Jeg ligger kort som jeg er og hører på en av mine gamle yndlingssanger som faktisk gir meg noe. Om jeg noen gang kommer til å stå opp er et under. Ekstremt tidlig søndag morgen blir jeg hentet av en taxi, og når jeg kommer hjem en uke senere har jeg forhåpentligvis rukket å bli et bedre menneske. Det hørtes veldig enkelt ut. Jeg kjenner bare at jeg trenger litt mer perspektiv på ting, at jeg trenger å se med egne øyne hvor forbanna heldig jeg er. Har ikke begynt å pakke en gang! Har fått en lang liste av ett av reisefølgene mine i Plan Norge, men det er akkurat som om jeg fortrenger det litt. Er jeg redd for å dra? Jeg er jo ikke redd for noe annet enn å spise pølse i offentligheten og å få » ikke godkjent» når jeg betaler noe med kort?! Jo, og så ble jeg så klart redd da en politimann hamret på døra mi i går kveld, og insisterte på at jeg het Monica. Han skulle se både min og besøkets legitimasjon, og sjefet med meg som en eller annen jeg kunne **** * *****. Vold mot tjenestemenn er aldri populært. Han bare skremte meg. Se, nå ror jeg meg vekk fra det jeg egentlig snakkeskriver om. Jeg er livredd for turen samtidig som jeg gleder meg som en gal. Skal vise dere noe fantastisk etterpå, som har med Kenya- turen å gjøre. Men nå skal jeg stå opp, og til en forandring skal jeg ikke legge ved et sinnsforvirret webcam- bilde av meg selv. Jeg legger heller ved sangen jeg hører på!
No Comments