blå himmel

Denne dagen har bare vært alt for herlig! Sov alt for lite i natt (grunnet fuglekvitring fra skogen, jeg er jo vant til å høre trafikk), men kom meg likevel opp til en nogenlunde fornuftig tid. For vi skulle jo på familieutflukt! For et par år siden ville jeg nok lenket meg fast til senga og nektet å åpne øynene, men i dag så jeg virkelig fram til det.

Halve slekta dro ut til Tjøme, og der ble det grilling, soling og sjøstjerner i lange baner. Har sommeren kommet for å bli nå? Værsåsnill og si ja.

Kvelden har kommet, og jeg drikker rosèvin og spiser hjemmelaget pizza med mamma og pappa. Herregud, jeg vil aldri dra herifra! Men jeg kan nok ikke lenke meg fast, for jeg skal pakke kofferten allerede i kveld. I morgen går turen nemlig til Trondheim, hvor jeg skal være med på åpningen av dette hotellet. Og deretter er det jo Womens Weekend på Norefjell! Det blir med andre ord veldig mye gøy resten av uken!

Nå skal jeg ut og forbrenne pizzaen med Maria, sola står jo fortsatt på himmelen. Håper dere har hatt en like fantastisk dag som meg!

tre år tilbake i tid

Denne dagen har bare vært så jævlig rar. Jeg har rett og slett vært 18 år igjen, og gjennopplevd siste dagen her hjemme før jeg tok med meg mitt knusbare hjerte og min rosa koffert og flyttet til Oslo.

18. juni 2009: Klokka er over tre, og jeg burde egentlig sovet for lengst. Det gjør jeg jo også, men i virkeligheten sitter jeg utenfor huset mitt, innpakket i dyna og smugrøyker. Jeg hører på trist musikk med tekster som får hele kroppen min til å vri seg innvendig, og prøver å la min siste natt hjemme hos mor og far vare evig.

Jeg vet ikke helt hva denne reisen i tid kommer av, men det kan så absolutt være av flere grunner. For det første, er jeg på intens leilighetsjakt. Forskjellen nå, er at jeg skal kjøpe en leilighet, for de pengene jeg har tjent på å være dum, blond og lettsindig. Jeg tilbringer mer tid på Finn.no enn hva som er sunt, for boligmarkedet er så vrient at det skulle vært halshugget. For det andre, så har jeg gjort som pappaen min sier, og gått løs på “roterommet”. Roterommet er fortiden min. Alt jeg lot stå da jeg flyttet for tre år siden, samt  deler av flyttelasset som er blitt med tilbake til Tønsberg. Alt jeg ikke ville kvitte meg med, av en eller annen merkelig grunn. Så jeg har lest skolestiler på nynorsk, bladd i fotoalbum, kastet plagg etter plagg i sorte søppelsekker – og ikke minst ledd godt av meg selv. Jeg fant for eksempel navneskiltet mitt fra de glade dager hvor jeg jobbet som kundebehandler hos Posten ved siden av å gå på videregående. Jeg stod der dag inn, dag ut, og mellom frimerkesalgene skriblet jeg ned skildringer av spesielle kunder for harde livet her på bloggen. Og så slettet jeg alle innleggene den dagen det gikk opp for meg at slikt kunne føre til at man fikk fyken.

Å reise tilbake i tid på denne måten er både godt og vondt. På èn side føler jeg at jeg bare har gått rundt i ring, og at jeg er tilbake der jeg startet. Men samtidig føler jeg at jeg er titusenmilliarder erfaringer rikere. Om framtids-jeg’et bare kunne snakke til fortids-jeg’et. Tenk hvor mange feller man kunne sluppet å gå i. For jeg har på følelsen at jeg har enda et par år med dumskap og feller foran meg, men hvem vet. Noe har jeg forhåpentligvis lært.

XoXo Posten-Ida…