COPACABANA PALACE

Noe av det som var veldig interessant med Brasil-reisen vår, var at vi fikk oppleve kontrastene – som spesielt Rio De Janeiro hadde. Rikdom og fattigdom lever nærmest vegg i vegg, for eksempel så kan et luksushotell være nabo med en favela, kun skilt fra hverandre med en murvegg.

Da vi forlot regnskogen og tok flyet tilbake til Rio, føltes det som å komme hjem. Jeg vet ikke med de andre, men jeg ble helt myk innvendig da jeg kom tilbake til en hotellseng uten mygg, og ikke var nødt til å sjekke vannflasken min for svømmende krypdyr.

Selma og jeg tilbrakte den siste formiddagen vår på Copacabana Palace Hotel, muligens et av de dyreste og fineste hotellene i Rio. Litt av en kontrast til hva vi nettopp hadde opplevd.

Copacabana er jo et veldig kjent område, men om noen av dere skulle ha lyst til å reise til Rio, vil jeg heller anbefale Ipanema. Der bodde nemlig vi, og det er en 5 minutters taxi-tur fra Copacabana. Ipanema er mye roligere og tryggere, det så ut til å være flere bra butikker der (jeg har selvfølgelig ikke sjekket ut shopping og uteliv på denne reisen, så der har jeg ingen spesifikke anbefalinger), og dessuten syns jeg at stranden var bedre. På Copacabana nærmest svømte jeg i søppel da jeg skulle ta meg et bad.

Vi bodde på Mar Ipanema Hotel, og var utrolig happy med det. Det var rent, pent og nogenlunde oppusset, men minus for lite gulvplass på noen av rommene. Ble fort rotete, for å si det sånn!

TO NETTER I REGNSKOGEN

Jeg kysser Mac’en farvel, og stapper regnponchoen ned i bagen som en siste finish. iPhonen er nesten tom for strøm, men jeg krysser fingrene for at den holder ut de timene det tar å kjøre.

Jeg skal til regnskogen. Besøke en kultur og en hverdag som er så lang tunna min egen som det går an å komme. Tror jeg, da. For jeg har virkelig ikke peiling på hva som venter meg der.

Asfalten utenfor hotellet har tørket – merkelig nok. Da vi ankom i går, var regnværet så kraftig at vannet rakk oss langt opp på anklene. Lynet var blendende og det tordnet øredøvende høyt.

iPhonen holder ikke. Midt i Natascha Kampusch sin skildring av de grusomme årene i fangenskap, blir det bom stille, og jeg innser at lydbøker og musikk må vente i tre døgn. Til min store overraskelse føles det som en lettelse. Det betyr ikke bare at jeg må finne andre måter å underholde meg på, det betyr også at mitt bånd til verden er brutt. Jeg er utilgjengelig.

Jeg lener hodet tilbake og lukker øynene. Alle sover. Det eneste som underholder meg er lyden av minibussen som sklir bortover motorveien. Jeg tror jeg dupper av en stund, for når jeg åpner øynene igjen, er høyblokker erstattet med grønne trær og brun elv så langt øyet kan se. I hodet mitt krysser jeg fingrene for at den brune elven ikke er grunnen til at vi måtte pakke med badetøy.

Humpete vei, grønne trær og brunt vann ser det ut til å være mye av i Atlanterhavs-regnskogen. Det varer en stund, før det dukker små murhus i forskjellige farger opp rundt oss. Vi stopper foran et av dem, og stiger ut av minibussen. En og en, alle like fortumlet over overgangen fra aircondition til tropevarme. Det er varmt å puste. Det tar bare sekunder før nakken og pannen blir så svett at håret krøller seg rundt hodet og klistrer seg fast.

I porten foran huset står en frodig dame, kledd i skjørt og Havaianas. Det ser ut som om hun har ventet på oss. Hun tilhører en organisasjon som samarbeider med Kirkens Nødhjelp, og skal i den anledning servere oss lunsj.

Utenfor det lille murhuset har hun dekket opp til langbord. Synet av de forskjellige stolene og dukene får meg til å smile. Det er sjarmerende. På den ene siden av langbordet står det en vifte. Jeg nærmest haster bort til bordet for å sikre meg en plass ved siden av den. Svetten har spredt seg fra hodet, og nedover hele kroppen. Jeg kjenner små dråper renne nedover magen, og angrer straks på at jeg har kledd meg i sort fra topp til tå.

Stående buffet. Bare å forsyne seg. Jeg tripper smånervøst etter de andre, etter å ha blitt informert om at maten både er dyrket, slaktet og tilberedt på egen jord. Jeg er egentlig ikke så kresen, bare litt pysete. Jeg ser oppi gryta med kylling, og kjenner at det snører seg i halsen. Alt jeg ser er en levende kylling, som mest sannsynlig løp rundt på gårdsplassen for et par timer siden. Min tallerken fylles med ris, hjemmelaget chips og salatblader. Det smaker slettes ikke så verst. Den hjemmelagde lemonaden redder livet mitt i et lite øyeblikk.

Etter måltidet vil vertsskapet lære oss å lage ris. Vi står i ring rundt en vørtel og hakker med hver vår stokk. Av en eller annen grunn er det viktig at det skjer rytmisk. Vi ler av hverandres forsøk, og svetten renner enda mer.

Vi setter oss tilbake i minibussen og kjører videre. Vi skal finne et fossefall i skogen, og bade før vi “sjekker inn” på herberget hvor vi skal bo. Ettersom jeg fremdeles ikke er blitt frisk, kan jeg ikke bade. Jeg har ikke bare ikke blitt frisk, jeg har pådratt meg ørebetennelse i tillegg. Så jeg sitter på en stein og drypper ørene mine for harde livet. Jeg er så misunnelig. Det ser himmelsk ut å senke seg ned i den kjølige kulpen, og drukne de svette krøllene i fossefallet.

Jeg er en av de første som går fra fossefallet, skuffet over at jeg ikke kunne kaste meg ut i vannet. Etter en sti på 500 meter venter den kjølige minibussen, og jeg trøster meg med tanken på den. Den gode følelsen forsvinner raskt. En av tolkene våre sier noe om en SLANGE, og så ser jeg den. Slangen, brun og hvit, den beveger seg sakte rundt i buskaset EN METER FRA FOTEN MIN.

De neste sekundene er jeg ikke helt sikker på hva jeg gjør. Jeg hører meg selv skrike og gråte hysterisk. Så kommer jeg litt til meg selv, og finner ut at det smarteste er å ikke berøre bakken. Det resulterer i høye kneløft. Raske høye kneløft. De andre får roet meg ned, og jeg kommer meg ut av stien uten å se noe mer til slangen. Herregud, min største skrekk. Og jeg reagerte enda verre enn jeg trodde jeg skulle.

(Ida fanget øyeblikket på kamera, HAHAHAHAHAHAHAHAHAHA)

Mens de andre drar videre til herberget, reiser jeg til sykehus i en liten landsby som heter Eldorado. Det er den nærmeste, men det er likevel langt. Det er noen som stikker kniver i ørene mine, i halsen min – og jeg begynner å høre dårlig. Like greit å få en lege til å se på det, før jeg skal tilbringe tre dager i skogen. Folkene fra Kirkens Nødhjelp tar så godt vare på oss, jeg kjenner at det varmer i brystet mens jeg sitter henslengt i baksetet og gleder meg til å møte en lege.

Jeg får komme inn til legen med det samme. Han snakker ikke engelsk, så jeg har med meg en fra Kirkens Nødhjelp som snakker flytende portugisisk. Jeg forklarer på norsk hva som feiler meg, og han forklarer videre på et språk jeg ikke skjønner noe av. Jeg er positivt overrasket over sykehuset. Bortsett fra et par gresshopper på veggene, er det ti ganger bedre enn jeg forestilte meg.

I det vi forlater det lille sykehuset, blir det uvær. Uværet jeg elsker. Regnet så kraftig at man skulle tro at flere millioner vaskebøtter ble tømt ned fra himmelen. Lynet så kraftig at hele himmelen er hvit og lilla i flere sekunder om gangen. Torden så kraftig at asfalten vibrerer. Vi setter oss i bilen, og setter kurs mot herberget. Himmelen buldrer hele veien, og jeg tenker på hvor heldig jeg føler meg. Selv om jeg er syk, vil jeg ikke være noe annet sted i hele verden akkurat nå.

Herberget vi skal bo på heter Quilombo Ivaporunduva, og viser seg å være et hvitt murhus så langt inne i skogen at ingen vil tro det. Jeg har aldri opplevd noe lignende, og blir gira. Rommet vårt består av 3 køyesenger, tomme hyller, og et bad med do, vask – og noe som ligner på en dusj. Ingen TV, intet kjøleskap, ingen hårføner, ingen noenting. Jeg elsker det allerede. Selv om det er varmt, og selv om en velkomstkomitè bestående av mygg, knott og møll sitter og venter på meg på sengekanten.

De søte damene som jobber på herberget, har varmet opp middag til oss. Spicy kylling, ris og salat. Denne gangen forsyner jeg meg av kylling uten å granske den. Det smaker himmelsk.

Etter en iskald og fantastisk dusj, er det på tide å finne køya. Bokstavelig talt. Jeg skynder meg å hoppe inn i langermet bukse og genser mens kroppen ennå er nedkjølt – kan ikke riskiere å bli bitt over hele kroppen i natt. Kampen mot myggen er det ikke vits i å ta, jeg får bare ligge og håpe på det beste. Jeg bruker Mygga i stedet for bodylotion. Til og med på øyelokkene. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke er allergisk, og sovner som en stein.

Neste morgen ringer vekkeklokken kl 7.15. Jeg er varm som en stekepanne, og for første gang i mitt liv spretter jeg gladelig opp av senga på første forsøk. Jeg hopper i dusjen igjen, og tømmer halve shampooflaska i håret. Gnir shampooen godt inn i hodebunnen, mens jeg ser ut av det åpne vinduet. På regnskogen. Jeg føler at jeg står i fri natur og dusjer, det er befriende. Så går jeg ut og får se hvor vi befinner oss i dagslys. Roen jeg føler når jeg sitter på terrassen og ser utover, føles fremmed.

Minibussen tar varmt (kaldt) i mot oss, og vi kjører et kvarters tid for å komme til et lokale hvor vi skal spise frokost. Der venter en gruppe mennesker i alle aldre, og jeg legger spesielt merke til en eldre mann med hatt. Smilet hans avslører to tenner. Intet mer, intet mindre.

Gruppen med mennesker forteller oss om arbeidet sitt. Tolken videreformidler. For meg går det litt inn det ene øret og ut det andre. Men så vil de danse for oss, og da våkner jeg. Damene kler seg i fargerike skjørt, og mannen med to tenner, tar fram en gitar og begynner å spille. Han synger for fulle lunger, det høres rart men samtidig fint ut.

Etter dansen er det endelig tid for frokost. Stående buffet igjen. Kyllingpai. Banankake. Stekte bananer. Enda en type banankake. Kaffe. Sukkervann. Det er ikke rart at det finnes mange frodige kropper her. Jeg smaker på så mye jeg orker, og det meste smaker godt.

Når frokosten er over, blir vi med den gamle mannen og hans kone hjem. Vi tar av oss flipflops utenfor det lille murhuset, og trer rett inn i noe som ser ut til å være stuen deres. Den lille kasse-TV’en mumler summende på portugisisk og Jesus stirrer på meg fra flere av veggene, gjerne i selskap av et lite kors eller to.

Ute på verandaen stelles det i stand med vev og håndarbeid. Familien har fått en bestilling fra kirken på 60 små kurver, så det er ingen tid å miste. Vi får prøve oss vi også, på å lage smykker. Det er ikke så lett som det ser ut som, man skal holde tunga rett i munnen. Jeg bestemmer meg for at jeg vil auksjonere bort et smykke på bloggen og gi inntekten til damene som sitter dag inn og dag ut og lager disse smykkene, for å hjelpe til med å forsørge familien og landsbyen sin. Jeg får litt for god hjelp.

Tiden flyr der vi sitter på terrassen med håndarbeid, musikk og godt selskap. Lyden vi hører, veksler på å komme fra boomblasteren som tilhører tenåringen i huset, og trekkspillet til gamlefar.

Det blir kveld, og vi befinner oss på herberget igjen. Før middag får vi besøk av en Quilombianer. Usikker på om man kan kalle dem det, men de tilhører i hvertfall Quilombo-samfunnet. De er etterkommere av slavene som rømte/ble satt fri i Brasil, og kjemper hardt for sine rettigheter. De bor i regnskogen, og lever av regnskogen. Dette har de gjort i evigheter, uten å ødelegge den – i motsetning til alle ødeleggelser man hører om i dag. De er rett og slett avhengige av regnskogen for å leve sitt liv.

Vi får vite masse om hvordan Quilombos lever, og ikke minst om historien deres. Med støtte fra Kirkens Nødhjelp har blant annet fem av dem fått muligheten til å reise og utdanne seg den siste tiden. Det er morsomt med slike fakta – får en til å innse at man faktisk kan være med å gjøre en forskjell her i verden.

Dagen etter pakker vi baggene våre, og kjører ut av regnskogen. Klamme, svette – men likevel utrolig fornøyde med å ha opplevd noe ulikt alt annet vi har opplevd tidligere.

Her er en av guidene våre som var med på turen. Bildet er lånt av Vabe, som også har vært med på reisen til Brasil. Hun har vært helt rå med kameraet sitt, så hvis dere vil se litt mer spennende bilder enn hva jeg hadde å tilby her, kan dere besøke bloggen hennes.

CRISTO REDENTOR

I dag startet vi dagen med å besøke Kristusstatuen her i Rio. Jeg har faktisk gledet meg til å besøke Jesus, som jeg har sett i uttallige filmer. Men han var jo overraskende liten! Uansett morsomt å ha vært der, og vi hadde flaks ettersom vi kom rett før den store turistbølgen. Å dra dit rundt klokken ni om morgenen er helt perfekt!

Gjengen på tur! Haha, klarer nesten ikke å se på bilder av meg selv fra denne turen. Har gitt så fullstendig F i hvordan jeg har sett ut. Deilig der og da, men ganske grusomt når man ser på bildene etterpå.

Jeg driver og lapper sammen et innlegg fra dagene i regnskogen, så det kommer litt senere eller i morgen. Hadde jo ikke nett, så har bare skriblet ned alle tanker, inntrykk og opplevelser på notater på iPhonen.

Nå har vi nettopp vært ute og spist en siste middag med reisefølget vårt, syns nesten det var litt trist. Vil virkelig ikke hjem! Vi jentene skal trøste oss med litt Paradise Hotel på sengekanten….

HEI

GJETT HVEM SOM GIKK PÅ EN SLANGE I REGNSKOGEN!!!

Har så utrolig mye å fortelle dere, jeg må bare slappe av litt først. Tre dager i en annen verden tar på kroppen, spesielt med halsbetennelse og ørebetennelse innabords. Men jeg har hatt det så fantastisk likevel.

Nå er vi tilbake i Rio, noe som føltes som å komme hjem. Tror aldri jeg har vært så sinnsykt takknemlig for aircondition som jeg er nå. Og for å slippe mygg i maten. Og mygg i vannet. Og mygg i shampooen. Men, som sagt. Kommer tilbake med alt. Enn så lenge kan dere kose dere med verdens nydeligste sang, som er blitt tur-sangen vår.

BILDEDRYSS

Mens jeg er på internett-fritt eventyr i regnskogen, kan dere jo se på noen flere bilder fra besøket i favelaen! Det er et besøk jeg sent kommer til å glemme. Kanskje mest av alt fordi jeg forventet at jeg kom til å synes synd på alle menneskene som bor der i fattigdom – men så møtte vi friske, glade mennesker, som var utrolig stolte av hvor de kom fra, og som i tillegg jobber hardt for at det skal bli bedre.

Man føler seg litt dum, der man står med solkrem på nesa og vet at man vanligvis klager over alt der hjemme – i den luksusen man faktisk lever i.

REDD FOR SLANGER

Jeg er ikke kjemperedd for å fly. Jeg er ikke kjemperedd for sprøyter. Jeg er ikke kjemperedd for høyder, og jeg er ikke redd for elefanter, giraffer, haier, fluer, veps, apekatter – og alt det man vanligivs er ganske redd for.

Men noe jeg ER redd for, og da snakker vi redd med stor R – er SLANGER! Og KROKODILLER! Jeg kan tenke på slanger og krokodiller, og nærmest få tårer i øynene. Hvis jeg ser slanger og krokodiller på TV, må jeg bare svitche kanal med en gang, før gåsehuden trenger hårgelè for å legge seg.

Nå har jeg nettopp pakket baggen, og forbereder meg på 4 dager i Sao Paulo. Vi flyr fra Rio i morgen formiddag, og lar kofferten stå igjen, med godlukt, glattetang og Mac.

Turen til regnskogen er det jeg har gledet meg mest til på hele turen, jeg har bare helt angst for å våkne opp midt på natten med en stor kvelerslange på magen. HERREGUD.

Kommer til å sitte sånn her hver eneste natt, og lytte etter rasling og hvesing…

De andre jentene er ute og tar seg en drink, jeg sa jeg måtte bli hjemme og vaske håret. Sannheten er at jeg skal google meg i hjel for å finne ut om det faktisk er muligheter for slangebesøk i sengen. Wish me luck!

DINNERTIME

I kveld kjørte vi til en veldig hyggelig bydel for å spise middag. I skrivende øyeblikk kommer jeg ikke på hva den heter, men det var hvertfall gater fulle av liv og masse restauranter med levende musikk. Utrolig koselig! Jeg lar bildene tale for seg selv, for jeg er så utrolig *trommevirvel*…. Trøtt!

Ser det ikke koselig ut? Da jeg satt der, tenkte jeg at noen snart må finne opp den knappen som gjør at man kan fryse tiden, bare bittelitt… 

VIVA FAVELA

I dag har vi vært rundt omkring i Rio De Janeiro og besøkt Kirkens Nødhjelp sine samarbeidspartnere. Først besøkte vi en organisasjon som driver med våpeninnsamling for å senke kriminaliteten i gatene her. Det er veldig mange som har ulovlig våpen, og som ikke tør å levere det inn til politiet. Så gjennom denne organisasjonen, kan de levere våpen inn uten å få noen straff for det.

Etterpå kjørte vi til den nest største favelaen i Rio – muligens i hele Brasil? Den heter Complexo do Alemão, og er i følge Wikipedia regnet som et av de mest voldsherjede områdene i hele Rio. Det var ikke akkurat det inntrykket jeg fikk, men nå skal det jo sies at det har skjedd mange forandringer i byen den siste tiden. Blant annet, så har politiet nå stasjonert seg i flere favelaer, og det er en stor forbedring når man tenker på at det er kriminelle som har styrt landsbyene tidligere. Vi så politi over alt, og følte oss faktisk ganske trygge. Folkene som bodde der var så glade og gjestfrie.

Vi ble fulgt rundt hele dagen av noen ungdommer som hører til organisasjonen Viva Favela. De driver mye med foto og journalistikk for å spre sine egne nyheter fra favelaene, ettersom de fleste andre kun skriver om kriminalitet etc. Det består jo av så mye mer!

I en av favelaene vi besøkte i dag, tok vi små taubaner for å komme oss opp og ned. De var litt vinglete, og det var absolutt ikke helt trygt å hoppe av og på – men gøy med litt tivoli-feeling! 

Nesten som T-banen i Oslo! 

Har tatt veldig mange fine bilder i dag, men tenkte jeg skulle spre det litt utover. Nå blir jeg nemlig uten nett i noen dager, ettersom vi skal fly til Sao Paulo og overnatte i regnskogen. Så da forhåndsposter jeg heller litt, så går det av seg selv her på bloggen.

Ønsk meg lykke til i regnskogen, håper ikke det kommer krypende noen ekle slanger på nattetid…

FIRST DAY IN RIO

For en herlig morgen! Å våkne opp til sol og varme var en deilig forandring, og til vår store lettelse ble det fint vær i dag. I dag fikk vi dagen til å gjøre det vi ville, så vi startet med å dra opp til Sukkertoppenmed resten av gjengen.

Vi tok en taubane opp, og så utover hele Rio. Det er så fantastisk fint her. Vi kom oss ikke helt til toppen, ettersom vi ga opp da vi så den lange køen. Så da tok vi heller en taxi hjem til hotellet, og skiftet til bikini. Fridagen måtte selvfølgelig brukes på stranda!

Vi bor i et område som heter Ipanema, så vi gikk først ned på stranden her og hoppet i bølgene. Store bølger, så vi er fulle av sår og blåmerker – men absolutt verdt det. Deretter gikk vi videre bort til Copacabana, en strand de fleste sikkert har hørt om?

Jeg har ikke ord for hvor herlig vi hadde det der. På hver vår solseng, med en bolle frukt og en bok. Endte med at vi sovnet, og våknet da solen forsvant bak en av de høye bygningene. Idyll på høyt nivå.

Her er noen bilder fra dagen 

I tillegg til hotellfrokost, løp vi og kjøpte oss en smoothie med acai og jordbær – noe vi har fått anbefalt av mange! Brasil er tydligvis ganske kjent for sine små juice-sjapper, med smoothie’s og ferskpresset juice. Herregud, så godt det var! Kaldt, sunt og forfriskende i 30 varmegrader.

Her har vi kommet oss opp med den første taubanen. Når jeg ser på hudfargen min, er jeg glad vi valgte å dra på stranda…

Lille Jesus på toppen! 

På Ipanema beach, herreguuud, bølger er så gøy! Selv om jeg på et tidspunkt ble heftig påkjørt, og tok ti saltoer under vann, hahaha…

Bestevennene mine!

På Cobacabana

Kokosmelk! Mmmm.. Gikk et par slike i dag. 

Nå skal vi bade i aftersun og vaske sand ut av ørene, før vi skal ut og spise. Hei så lenge!