MORDEREN BAK MEG

Jeg må dessverre meddele at jeg er blitt bitt av løpebassillen. Jeg gleder meg til å løpe. Får lyst til å løpe, og sånt. Jeg syns fremdeles det er et helvete når jeg først sprinter avgårde, men det blir bedre og bedre for hver gang. Å fortelle dere at jeg starter et nytt og bedre liv hver jævla mandag har jeg gitt opp. Det kommer vel bare en dag hvor man blir lei av å tenke at man er feit hver gang man ser seg i speilet, og plutselig føler man en glede ovenfor det å gjøre noe med det.

Yes. Jeg ser ut som en mad tulling når jeg løper rundt, men det får så være. Mitt beste løpetips er så lite faglig som dette: finn deg en sykt skummel skog, tenk at det løper en morder bak deg, og så sprinter du fra den ene enden til den andre. Du tenker ikke på at du blir sliten en gang, så lenge du fokuserer på den sultne morderen som løper rett bak. HJELP! 

A PLACE TO STAY

Jeg er klam i hendene. Dumpa i går. Nytt håp i dag. Ser på mobilen tre ganger i minuttet, og sjekker mail oftere enn jeg blinker med øynene. Hvofor ringer det ikke? Sa jeg noe galt? Hvis det ikke skjer noe snart så gir jeg opp. Please ring, jeg ble så forelsket. 

Og nå så dere sikkert for dere at jeg brettet ut kjærlighetslivet mitt, men neida. Leilighetslivet. Jeg jobber med å skaffe meg et ordentlig hjem. Hvor jeg kan bo, og ha alle tingene mine på ett sted. Pendling begynner å gjøre meg gal. Oslo er så vakkert, og det er bare en glede å traske fra leilighet til leilighet. Helt til de ikke ringer. Please ring.