Jeg har ingen spesielle nyttårsforsetter. De er jo som regel det samme hvert år; bli sunnere, trene mer, mer tid til ditt, mer tid til datt. Jeg har slutta å snuse, jeg har rømt fra mitt eget lille fengsel, jeg trener fire ganger i uka – og det har jeg klart uten at det har vært nyttårsforsetter. Så, nyttårsforsetter? Nei, egentlig ikke.
Men jeg har EN ting, som kanskje kan minne om et nyttårsforsett. Og det er rett og slett: jeg skal alltid si hva jeg mener, slutte å pynte på ting. Utenom når jeg er med mine beste venner og familie, er jeg veldig redd for å gjøre folk ukomfortable. På alle måter.
Jeg later som om jeg tror på løgnene til folk selv om jeg ser tvers gjennom. Rett og slett fordi jeg ikke orker å se hvor pinlig berørt de blir når jeg avslører dem, og jeg orker ikke å høre på tre nye løgner som dekker opp for den første – kombinert med massiv rødming. Jeg er en ekspert i å forstå når folk lyver/overdriver, og fra nå av har jeg ikke tenkt å sitte og nikke. Jeg skal rett og slett si: hvorfor sitter du der og lyver?
Jeg sier ikke i fra hvis noen står for lukter, lyder eller uvaner som irriterer meg. Som å smatte høyt og rape under et lunsjmøte, eller åpne en innestengt rekesalat på toget. Sorry, men jeg kan ikke la det gå lengre……
Jeg lar ofte folk fortelle meg hva som er best for meg, hva de tror jeg gjør feil, hva jeg kan gjøre bedre og så videre. Jeg lytter sjeldent. Mens jeg smiler og nikker, sitter jeg egentlig og ønsker vedkommende død. Kødder ikke. Forbanna, jævla irriterende mennesker. Med mindre du kjenner meg veldig godt, skal du ikke fortelle meg en dritt. Fra nå av er jeg bare nødt til å si: det vet i hvert fall ikke du noe om, så tusen takk men ellers takk for innspillet.
Det er nesten litt pinlig å sette ord på det, men når man har en kjent blogg, får man mange halvveis-venninner som syns det er koselig å sitte på kafè og skravle ogsånn. Så lenge du husker å linke til den patetiske lille drittbloggen deres etterpå. Poenget er at disse venninnene ikke alltid er like pålitelige. Uten å gå inn på enkelttilfeller, så skal jeg love dere at slike bitches skal få høre det i framtiden.
Jeg kunne fortsatt i evigheter. Poenget er at jeg er DÅRLIG til å si i fra, og i stedet for å kjefte på en person eller to, så går jeg rundt og bygger frustrasjonen opp inni meg, sånn at det går ut over meg i stedet for den personen som faktisk lukter dritt eller snakker piss.
Men jeg er faktisk blitt mye flinkere de siste månedene, altså. Og jeg må si at det er deilig å lirke av seg enkelte kommentarer, føle seg lett som en fjær og heller se at «motstanderen» (som like gjerne kan være en venninne som en fiende) setter opp et snurt ansiktsuttrykk. Hvorfor skal jeg gå på tær når ingen andre gjør det?
It is what is is.
No Comments