok jeg flte litt det samme som nr noen bekjente av meg har sagt de har OCD p grunn av at de er veldig ryddete av seg. Det er vondt nr folk hiver ut "jeg er litt OCD lissom", men skjnner jo her at det ikke var saken. Hper det gr fint med deg ogs <3

T

Noen temaer er vanskeligere ta opp enn andre. Du har retten p din side til skrive, si og mene akkurat hva du vil. Noen mennesker tar det litt for gitt. Gy lese. <3

Likte det forrige innlegget ditt, Ida!

Jeg har selv slengt rundt meg med ord som "jeg har s angst n" dagen fr en eksamen, eller "jeg gr inn i en depresjon" nr vrmeldingene blir drlige. N skammer jeg meg, rett og slett fordi jeg for yeblikket er sykmeldt fra jobb med nettopp depresjon. Og den flelsen jeg fr nr det kun er uvrsskyer p pent.no er INGENTING sammenlignet med den flelsen jeg fr nr jeg ser p klokka at det er p tide st opp n for tiden.

Takk for at du bevisstgjr oss p hvordan man kan stte andre mennesker med ting man sier uten tenke seg om. Det handler rett og slett om uvitenhet, ikke frekkhet.

Ha en fin dag, Ida :)

Nr kommer svarene p sprsmlsrunden?

Hei! Elsker paraply-innleggene dine, og lurte p om du kan begynne ha de litt oftere? Digger deg ;)

emilie: har et p lur :-)

Det er veldig fint at du skriver med en slik ydmykhet til dette temaet. Det har jeg sett veldig f andre gjre, og setter stor pris p det. :)

Vil dog poengtere, at selv s forsiktig som du var i dine ordvalg, var det fortsatt noe som jeg synes blir litt problematisk (ikke for dra gode intensjoner ned i gjrma eller noe).

Det er skummelt si at grunnen til at ocd-en ble vokst ut av er fordi det ikke ble tatt tak i eller sykeliggjort. Jeg hper ikke noen som leser dette er i en situasjon hvor de enten sliter med tvangshandlinger, eller har barn som sliter, og n tror at det beste er ikke ta tak i dette. Det lureste er be om hjelp!

Alvorlig ocd kan man ikke bare velge ikke gi plass i livet. Slik som med alle andre alvorlige sykdommer (bde fysiske og psykiske), s TAR sykdommen plass, den gis ikke frivillig.

Jeg er veldig glad for at det var forbigende for deg, og at det virker som du og din familie hndterte det p rett mte - for deg. Men veldig mange vokser ikke ut av ocd, men m hjelpes inn i en tilvrelse der ocd kan hndteres, og livet gjres levbart. Men fortsatt fryktelig slitsomt.

S om noen leser denne bloggen og tror det beste er ikke ta tak i egne eller barnets tvangstanker, og satser p bare ikke gi sykdommen plass, s hper jeg for guds skyld dere heller ber om hjelp fra profesjonelle. Er dere i tvil, be om hjelp.

Det er ikke snakk om "sykeliggjre" noe, men gi en alvorlig situasjon den oppmerksomheten den behver.

Hei Ida. For et utrolig flott innlegg du postet ang. angst. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Samtidig som jeg synes det er tabu snakke om. Jeg kjenner p en skam. Jeg er ei helt normal 27 ring. Jobber som sykepleier, har egen leilighet. Er glad i naturen, musikk, TV-serier, god mat, pilates, familie og venner. Jeg har store utfordringer med angst. Jeg tok det opp med fastlegen min for to r siden. At jeg flte meg slapp, kjente ofte hjertebank og uro innbemdig. Jeg trakk meg mer og mer tilbake fra familie og venner. S spr jeg om jeg kan mangle noen vitaminer i kroppen som gjr dette. Da ser han p meg, og nevner ordet angst. Jeg ble s sint, skuffet og lei meg. Flte jeg feilet p alle omrder. Nr jeg fikk min frste sykemelding med diagnosen angst, ville jeg krype under jorden. Jeg synes det var s tabu, og flte meg dum. Jeg fungerer relativt okay i dag, men jeg m ha mange pauser. Mye pusterom. Iblant klarer ikke kroppen, og jeg blir sykmeldt. Det er vanskelig snakke om.

Takk Ida, du skriver s fint og flott.

Skriv en ny kommentar