september 2009

banken ville vite hva jeg mangler

Jeg ringte inn til banken min for å gjøre noen endringer, noen endringer som de tydligvis er ganske strenge på. Derfor måtte jeg svare på et kontrollspørsmål, et spørsmål som jeg fant opp den gangen jeg ble kunde. Ettersom det er mange herrens år siden, husket jeg selvfølgelig verken spørsmålet eller svaret. Spørsmålet lød som følger:

Hva mangler jeg alltid?

" Faen, jeg mangler da alltid alt, må jeg svare èn ting?" spurte jeg bankmannen. Ja, svarte han. Fra under-dyna begynte hjernen min sakte men sikkert å fungere, og jeg gravde nøye for å finne ut hva jeg alltid mangler. Så begynte jeg å frykte at jeg hadde sittet med en venninne og prøvd å være morsom en gang for lenge siden, og måtte forsikre meg om at jeg ikke hadde spøkt det hele bort med å finne på et svar som "batteri til sexleketøyet mitt". Men neida, jeg hadde ikke det heller.

Da jeg fikk svaret pustet jeg lettet ut. Ikke bare fordi det ikke var døspinlig, men også fordi det bekreftet at jeg har forandret meg til det bedre siden den gang jeg ble kunde.

jeg vil på cafè med... walk of shame

Har du noen gang lest en blogg og tenkt; hm... denne personen skulle jeg gjerne tatt en catètur med? Det har skjedd meg ofte, og de jeg aller helst kunne tenke meg å sladre med over en kaffekopp er Walk of Shame- jentene. Walk of Shame er en av de få bloggene jeg faktisk leser, en blogg som får meg til å le, får meg til å bli flau og får meg til å føle at det er ok å snakke åpent om sex.

Dere bare sjekke ut bloggen, maken til åpenhet skal en lete lenge etter.

Så, the big question. Hvilken blogger vil DU på cafè med? Og hvorfor?

Madeleine og Hege er ikke de verste bloggerne å mingle med de heller.

Å kaffelere med bloggere er rett og slett en hobby jeg har. Her med Toro<3

takker, bukker, nikker og neier

Wow, wow, wow! Jeg mener det, jeg blir helt rørt av alle gratulasjoner og fine meldinger jeg har fått i dag, både på bloggen, mobilen og Facebook. Og at dere fremmede mennesker bryr dere såpass mye at dere skriver hyggelige meldinger betyr kjempemasse for meg! I og med at jeg kun er èn person, sender jeg ut en fellesklem til alle som har vært med på å gjøre dagen min så fin. Tusen takk! Tusen, tusen takk :)

Har hatt en super og rolig dag med familie og venner. Har aldri (utenom 18 års- dagen min i fjor) sett noen grunn til å bruke selve fødselsdagen på å feste, men vil tilbringe dagen med menneskene som ga meg livet i gave i utgangspunktet.

I år er jeg skikkelig overrasket over gavene jeg ønsket meg, og at jeg ble glad for å få såpass kjedelige ting. Fikk penger og ting til leiligheten. Dere vet: kjøkkenutstyr, litt greier til badet og sånt. Morsomme gaver og goodies får jeg i posten nesten hver dag pågrunn av bloggen, så det var deilig å få litt nyttig utstyr!

Nå er jeg kjempesliten, så tar snart kvelden. Ligger med den lille vofsen i armkroken, og stortrives skikkelig med å være hundepasser. Fram til jeg sovner skal jeg i hvert fall se på Klovn! En dansk serie som jeg digger, ettersom jeg er halvt dansk og er født med sort, dansk humor. Noen av dere som ser på Klovn? Har gått på norsk tv også!

Meg i joggingsen i dag morges : ) Ute for å lufte dyret!

jeg blir 19 år i dag!

I dag feirer jeg at det bare er ett år til jeg kan dra på byen, uten å danse rundt i spyet til 16- åringer med fake leg! Neida. Joda. Men jeg feirer at jeg er blitt 19 år, en helt meningsløs alder. Det er på en måte en stigealder, altså et ledd du må over for å komme til noe, føler jeg.

Jeg syns hver alder bør ha sitt høydepunkt. Når du er 16 slipper sexpartneren din å bli politianmeldt, når du blir 18 kan du kort fortalt bestemme over deg selv og gjøre trafikken farlig, når du blir 20 kan du kjøpe sprit og komme inn på flere utesteder, når du blir 23 kan du ta danskebåten alene (oh lord, for et høydepunkt) og når du blir 66, gjør du akkurat som du vil på alle punkter.

Men hva med alle de andre årene? Hva syns dere burde være lov når man fyller 19? Finn på noe gøy a, så starter jeg underskriftskampanje og bringer det videre til regjeringen. For alle dere som blir 19 etter meg.


Hurra for meg i dag! Jeg skal feire rolig med familie og møte et par venninner utover kvelden.


Randomness.

jeg er jo bare hundepasser

Det virker som om hårene reiste seg på flere rygger da jeg meddelte i forrige innlegg at jeg allerede hadde anskaffet meg hund. Hva skulle jeg gjort uten flere tusen mødre?! Mens de fleste bare har èn masete mor å forholde seg til har jeg alle dere, og gudene skal vite at dere liker å sette meg på plass!

Men relax, jeg er bare hundepasser. Kjæresten min nyter livet i USA, så da må lille Rita (dvergpincher på syv år siden dere lurte) være her hjemme sammen med meg.

Takker og bukker dypt for alle gratulasjoner av bloggdagen! Morsomt å høre hvordan dere har funnet fram til bloggen min. De fleste av dere svarte faktisk at dere er blitt tipset av venner, og det er jo helt fantastisk at bloggen spres på den måten. Èn av leserne mine så bloggadressen min tagget i et busskur. Jeg vil på ingen måte oppfordre til tagging, but hey. Det finnes en tagger som rocker der ute!

Rita og jeg spiste lunsj med Christopher i dag. Mucho Mas, som vanlig!


Elsker Mulberry- veska <3

bloggen fyller 3 år i dag!

Tre ganger hurra for bloggen som fyller 3 år i dag! Er det liksom meningen at jeg skal være kjempehøytidelig nå, og takke alle som har lest bloggen og gjort livet jeg lever nå mulig? I såfall gjør jeg det med èn gang: tusen takk!!

Vet ikke helt hva mer jeg skal si. Men jeg kan jo avsløre starten av min bloggkarriere? Mange spør meg hvordan man kan sanke lesere til bloggen sin, og svaret er ganske enkelt. Kle av dere. Post private festbilder av dere. Redegjør for deres eksistens som mindreårig og dritings. Det gjorde jeg etter en nyttårsaften, og Nettavisen (som jeg i dag arbeider tett med) linket til blogginnlegget mitt. Og med det feiret jeg det nye året med et par hundre lesere som raskt ble flere. Og bildene som var årsaken til dette? Ja, de slettet jeg så klart. Under kan dere se ett av dem.

Så har jeg et spørsmål til alle leserne mine som jeg håper at noen av dere vil svare på. La oss kalle det bloggbursdagsgave, right? : ) hehe. Jeg lurer bare på HVOR dere fant/ hørte om bloggen min? Tipset av venninner, lest om meg i media, funnet den gjennom andre blogger? Tell me, for jeg er nysgjerrig!

Ser dere, det skal ikke så mye til!

jeg har så lyst på hund, dere!

Jeg har akkurat bestemt meg for et par ting. Innen et år skal jeg ha kjøpt leilighet og være i besittelse av en egen hund. Jeg har så lyst på hund! Fikk jo valp for et par år siden, men fordi et av mine kjære familiemedlemmer ble allergisk, ble det en kortvarig lykke.

Hvilke hunderaser liker dere? Noen tips til hvilke hunder jeg bør sjekke ut? Det siste jeg vil ha er de hunderasene alle har. Chihuahua og Golden Retriever står derfor lengst bak i køen. Her er noen av de jeg har sett på foreløbig!


Rottweiler


Doberman

Basset hound

Boxer

Bullterrier

Engelsk bulldog

Eller skal jeg gå for katt? Har lyst på både perser og rag- doll. Vakre dyr!

snufs snufs

Jeg har akkurat vært på 7Eleven og kjøpt godis, og nå har jeg krøpet sammen i sofaen min for å ha litt selfpitty kvalitetstid med meg selv. Typisk å bli syk når det foregår så mye! Dum som jeg er har jeg også vanket lettkledd rundt i byen i dag, så at jeg våkner frisk som en fisk i morgen har jeg ingen forhåpninger om. Var deilig å få litt norsk luft i lungene og prate med en venn som gjorde meg litt gladere til sinns. Det er de gangene man virkelig ikke vil sosialisere seg at man bør gjøre det!

Det blir nok ganske tidlig kveld på meg, ettersom jeg skal stå opp i 6- tiden i morgen tidlig. Kvart over 8 skal jeg være hos Nrk sammen med Helen Bjørnøy og gjøre opptak til programmet "Sånn er livet" som sendes senere på dagen. Vet ikke helt når det sendes, men kan jo prøve å finne det ut. Fra 12- tiden av skal jeg være i studio hos VG, vi skal jo ha livesending på VGtv! Så da får dere følge med hvis dere vil. Ellers er det et par intervjuer til jeg må naile før jeg kan tillate meg å være syk igjen, det får gå som det går!

Før jeg legger meg skal jeg legge ut filmene som ble filmet i Kenya! Gleder dere dere?! Hehe, jeg sier bare: ingen prater norsk- engelsk på samme nivå som Ida Wulff.

Og her ligger da jeg.

jeg trenger activia for tankefordøyelse

I dag våknet jeg med feber, vondt i halsen og forkjølelse. Om det er klimaendringer eller en snufsete kjæreste som har skylden vet jeg ikke, men det hjalp ikke akkurat på tilværelsen. Det første jeg gjorde i dag var å dra til Plan- kontoret, der det var en del ting som skulle fikses. Er en del presse og mediaoppmerksomhet rundt jentekampanjen og turen jeg har vært på, og for å være helt ærlig kunne det ikke passet meg dårligere. Jeg føler at jeg trenger å få ting på avstand før jeg klarer å reflektere mer over det og fortelle mer om hva jeg har opplevd, men pågrunn av jentekampanjen til Plan vil pressen selvfølgelig ha det , nå som det er aktuelt. Så jeg får bare puste inn og tenke at jeg gjør det for alle de herlige jentene jeg har møtt!

Jeg begynner nesten å føle meg litt sippete og vanskelig, men ting er litt vanskelige å forklare. Jeg er sikker på at folk som har opplevd det samme forstår hva jeg mener når jeg sier at alt virker så meningsløst når man kommer hjem fra en sånn tur!

Hvordan skal jeg være meg selv igjen, uten å ha konstant dårlig samvittighet pågrunn av høyt pengeforbruk, late dager og syting over ting som ikke betyr noe? Jeg vet med meg selv at jeg har forandret tankegangen min, men akkurat nå føles det ut som om all eyes are on me, og neste gang jeg blogger om en caffelatte blir jeg stempet som twofaced og careface- deluxe. Det kjennes nesten ut som om jeg er redd for å være MEG i bloggen igjen. Den siste uken har jeg vist en god side av meg, og jeg vil nødig skuffe leserne mine ved å hente fram mitt overfladiske ego.


Vil noen låne hjernen min? Den tenker for mye om dagen.

se på VGtv 22. september!

Mange har spurt hvorfor et stort kamera følger etter meg på flere av bildene fra Kenya. Svaret er at en del av klippene skal legges ut på VGtv, og Plan skal også ha en egen livesending på VGtv den 22. september. Da skal jeg være gjest i studio, så da må alle følge med : ) Er det noe jeg ikke kan, så er det å synge, danse og snakke engelsk. Jeg kan love dere at jeg gjør alle tre tingene!

Jeg hater å bli filmet og er egentlig livredd for kamera, men creds til filmfotograf Wenche som har vært tålmodig med meg og fått til noe kjempebra. Gleder meg til å se klippene, selv om de mest sannsynlig kommer til å framkalle tomatfaktor i trynet mitt.


jeg eier en høne i kenya

Det er rart å være hjemme igjen. Akkurat nå føler jeg at jeg kunne blitt i Afrika i en måned til. Hver eneste dag var kjempeslitsom, men det hjelper så mye å føle at man gjør noe nyttig. Her hjemme får jeg jo ikke gjort en dritt, annet enn å donere 8 kroner om dagen ved å være fadder.

Kvelden i går var helt merkelig. Jeg ble deprimert da jeg tømte ut to glass med helt vanlig kranvann, og begynte å grine på Smoothiesjappa fordi jeg innså at jeg nettopp hadde brukt 54 kroner på en smoothie. Ikke fordi jeg er gjerrig altså, men fordi jeg vet hvor mye de pengene kunne betydd for en av jentene jeg møtte i Kenya.

Framover kommer jeg nok alltid til å tenke på Kathy når jeg tar meg en varm dusj, Jaquline når jeg legger meg i en varm og trygg seng, og Maggie når jeg ligger i armene til en jeg er forelska i og kjenner meg lykkelig. Jeg har så mye de ikke har, og jeg har så lyst til å dele. Gleder meg som bare det til å starte på julegaveprosjektet mitt, ingenting er som å gi til de som TRENGER det.

Over til fadderbesøket! Før jeg satte meg på flyet hjem, besøkte jeg fadderbarnet mitt, Asha på 13 år. Moren til Asha døde av malaria for et år siden, og nesten samtidig stakk faren av. Derfor bor Asha nå sammen med besteforeldrene sine, og rundt 20 andre barn som er i samme familie. Vi reiste ganske langt for å komme hjem til Asha, og til slutt kom vi til et lite tun hvor de holdt til i en rekke små stråhytter. Alle i familien var veldig tynne, og vi fikk vite at de ofte gikk flere dager uten mat. At Plan har gitt hele søskenflokken mulighet til å gå på skole, er jo derfor helt fantastisk. Asha hadde pyntet seg i skoleuniformen sin, og fortalte at hun hadde lyst til å bli politikvinne da hun var ferdig på skolen. Fadderbarnet mitt var veldig sjenert, så vi hadde ikke akkurat de lengste samtalene, men vi spilte i hvert fall ball, bladde i en bok med bilder av Norge, og lekte litt med dyrene hennes.

Da vi skulle dra vår vei, bestemte bestefaren til Asha seg for å gi meg en gave. Så han tok løpefart, kastet seg på magen og grep tak i en svær høne. Det hørtes ut som en skikkelig chickfight, og jeg forstod ikke mer før han pekte rumpa til høna opp i ansiktet mitt. Han mente virkelig at jeg skulle ta med meg høna til Norge! Jeg er LIVREDD for fugler, rygget og begynte selvfølgelig å takke nei. Tolken vår sa at det var uhøflig av meg å ikke ta i mot, så jeg ble nødt til å ta i mot for så å gi høna tilbake. Kaos! Jeg var så redd, haha!

Det var ganske trist å se at fadderbarnet mitt lever såpass fattig. Hadde det ikke vært for at hun fikk skolegang, hadde det aldri vært håp for at hun kommer seg ut av den lille landsbyen, men nå har hun heldigvis det : )


Her leser vi i Norgesboken : )


Volleyball?


Her med Ashas søsken og besteforeldre.


Se så søt kylling!


Til venstre i bildet ser dere bestefaren komme med høna. Gærnng!!

Og her var jeg gråten nær av frykt, no kidding!

jeg er hjemme

Dette blir nok en ganske bloggfri dag. Skal prøve å blogge litt mer fra turen i kveld, men nå skal jeg bare slappe av. Dro fra hotellet på ettermiddagen i går, og kom hjem nå. Er sliten både fysisk og psykisk etter alt jeg har opplevd, og trenger bare et lite pusterom fra det offentlige rom. Er forresten skikkelig lei meg etter å ha sett hvordan det stod til med fadderbarnet mitt også, men det forteller jeg om senere.

Nå skal mat spises, tøy vaskes, kropp dusjes og hode hviles. Hei så lenge!


Fadderbarnet mitt hadde så mange søte kyllinger!

hvor mye er en jente verdt?

Mange av dere har lurt på hva jeg egentlig gjør i Kenya sammen med Plan Norge. Grunnen til at jeg er her, er at Plan nå har lansert en jentekampanje, som altså skal fokusere på jenter og jenters rettigheter. Der barn ikke har det bra har jenter det verst. Jenter står ofte bakerst i køen når det kommer til skoletilbud, helsetilbud, og i det hele tatt når det gjelder å bli hørt og få oppfylt sine rettigheter.

I forbindelse med jentekampanjen, har Plan laget en kampanjeside hvor alle kan gi sitt ansikt! Så for å støtte opp rundt kampanjen og vise at du bryr deg, kan du laste opp ditt ansikt HER! : ) Mitt ansikt er så klart lastet opp, og jeg håper dere følger etter meg og laster opp bildet. Det er utrolig enkelt, og ville betydd kjempemye for meg! Tusen takk til alle som tar seg tid til å gjøre det.

Flere har også spurt spørsmål om Plan og lurer på om det er mulig å jobbe som frivillig. Alle slike spørsmål ber jeg dere sende til info@plan-norge.no, der kan dere få svar på det meste. Tusen takk for alle kommentarer og mailer fra dere under tiden jeg har vært her i Kenya. Er så gøy at dere engasjerer dere! Nå skal jeg ut til en liten landsby og besøke fadderbarnet mitt!



Når dere har lastet opp bilde på kampanjesiden, blir det seende slik ut, og det vil bli en del av bildeveggen på siden! Håper selvfølgelig dere vil spre kampanjesiden på bloggene deres og på Facebook.

maggie er min helt

Maggie på 14 år er et av menneskene som har gjort mest inntrykk på meg noen gang. Rett før jeg skulle "intervjue" henne fikk jeg servert historien hennes i grove trekk, og jeg fikk så hakeslepp at jeg er sikker på at kjeven min gikk ut av ledd.

Da Maggie var 12 år gammel, ble hun nemlig tvunget til å gifte seg med en 57 år gammel mann.


Jeg måtte bare la den setningen stå for seg selv. En 12- åring blur TVUNGET til å gifte seg med en 57 år gammel mann. Smak på det! Det er noe av det sykeste og fæleste jeg noen gang har hørt!

Maggie bodde med moren og stefaren sin, og stefaren hadde tatt opp et lån fra denne 57- åringen som han ikke klarte å betale tilbake. Derfor foreslo den eldre herren at han kunne gifte seg med Maggie, og stefaren så ingen annen utvei enn å selge datteren for å bli kvitt lånet sitt. Moren stakk av fra stefaren da hun ikke klarte å få han til å ombestemme seg, og Maggie har ikke sett henne siden.

Det var mandag da Maggie fikk beskjed om at hun skulle gifte seg, og allerede på førstkommende søndag skulle bryllupet finne sted. Maggie ble gift som planlagt, og flyttet inn hos mannen som allerede hadde to koner fra før. Maggie sov sammen med mannens datter som han misbrukte, og han kalte dem begge for prostituerte unger. Hva han har gjort mot dem orker jeg ikke å tenke på en gang...

Etter en uke ba datteren til mannen Maggie om å melde fra til politiet for å få faren sin i fengsel. I frykt for å ikke bli trodd og bare gjøre ting verre, dro Maggie til politistasjonen og fortalte historien sin. Hun ble heldigvis tatt på alvor, og ble ikke utsatt for korrupsjon som ofte oppstår her nede (de rike betaler for å slippe straff). Politiet arresterte både stefaren og den 57 år gamle mannen, og Maggie fikk lov til flytte hjem til sin ekte far som behandler henne kjempebra. Hun ble i likhet med Jaquline som jeg snakket med i går, tatt i mot av rescuesenteret og går på skole der i håp om å bli doktor en dag. Hun sa til meg at hun ville hjelpe folk sånn som vi gjør, og at hun derfor håper hun kan bli veldig rik.

En av Maggies venninner på 15 år ble voldtatt av en 72- åring. Jeg visste ikke at det var fysisk mulig, men tanken på det gjør meg helt svimmel. Da jeg hørte Maggie fortelle glemte jeg alt om tid, rom og et filmkamera på størrelse med Mount Everest. Tårene bare kom og jeg ble så fyllt med hat, sorg og ikke minst spørsmål.

Tenk at...
* 100 millioner jenter i verden er blitt giftet bort før de er blitt 18 år!
* Gjennomsnittsalderen for å gifte seg i Kwale i Kenya er 12 år.
* 42% av jenter i Afrika gifter seg mens de enda er barn.
* Der tidlig ekteskap er vanlig er det høyere dødelighet blant barn og jenter.




Skulle ønske jeg var like sterk som Maggie. Jenta er 14 år, har opplevd det verste en ung jente kan oppleve og lever fortsatt med håp og drømmer for framtiden. Hun syns det var tøft å fortelle om historien sin, for å unngå å begynne å gråte, hadde hun skrevet det ned og ville lese det opp for meg. Da vi var ferdig med samtalen, fikk jeg den nedskrevne historien hennes, og jeg har tenkt til å ramme den inn så jeg aldri glemmer henne. Ikke at det er så enkelt uansett, men jeg trenger å minnes på at det alltid er noen der ute som trenger hjelp, og at det ER håp for alle så lenge verden står sammen.

Ps. 57- åringen døde av kreft i fengsel og stefaren sitter fortsatt i fengsel. SÅNN skal det være.

i dag gjorde det direkte vondt

Jeg trenger litt tid på å slappe av og summe meg før jeg kan fortelle om dagen. I dag har jeg fått høre historier som rett og slett gjorde vondt i ørene. Det gjorde vondt i magen, vondt i hjertet og vondt i hele kroppen. Jeg har vært så sjokkert og emosjonell at jeg tror jeg har tømt meg for følelser for et helt år framover.

Inntil videre kan dere jo se en liten filmsnutt jeg filmet i går, da jeg skulle vise Jaquline hvordan det funket med bloggen. She is so sweet!



racheals story

 racheal is twenty years old, and she got married very early. She was married when she was 17 years old, with a big mean on 30 years. He had alcoholproblems, and he used to beat Racheal and throw her son around. Ryan is Raceals son and he is two years old. The father was her boyfriend at school. Lived together one year. He had a alcoholproblem so he didnt care, he was in his own world. Racheal ran away back to her father, he was happy to see her again. The father does not have enough money, the group was helping so she might could get college, job and money.  Want to be a hairdresser, and now she get to do that. Sad and interesting story, she wrote a "søknad", forsørge sønnen. Want to open salloon for herself. dont want to get married now. Dont want the life she had for her son.



jeg har fått en ny venninne

I dag fikk jeg en ny venninne, og det har vært en sterk dag på mange måter. Vi kjørte først til Jaqulines skole, et rescuesenter for unge mødre og jenter som har rømt fra tvangsekteskap. Jaquline har akkurat fylt 16 år, og har en datter på snart ett år. Jeg har aldri vært noen smarting innenfor hoderegning, men jeg innbiller meg derfor at hun ble gravid som 13- åring. Jaquline ble reddet av en frivillig for Plan Kenya, og fikk plass på denne skolen som gjør at hun kan utdanne seg, mens moren tar seg av den lille datteren hennes.

Det første som skjedde da jeg møtte Jaquline, var at hun tok meg i hånden og holdt den mens vi gikk. Selv om vi hadde kjent hverandre i to minutter, viste hun meg en enorm tillit som gjorde at det var en fryd å tilbringe dagen med henne. Jaquline viste meg først rundt på skolen, og presenterte meg blant annet for klassen sin. Jeg ble litt overrumplet da jeg plutselig stod forrerst i et klasserom med 40 elever og et kamera i nakken, men jeg renset hodet raskt og introduserte meg og fortalte hvorfor jeg var tilstede. Jaquline viste meg også hvor hun sover (jentene kan nemlig bo på skolen) og dusjene deres. De får dusje hver dag, og til å være her er det jo over the top fantastisk!

Da vi hadde fått nok av vandring på skolen, fikk jeg lov til å bli med Jaquline hjem til landsbyen hvor moren hennes bor med datteren. Vi kjørte i nærmere to timer, og da vi var så langt borte fra resten av verdens befolkning som mulig, dukket det opp en liten sti som førte videre til en liten samling stråhytter. Og der stod de. Jaqulines mor i fargesprakende saronger, og datteren ikledd en liten prinsessekjole. Vi gikk litt rundt hjemme hos Jaquline, og satte oss ned og pratet enda mer om å gifte seg tidlig og få barn i såpass ung alder. Hun fortalte meg hvor redd hun hadde vært, og hvor viktig hun syns det er at hun kan få en utdanning og jobbe, før hun gifter seg og kan ta seg av barnet sitt. Aller først skal hun bli sykepleier.

Det er mye å fortelle, for det var en fantastisk dag. Jeg føler i hvert fall at jeg har fått en ny venninne, og planlegger allerede Jaqulines julegave. Om noe kommer helskinnet fram til den lille hytta er jeg egentlig usikker på, for ikke engang jeg var helt skrudd sammen på slutten, men det er vel tanken som teller?!

Mens vi satt i bilen, filmet jeg Jaquline og meg, og viste henne litt forskjellige greier på Macen. Skal prøve å laste opp så dere kan få se! Det minnet meg bare om hvor fjernt livet mitt må være for henne og omvendt.


Friends for life!


Ganske ironisk tekst på veggen bak. Her kommer jeg liksom på besøk til en muslimsk skole og
lager rabalder ved å få elevene til å hoppe rundt som tullinger. Snakk om bad company! : )


Her er jeg med Jaqulines lille prinsesse, nydelig sant?!


Her serverte moren oss te og sweetpotatoes fra hagen, utrolig søtt.

for en vakker strand!

I dag har jeg hatt en helt fantastisk dag. Fantastisk, men utrolig slitsom. Det er nemlig ikke noen særlig ferie jeg er på, vi jobber hardt hele dagen og har et tight tidsskjema vi må følge. Derfor var det helt fantastisk å komme hjem til hotellet i stad, og tusle rundt på stranden og plaske litt i bølgene.

Forteller om dagen min litt senere når jeg har fått bilder! Var ikke meningen å skrive en hel bok i går, men jeg har så mye på hjertet etter dagene her! Blir kanskje litt for mye å lese? Her er noen bilder fra den nydelige stranden så lenge!



Stranden ligger sånn ca. 10 meter fra hotellet, helt fantastisk! Sarongen jeg har på meg fikk jeg av jentene på Shimba yrkesskole som vi besøkte i går! De har laget den heeelt spesielt til meg, love it : )


Weeeei, herlig!



Dette er Kristine, en av mine tre reisefølger. Kristine jobber i Plan, og er frøkna som har fått meg med på tur! Takk og lov for det, det er jeg så takkenemlig for.

back in the jeep

God morgen, alle sammen! Jeg har hatt en god natts søvn og er klar for å ta fatt på en ny dag. Akkurat nå sitter jeg i Plan- jeepen og er på vei til et rescuecenter for jenter som har rømt fra tidligere ekteskap! Det blir nok spennende og ikke minst veldig sterkt.



tenk om du måtte gifte deg som 12- åring

Jeg satt nettopp og så gjennom bildene fra dagen, og tok plutselig tårene mine i å krype rundt i ansiktet som maur i en maurtue. Akkurat som om jeg plutselig fikk et veldig tydelig bilde av hva jeg har sett de to siste dagene. Det har vært mye å gape over på kort tid, og historiene jeg får høre gjør så stort inntrykk at de nesten lammer meg litt der og da. Men nå som jeg sitter og virkelig tenker over tingene er det som om det slår meg i hodet og får meg til å våkne opp. Som jeg sa før jeg reiste, så håper jeg at denne turen vil forandre meg som menneske. Det er kanskje for mye forlangt, for jeg er kremen av dessertgenerasjonen. Med det mener jeg at jeg lever i en materalistisk verden hvor jeg har meg selv og mine nære i fokus konstant. En ting som er sikkert, er at jeg fra nå av kommer til å bry meg mer om resten av verden også. Mens jeg ligger i en varm seng og klager over regnet og at caffelatten jeg fikk servert tidligere på dagen var kald, sitter Kathy og Leah i Nairobi, og har ikke sett regnvær på FIRE ÅR! De får vannforsyninger annenhver uke, og jobber døgnet rundt for å klare seg. Jeg syns det var slitsomt å besøke slummen i et par timer, og de lever der dag inn og dag ut. Jeg mener det, det gjør helt vondt å tenke på. Et plaster på såret er i hvert fall at jeg VET jeg kan gjøre forskjell. Som en leser skrev til meg i kommentarfeltet; jeg kan ikke redde verden, men jeg kan hjelpe til med NOE. Og nå gjør jeg mitt beste for å informere dere der hjemme, og forhåpentligvis engasjere dere litt.

I dag startet vi dagen på et Plan- kontor her i Mombasa. Etter en hyggelig briefing, et tradisjonelt og afrikans dobesøk, og et klesskift, var vi klare for å dra videre. Her var det nemlig ikke snakk om å gå i shorts og singlet! Det var et muslimsk område vi skulle besøke, så da måtte jeg bare bite i det sure eplet og ønske svetteringene velkommen ettersom jeg nærmest kledde meg i noe som lignet pysjamas.

I og med at det var muligheter for å se både giraffer og elefanter, kjørte vi en omvei gjennom bushen som tok flere timer. Jeg sutret som en normann over blåmerker på rumpa, sult og stiv nakke, men nå i ettertid er jeg glad for at vi tok turen. Jeg har VIRKELIG fått se mye fra Jeepens baksete! Det er så sprøtt å se de små stråhyttene og barn som leker langs veien, på det mest øde stedet dere kan tenke dere i hele verden. Det er helt syke avstander her nede. Når de som er herifra sier at vi kun skal rundt hjørnet, tar det gjerne to timer å komme fram.

Målet for turen var en yrkesskole som heter Shimba. Skolen er et av prosjektene til Plan, og den er for unge jenter som har fått barn i tidlig alder og blitt giftet bort veldig unge. Visste dere at gjennomsnittsalderen for å bli giftet bort her er 12 år?! Da jeg var 12 år gammel fikk jeg min første kjæreste og turte så vidt å kline. Her må 12- åringene gifte seg med eldre menn fordi foreldrene deres får mer penger hvis de gifter bort en ung og "ren" jomfru. Er ikke det noe av det sykeste dere har hørt? Snakk om å få barndommen frastjålet. Poenget med skolen er jo at disse jentene også skal få muligheten til å lære og kunne jobbe i framtiden.

Da vi kom ble vi møtt med sang og dans, og jeg ble brått tvunget til å danse med. Med kamera i nakken og en haug av tilskuere ble jeg mildt sagt dødsflau, men jeg danset i hvert fall med og sang så godt jeg kunne på sangen. Nok en gang var det helt utrolig å se hvor glade menneskene ble for å se  oss!  Jeg tror aldri jeg kommer til å komme over energien og gleden til disse menneskene som nesten ikke har noenting.

Etter litt presentasjoner, satte vi oss ned og stilte jentene spørsmål om barn og ekteskap i tidlig alder. Det var tydelig at de var preget av vanskelige fortider som de syns det var vanskelig å snakke om. Vi fikk likevel høre litt fra de forskjellige jentene. En av jentene som gjorde sterkt inntrykk, var Florence på 18 år. Hun har en datter på 1 år, og er rett og slett blitt kastet ut av familien sin som kun bryr seg om brødrene hennes. Jeg snakket litt med Florence om denne kjønnsdiskrimineringen og målene hennes for framtiden, og hun var i hvert fall fast bestemt på at både hun og hennes framtidige mann skulle være i arbeid. Hun var også opptatt av at hun aldri skal kjønnsdiskriminere barna sine, og at det er en forandring som MÅ skje. Jeg forstod det som at skolen jobber mye med å endre disse holdningene rundt kjønnsdiskriminering, noe som betyr ALT for jenters situasjon i land som Kenya. Tenk at familier sender guttene på skole og gir dem mat, mens de utelater jentene - rett og slett fordi de er jenter!

På slutten av visitten fikk vi enda et lite show, og jeg fant meg selv dansende rundt IGJEN. Gøy var det, i hvert fall! Vi fikk også gaver som jentene hadde designet og laget til oss. De hadde laget batikk- sjal, som jeg faktisk sitter inntullet i i dette øyeblikk. Jentene og skolen rørte rett og slett ved meg. De var så takknemlige, og fikk ikke takket nok for hjelpen de har fått av Plan. Minne for livet!



Jentene sang og danset for meg til og med da vi spaserte!


Her reiser jeg meg opp for å sheeike litt med jentene, hahaha : )


Noen av jentene bak symaskinene i klasserommet. De var kjempeflinke til å sy og designe klær i papir!


Nettet jeg bruker er så sykt tregt, så jeg får ikke lastet opp fler bilder nå. Lover fler bildeposter, for reisefølget mitt har tatt så utrolig mange vakre bilder! God natt! : )

kontraster til de grader

Jeg har planer om å fortelle dere om hva jeg har opplevd i dag, men det blir senere. Jeg har akkurat slått meg til ro på et nydelig hotellrom i Mombasa, og tatt en dusj og et par telefoner hjem. Kontrastene her er så store at jeg blir svimmel. Jeg skjønner selvfølgelig at Plan Norge må tenke på sikkerheten til folk de sender ned hit, men det er likevel rart å komme fra slum og øde strekninger til hotell med deilige rom, basseng, havutsikt og dusj. Mens jeg bare kan dra "hjem" og sove i en seng, skal menneskene jeg besøker faktisk bli der hvor vi var, stedet hvor jeg tenkte "shit, tenk å bo her". Men forteller om dagen senere. Nå skal jeg fordøye dagens inntrykk over en middag med de andre jentene, så vi blogges! Her er noen bilder av det nydlige hotellrommet, skjønner dere hva jeg mener med kontraster?!

ps. Jeg har apekatter på terrassen, true story. De er prikk like Herr Nilson alle sammen!


Mitt lille blogghjørne! Ser havet derifra, og sier bare wow.


Min deilige, store seng!


Hytta jeg bor i.

mitt første møte med virkeligheten

Jeg finner nesten ikke ord som kan beskrive dagen jeg har hatt i dag. Det har vært en av de sykeste og mest surrealistiske dagene i hele mitt liv, og jeg har sett en verden jeg kanskje ikke helt trodde på at fantes. Jeg har alltid hørt om fattigdommen og fått beskjed om å spise opp maten, for "tenk på de fattige barna i Afrika". Men at tilstandene faktisk er hva de er og at det er snakk om en virkelig verden, fikk jeg virkelig erfare i dag.

Som jeg fortalte dere har jeg besøkt slummen i Nairobi i dag, og fått se effekten av noen prosjekter Plan jobber med. YEEP er et prosjekt som får støtte fra Plan, og de deler igjen ut penger til forskjellige prosjekter i slummen. Et av prosjektene vi besøkte i dag var Maiden Hope, en slags støttegruppe for hushjelper som er blitt misbrukt eller har opplevd vanskeligheter i hjemmene de har vært i.

Det første som skjedde da vi kom til slummen, var at vi ble invitert inn i en frisørsalong som hører til gruppen, Maiden Hope. Der satt en gruppe med jenter som er blitt plukket opp av dette støtteapperatet, og de fortalte alle hver sin histoirie. Jeg kan love dere at det både var sterke historier og tårer som ble delt i det rommet.

En av jentene som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg heter Kathy. Hun er 19 år gammel (like gammel som meg altså), og kommer fra en liten by som ligger noen timer unna Nairobi. Faren hennes døde da hun var liten, og moren hadde ikke råd til å sende henne på skolen. Derfor fikk hun gjennom noen kontakter tilbud om jobb som hushjelp, og reiste dit for å jobbe som 13- åring. Dette oppholdet ble dessverre ikke varig, ettersom husverten voldtok Kathy, noe som igjen førte til at hun ble gravid. Da Kathy prøvde å fortelle familien hun jobbet hos om dette, ble hun kastet ut og fikk verken hjelp eller økonomisk støtte. Kathy fikk datteren Elsie, en utrolig søt jente på fem år som vi besøkte på skolen i dag. Kathy har med hjelp fra Maiden Hope startet en frukthandel, som hun driver for å forsørge seg selv, broren sin og barnet sitt og skolegang til datteren. I frukthandelen jobber hun hardt hver eneste dag, og står gjerne tolv timer om gangen i stekende sol for å sikre datterens framtid.

Å besøke skolen til Elsie var helt fantastisk. Å møte en haug av smilende fjes som utstråler en helt ekstrem nysgjerrighet og glede var helt utrolig, og jeg så straks for meg norske barn som sipper fordi de ikke får lov til å sitte med nesa limt fast på en Gameboy i friminuttene. På denne skolen hadde de en støvete bakgård med en  vippe og et huskestativ, men likevel løp barna rundt og hadde det gøy. De likte både å få besøk og bli tatt bilder av, alltid gøy å glede noen!

Etter skolebesøket ble vi guidet av noen ekstremt hyggelige mennesker som jobbet frivillig for YEEP- gruppen. De guidet oss gjennom slummen, og viste oss blant annet byens to ENESTE toaletter! Vi fikk også se markedet, og en søppeldynge de har laget for å prøve å forhindre at alt søppelet slenger rundt over alt.

Det er fantastisk å se alt hva Plan har hjulpet til med. Selv om disse menneskene er født inn i fattigdom og kanskje ikke har en vei ut av det, får de både inntekt til å klare seg og håp for framtiden.

Jeg kunne skrevet en bok om dagens opplevelser, men nå er jeg så utmattet og tenkte å legge meg for å fordøye alt jeg har sett og hørt. Har forresten kommet til Mombasa nå! Fløy hit litt tidligere i kveld, og har kommet til et fint hotell med balkong på rommet og stooor deilig dusj. Jeg er full av støv fra slummen både på utsiden og innsiden, og føler at jeg må dusje 503577 ganger for å bli ren.

God natt, alle lesere! Glem aldri hvor heldige dere er.


Alltid gøy med fans!


Kathy og Leah. Leah jobber som frisør i den lille salongen.


Kathy og datteren hennes Elsie i skolegården.


Her er jeg med en liten, søt venn jeg fikk. Hun var litt skeptisk, men det gikk over.


plaster til frokost

God morgen Kenya, god morgen Norge! Det var deilig med en god natt søvn i en seng. Til tross for at sengen var som et knekkebrød, har jeg det helt supert. I dette øyeblikk pusser jeg tenner med flaskevann, er livredd for diarè og oppkast. Hadde jo vært kjipt å måtte ligge inne i dag som vi skal se så mye spennende!

Ellers har jeg begynt på plastrejobben også. Det har seg nemlig slik at jeg alltid blir angrepet av gnagsår uansett hva slags sko jeg tar på meg, det er egentlig ingen forskjell på høye hæler og fjellsko. I og med at vi skal i slummen i dag har jeg bestemt meg for å dekke meg til litt, så her går det i jeans, joggesko og t- shirt.



Rekker dessverre ikke å godkjenne kommentarer på det forrige innlegget før i kveld!

- og nå er jeg i afrika

Jeg er i Afrika! Sprøtt. Klarte å sove nesten hele flyturen, og da jeg våknet på slutten så jeg på skjermene rundt omkring i flyet at vi fløy forbi Equator og nærmet oss Nairobi som er hovedstaden i Kenya. Da gikk det opp for meg hvor LANGT hjemmefra jeg er!

Da vi kom til flyplassen i Nairobi var jeg selvfølgelig kvalm og uggen, og følte meg som et eller annet utgått kjøleskapinnhold. Da jeg fikk øye på et toalett var jeg overlykkelig, og løp inn for å kaste meg over doskåla da jeg kjente at kvalmen kom som en tornado. Da jeg ut at vannet var stengt av slik at jeg verken kunne skylde ned på do eller vaske hender, var jeg nære på å gi opp hele opplegget. Velkommen til Afrika liksom, hvisket jeg til meg selv mens jeg gråt en norsk og bortskjemt liten tåre inne på damedoen.

Men så kom jeg til meg selv, og ble egentlig kjempegira igjen. Både reisefølget og menneskene jeg har møtt her nede så langt er kjempehyggelige mennesker. Vi ble møtt av Plan Kenya og kjørt til hotellet, som faktisk ikke er så verst.

GREIT, jeg er livredd. Har fått eget hotellrom i en skummel gang, hvor "militærkledde" menn marsjerer rundt i gangene - også kalt pikkoloer. Hotellrommet er egentlig ganske fint i seg selv, men det er noe med mørket og den lille sikkerhetslenken på døra som får meg til å føle meg så liten og redd.

Skal TIDLIG opp i morgen for å besøke slummen i Nairobi, så nå skal jeg snart legge meg. Men først skal jeg ringe rundt for å høre stemmer jeg trenger å høre for å kunne sove.

Noen av dere lesere som har vært i Afrika før? Hvor, i såfall?



Litt trøtt?! Filmes skal man visst likevel.


Her kan dere se litt av hotellrommet!


Og her er jeg for to minutter siden. Lagt meg! Selv om jeg er noe døgnforvirret.. Har ikke sovet siden natt til lørdag.

jeg er i amsterdam

Tjohei! Jeg har aldri vært så trøtt, og jeg har aldri sett så jævlig ut før. Sitter på flyplassen i Amsterdam og fant nettopp ut at jeg ikke har sovet på to døgn. Ikke særlig smart. Det kjennes rett og slett ut som om jeg går ved siden av meg selv og ser på alt jeg gjør, eller i dette tilfellet ikke gjør.

Nå skal vi straks gå til gate, vi har en lang flytur foran oss. I kveld lander vi i Nairobi, og skal heldigvis bare slappe av på hotell og spise middag. I morgen skal vi besøke slummen, så det blir en stor kontrast fra spahotell og KLM- fly.

Jeg har så klart med Gossip Girl, så flyturen blir nada problem! Blogges senere når jeg ankommer Nairobi : )

Hurra for Photo booth.

Mitt søte reisefølge! De trodde jeg filmet, så de satte i gang med å vinke hjem til Plan- gjengen.

å knuse sitt eget hjerte kalles vel dumskap

I dag har jeg ryddet, pakket, hatt besøk av mamma og pappa, spist på restaurant - og ikke minst gjort et valg som har knust mitt eget hjerte. Jeg får ikke puste og klarer ikke å gjøre annet enn å gråte, herregud så deilig at jeg skal BORT herifra i kveld!

Var deilig å ha mamma og pappa på besøk i hvert fall. Vi handlet litt nødvendige ting til turen min og spiste på en italiensk restaurant i gata.

Nå skal jeg syns enda mer synd på meg selv og pakke videre. Hvorfor skal følelser gjøre f ysisk vondt? Jeg brekker meg av dette.



Hjemme i nabolaget! Dere spurte om å få se kjolen jeg hadde på i går litt bedre, så her er et bilde. Den er fra HM og koster bare et par hundrelapper.

Vesken på bildet er fra Mulberry, jeg elsker virkelig Mulberry! Har et lite tips til alle som ønsker seg en dyr veske men ikke har råd til å investere. Litt Luksus- jentene leier ut designervesker for en liten penge, alt fra Louis Vuitton til Mulberry til Marc Jacobs! Dere kan også låne maken veske til den jeg har på bildet! : ) Så vet dere det. Selv gikk jeg forbi en ny Mulberry- veske i Frognerveien i stad, og jeg SKAL bare ha den - en gang.

gleder meg til å møte asha

Tenk at jeg reiser til Kenya I NATT! Jeg har så mange tanker og følelser i omløp at jeg har vanskelig for å uttrykke meg. I tillegg til turen skjer det så mye i livet ellers, og som jeg så fint sa til en venn i går; det er bare rot oppi der, jeg klarer ikke tenke klart. Så jeg håper en uke borte med masse opplevelser kan hjelpe meg å rydde litt.

Noe av det jeg gleder meg mest til på turen er å møte fadderbarnet mitt, Asha! Hun er 13 år gammel og bor i en stråhytte sammen med moren sin og to brødre. Alt jeg har er to bilder og et faktahefte, så jeg gleder meg helt sinnsykt til å faktisk møte henne.

Just so you know, for alle som har fadderbarn i Plan Norge, så er det faktisk mulig å bli med til Afrika og besøke fadderbarnet.

Er hun ikke nydelig?! : )

karl johan er jo bare såå fetch

For noen år siden, da jeg bodde hjemme i Tønsberg, kunne jeg gjerne finne på å ta med meg en venninnegjeng og ta toget til Oslo. Hvorfor? For å slenge rundt i Karl Johan og pløye gjennom alle de billige butikkene vi ikke badet i hjemme. Den dag i dag har jeg Karl Johan- skrekken. Ikke bare fordi uteliggerne gir meg dårlig samvittighet og fordi gateselgerne gir meg drapstanker, men fordi HELE Norge er der. Vil du bli gjenkjent for bloggen din eller fordi du var i lokalavisa i forbindelse med en danseopptreden i 1993, er det bare å rusle rundt i Karl Johan i 20 minutter.

Velvel, i dag må jeg faktisk til Karl Johan! Har sånn ca. ti ærender jeg må gjøre og femti telefonsamtaler som skal taes. Passer jo bra for en med telefonskrekk.

Kjenner det passer dårlig å svare på intervjuer så "tidlig" på dagen. Morgengretten som jeg er, har jeg det med å bli litt snæppy. Men det kan jo være en bra ting?



To lesere fra Tromsø fant meg i en skobutikk i går, selv om jeg gjemte meg bak shades. Good joob! Søte jenter iallefall :)

har reisefeberen tatt meg?

Jeg ligger kort som jeg er og hører på en av mine gamle yndlingssanger som faktisk gir meg noe. Om jeg noen gang kommer til å stå opp er et under. Ekstremt tidlig søndag morgen blir jeg hentet av en taxi, og når jeg kommer hjem en uke senere har jeg forhåpentligvis rukket å bli et bedre menneske. Det hørtes veldig enkelt ut. Jeg kjenner bare at jeg trenger litt mer perspektiv på ting, at jeg trenger å se med egne øyne hvor forbanna heldig jeg er.

Har ikke begynt å pakke en gang! Har fått en lang liste av ett av reisefølgene mine i Plan Norge, men det er akkurat som om jeg fortrenger det litt. Er jeg redd for å dra? Jeg er jo ikke redd for noe annet enn å spise pølse i offentligheten og å få " ikke godkjent" når jeg betaler noe med kort?! Jo, og så ble jeg så klart redd da en politimann hamret på døra mi i går kveld, og insisterte på at jeg het Monica. Han skulle se både min og besøkets legitimasjon, og sjefet med meg som en eller annen jeg kunne **** * *****. Vold mot tjenestemenn er aldri populært. Han bare skremte meg. Se, nå ror jeg meg vekk fra det jeg egentlig snakkeskriver om. Jeg er livredd for turen samtidig som jeg gleder meg som en gal.

Skal vise dere noe fantastisk etterpå, som har med Kenya- turen å gjøre. Men nå skal jeg stå opp, og til en forandring skal jeg ikke legge ved et sinnsforvirret webcam- bilde av meg selv. Jeg legger heller ved sangen jeg hører på!


beckham ble med meg hjem fra topp- fest

Grunnen til at jeg ikke har vært hjemme og blogget i dag er rett og slett fordi jeg ble skremt til døden da jeg stod opp fra senga i dag morges. Med svake minner fra gårsdagen, hadde jeg rett og slett ikke regnet med at David Beckham skulle stå og være deilig i stua mi, så dere kan tro jeg skrek.

Min kjære Stephan tvang meg nærmest (kremt) med på Topp- fest! Bladet Topp hadde nemlig 25 årsjubileum! En halvtime på badet før avreise førte egentlig bare til at jeg ble stygg på håret og rosa i ansiktet, men det ble nå slik det ble.



Her står David. Og jeg SVERGER, det var ikke jeg som tok han. Noen som vil ha han tilbake? Det er et eller annen med denne pappfiguren som får meg til å tenke på sex, og det er jo ikke sunt døgnet rundt.



Onkel P og en som minner meg ganske mye om lillebroren min på dette bildet. Kjæresten min viste meg den nye låta deres som heter "Blogg", og i teksten synger de noe sånt som "stikk og blogg litt a, bloggfitta". Toppen av frekkhet. Så jeg gikk bort og introduserte meg som Bloggfitta, og det resulterte i dette.. vakre bildet. Jeg tok hele to bilder i går kveld. Det andre er av A1 som plutselig stod på scenen. Jeg tenkte bare; WOW, har jeg ikke vært forelska i han der i midten? Jeg har aldri likt boyband særlig godt, men hallo. Ben- duden i A1 stod ikke akkurat sist i køen da Gud skulle dele ut et vakkert ytre.


god morgen, vikinger!

Rart det der; de dagene jeg ikke har noe å gjøre, våkner jeg i fornuftig tid og er opplagt som en sol. De dagene jeg faktisk skal noe, kan jeg ligge i senga og la mobilen slumre opp til 300 ganger, og så er jeg dødstrøtt når jeg står opp. Hodet mitt lurer meg.

Jeg sitter i hvert fall i sofastolen min og spiser yoghurt til frokost. Straks skal jeg på åpning av den nye Ugg- butikken i Sandvika, det blir jo gøy! Gleder meg til å se hva nytt de har funnet på i år.

Etter det skal jeg rett hjem for å jobbe med "det hemmelige prosjektet", som jeg kommer til å kalle det fra nå av. For det første har jeg taushetsplikt og for det andre er det kjipt å legge ut om ting som ikke helt sikkert blir noe av. Men vi får nå se! Spennende og småskummelt blir det i hvert fall.

 Ha det fint!

om under to uker drar jeg til kenya, vil du også?

I såfall er det ikke helt umulig at du som blogger også kan få reise til Afrika med Plan Norge! Gleder meg som en gal til jeg reiser avgårde til Kenya 13. september (herregud, det nærmer seg), og har oppfattet at mange av leserne mine kunne tenke seg det samme.

Derfor tipser jeg dere om denne konkurransen, hvor dere kan skrive et blogginnlegg og vinne en tur til Afrika. Blogg i vei, lykke til!


hits