Nå sitter jeg på en buss. Ingen i hele verden bortsett fra bussjåføren som måtte vite hvor jeg skulle for å kunne ta betalt, vet hvor jeg skal hen. Bortsett fra meg, da. Spenning i hverdagen, WU-HU. Ikke får dere vite det noen gang heller, for dette er ikke et » zpennende bloggprosjekt som jeg lååver å fortelle mazze mer om når ting begynner å skje lissom«.
Jeg har forresten fått tilbake litt livsglede. Selv om store deler av den forsvant da jeg åpnet telefonregning fra USA-turen, ikke morsomt i det hele tatt. Godt over en månedslønn for ganske mange den regningen der, så det var ikke særlig god stemning i stua. Greit med en run away da, gitt. Strutsen, her er jeg. Stikker hodet i sanda. Eller inn i pelshetta i dette tilfellet.
Tilbake i morgen! Har forhåndspostet et innlegg til dere som kommer i kveld, forresten. Med noe dere kan høre på. Heldige dere, altså. Uheldige men samtidig heldige meg. Telefonregning. Snø. Mas. Å herregud, jeg må kjøpe julegaver snart! Men FØRST, et døgn hvor ingen kan få tak i meg og ingen vet hvor jeg er. Hei igjen!
No Comments