Tren

ALLE SOM FLØRTER ER MORDERE

Etter skolen i dag, gikk Kjetil og jeg til T-banen med ett mål for øyet; å løpe i trappene på Holmenkollen. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke har gått lengre enn til matbutikken hele sommeren, så nå som hverdagen er tilbake, prøver jeg å få bevegd meg så mye som mulig. Å flytte fra boot campen jeg trente på hjemme i Tønsberg kjennes litt ut som kjærlighetssorg, så jeg har foreløpig ikke meldt meg inn på noe i Oslo. Kanskje kommer jeg meg aldri over det, hvem vet... Haha. Men da er det i hvert fall fint å ha naturen å kunne bevege seg i, og ikke minst alle de jævlige trappene i denne byen. 

Før vi kom oss så langt som til Holmenkollen, var vi som nevnt en tur med T-banen. Og jeg tror Kjetil oppfattet én av grunnene til at jeg ikke er egnet for å pendle med tog hver eneste dag. Vi kommer altså på banen, setter oss ovenfor hverandre i en firer, og i det vi setter oss blir jeg servert et veldig intenst smil av en herremann som sitter i fireren ved side av. Han sitter med data på fanget, og har ledninger i forskjellige farger, og der sitter han altså og smiler det skumleste smilet jeg noen gang har sett. 

Det tar meg ikke lang tid å skrive en sms til Kjetil som sitter en halv meter fra meg. Han skal sprenge oss i lufta, kan vi gå lengre frem? Kjetil svarer seff, og jeg starter kappgang til andre enden av banen. Kanskje han bare flørtet med deg, sier Kjetil. Jeg kan altså ikke flørtes med på kollektivtrafikk, for jeg tror at alle er mordere. Det smilet der var ikke mye hei, du var søt, jeg skal straks spørre deg om du vil ta en kaffe. Det var mer mo-ha-ha-ha, nå er livet ditt over. Jaja. Det ble nå som det ble. Oppe på Holmenkollen var det ingen som slo meg som mordere, sånn umiddelbart. Men det er jo ikke så rart. Ingen flørter med en som går ned trappene som om bleia hennes helst skulle vært skiftet i går. 

Trapper er SÅ tungt! Jeg hadde gledet meg hele dagen, og da jeg var ferdig på skolen halv seks på kvelden, var det ingenting jeg var mer klar for enn å løpe rundt i trappene som en nådeløs gorilla. Men så kom vi dit, og... Kan vi ta ett minutts stillhet for trappeløping, bare? Vi bestemte oss for å starte rolig med 7 runder opp tribunen, og vi gjennomførte det. Men fy, så vondt det gjorde både i lunger og muskler. Det var ikke akkurat rusling på gang. Jeg løp, og Kjetil sprintet.

Tipper jeg har en ekstra elegant gange i morgen tidlig, men hvem bryr seg vel når de skal stå opp klokken 6 og gjøre seg klare for bedriftsøkonomi. Wohooo! 

HVA ER SMINKE

Kjør meg to timer ut i skævven, gi meg et blekkstille vann å se på - så glemmer jeg alt om å se mennesklig ut. Floker i hår og ansikt uten sminke: det er jo livet!

I dag plaskregnet det da jeg stod opp, så jeg stod egentlig bare og trippet for å kunne løpe ut. Jeg liker å løpe i regn, men da snakker vi duskregn. Ikke regn som i at noen står på skyene og tisser meg i håret. Men jeg fikk da løpt meg en tur til slutt. Veldig deilig start på dagen :-)

Hva syns dere om mormor sin innsats som bloggfotograf, da? Haha, når mamma tar bilder av meg, får hun ofte huden full av kjeft. Hun får skylden for dobbelthaker, lukkede øyne, dårlige vinkler, rotete bilder og lys. Hvis jeg ser ut som det lille tjukke mennesket jeg egentlig er, er det kun hennes skyld. Man skal jo ikke se liten og tjukk ut på blogg. Men! Det er vanskeligere å kjefte på mormoren sin, man kan jo nesten ikke gjøre det... Dessuten har hun gjort en ålreit innsats hittil.

Håper alle har en fin dag, her er det nok en gang duket for vafler i solskinnet ♥

hits