Nå kan jeg ikke lenger telle på ti fingre hvor mange netter på rad jeg har satt meg opp i sengen. Slått kneet i nattbordet, og fomlet meg fram til Macen i mørket. Tankene mine river meg i to, og hvert eneste ord som flyr fram og tilbake i topplokket mitt må skrives ned. Dokument etter dokument har jeg skrevet, og lagret i min lille skrivemappe, uten at jeg aner hva jeg skal med det. Men det er vel derfor jeg i bunn og grunn blogger, fordi det er sånn jeg uttrykker meg, sånn jeg får ro inni meg. Ved å få det ned på tastaturet. Papiret, som de ville sagt en gang i tiden.
Jeg har spydd ut så mye ærlighet på disse nattlige dokumentene mine at jeg føler meg kilovis lettere, og jeg begynner for alvor å tenke at jeg har lyst til å gi ut en bok en gang.
Har alltid tenkt at jeg ikke kan klare å skrive noen bok, for jeg klarer ikke å skrive noe sammenhengende, hvis jeg først setter meg ned og går inn for det. Men nå som jeg sitter her med tilfeldige bruddstykker av skriveriene mine, ser jeg plutselig at det begynner å ligne noe. Sånn helt ut av det blå. Men på den andre siden, hva vet vel jeg. Kanskje det bare er jeg som finner det interessant, ettersom det har hjulpet meg å rydde opp i hodet mitt. Og hjertet mitt. Og hvor ydmykende er det ikke om tjue år, at det finnes en bok med mine hjertesukk som tenåring. Vel. Om tre dager er jeg ikke tenåring lenger, da er jeg voksen. Så jeg kan jo avgjøre når den tid kommer.
God natt.
No Comments