I går bestemte vi oss for å gjøre noe som vi i utgangspunktet visste var ganske dumt: feste på Puerto Rico-senteret. Til tross for mine utallige reiser til Gran Canaria-besøk, har jeg kun bedrevet den slags dumskap én gang tidligere. Dumt at jeg hadde glemt hvor dumt det er.
Vi startet med en middag og to liter Sangria. Til den siste literen fikk vi servert livshistoriene til samtlige kelnere, og jeg blir sjokkert over egen adferd når jeg ser tilbake på hvor engasjerte vi var. Vi avsluttet restaurantbesøket med å invitere dem alle til Norge – selvfølgelig kunne de komme og bo hos oss.
Så gikk turen til Bora Bora, ettersom ryktene hadde lovet drinker med friske bær. Hvorfor jeg bestilte Gin Tonic og hvorfor jeg fikk to når jeg bestilte én, er i dag gåter for meg.
Vi bar drinker med begge hender, og slo oss ned i baren. Bartenderen var ikke sen om å legge merke til de to blonde nykommerne. “Do you want free shots?” spurte han, og vi svarte selvfølgelig nei. Han måpte, og tok flasken med til andre siden av baren. Der satt de britiske hvalene med miniskjørt, solbrente kløfter og flass i hestehalen – de takket ja, og fikk shots i melkeglass.
Mangelen på likesinnede gjorde at vi begynte å kjede oss, så vi tømte glassene og vraltet bort til Harleys. Stedet hvor mannlige strippere sørger for at det er liv…. Og så enda et punktum. Vi rakk så vidt å stikke nesa i en ny Gin Tonic, før vi ble prikket på skulderen av et kjent fjes. Den ene servitøren fra restauranten vi hadde spist på tidligere. Vi hadde ikke bare lovet at han kunne flytte inn – jammen hadde vi avtalt å dra på byen sammen også. I stående posisjon oppdaget vi til vår store skrekk at han var dobbelt så lav OG bred som oss. “Wanna dance?”. Seff, skal bare på dass. Og så skal jeg stå der til du gir opp og går hjem.
Men servitøren ga aldri opp, derimot inviterte han flere lave venner, som syns det var kjempestas å være i selskap av norske, blonde jenter. Vi slo oss ned ved et bord, og i en times tid satt jeg og hatet livet mitt mens jeg sugde hardt på et sugerør. På tide å dra hjem.
Så liker jeg å tro at hukommelsen min dro på en liten ferie, for det neste jeg har å fortelle er at jeg våknet til en kvalme og hodepine som ikke lignet grisen. Jeg strakte meg ut etter gårsdagen nattmat, som lå fristende og urørt på battbordet. Inni ventet 450 maur som ville dele måltidet med meg. Jeg ble så redd at jeg rullet ut av senga og måtte løpe et par runder i leiligheten. På en av disse rundene tråkket jeg selvfølgelig på en øredobb som borret seg langt inn i foten, og da ga jeg opp.
Jeg satte meg rett og slett ned på gulvet og gråt som et barn. SÅ sliten. Og med store vanskeligheter for å akseptere at jeg faktisk er et resultat av to ungdommer som en gang for ca 25 år siden møttes på Puerto Rico-senteret.
I dag har jeg ligget i bassenget og vridd meg i uvelhet.
Happy hour.
