Vet dere hva jeg syns er skikkelig ukomfortabelt? Når noen spør om å få en slurk. Eller om å få smake litt. Ikke engang mamma får lov til å drikke av glasset mitt. Pappa er ikke noe problem, for han er enig med meg. Problemet er når venner og bekjente vil smake. Jeg sier som oftest rett ut hva jeg mener, men ikke i slike tilfeller. Jeg vil ikke gjøre folk forlegne, ei heller at de skal tro at jeg syns de er ekle. For det syns jeg jo (som oftest) ikke. Problemet er bare at jeg ser for meg hva de har spist, hvem de har klina med, hvem de eventuelt har sugd – og så ser jeg at alt dette havner i min flaske. Det er derfor jeg alltid sier; du kan bare ta resten.
Ha første avsnitt i bakhodet når dere leser resten av innlegget.
Det vaaaar en gang… I dag skulle jeg ha min første treningsøkt etter ulykken med halebeinet. En Corebar-time med spark, hopp og bøy var kanskje det dummeste jeg kunne meldt meg på, og jeg ble stående og prøve å skjule at jeg ikke fullførte alle øvelsene. Jeg ble selvfølgelig oppdaget av treneren – den type oppmerksomhet kunne jeg vært foruten. Det er stygt å peke.
Men selv om jeg ikke utførte alle øvelser hundre prosent, ble jeg jævlig svett og sliten. Skikkelig tørst. Sånn tørst at når du først har tatt èn slurk, forestiller du deg at du aldri kommer til å slutte å drikke.
Timen ble omsider ferdig, og jeg nærmest sprintet bort til vannflaska. Grep den grådig med to hender, og gapte over den som et sultent dyr. Jeg sugde og svelget, sugde og svelget, og var så ut-av-denne-verden fornøyd med at kaldt vann inntok kroppen min. Flaska ble tom, og jeg satte meg ned på benken i hallen for å hvile meg litt.
Dere vet sånn flaske med sportscap-kork? Den man må dra opp for å få tilgang til vann? Noen ganger blir jeg sittende og sutte på den, uten at jeg har noen forklaring på hvorfor. Men det skjer gjerne i tilfeller hvor jeg har trent, og bare sitter og ser ut i tomme luften fordi jeg er så sliten. Så der satt jeg og suttet på flaska, og vet dere hva jeg plutselig fikk øye på? MIN flaske. Den stod på benken ved siden av meg. Hvem som eide flasken jeg satt og suttet på aner jeg ikke, men noen hadde revet av etiketten for å understreke at de eide den. Ikke jeg. Jeg eide ikke denne flasken.
Først ble jeg innmari flau. Jeg slang fra meg flasken og så meg rundt i hallen mens jeg rødmet noe enormt. Herregud, stakkars menneske, som sikkert måtte krabbe ut fra timen uten å ha fått i seg en dråpe vann. Og så hadde jeg sittet der og sugd som et grådig spedbarn.
Da jeg var ferdig med å være flau, ble jeg forskrekket. Hvem i helvete eier denne flasken? Mann, dame? Makrell i tomat til lunsj? Mikroskopiske makrellbiter som svømmer rundt i flaska? Gule tenner med belegg? Herpes? Aids? ÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!
I morgen skal jeg kjøpe verdens mest spesielle drikkeflaske. Den skal jeg pynte med ballonger og tusj, sånn at jeg aldri – aldri drikker av noens flaske igjen. Hvis personen som eide flasken kommer over dette innlegget, vennligst legg igjen en kommentar med eventuelle smitsomme sykdommer.
Og kjære venner; nå er det vel slutt på både slurk og litt smaking tenker jeg….
