MOBILBLOGG

Ok, jeg gir meg selv nøyaktig 45 sekunder å blogge på nå. Jeg er skikkelig misfornøyd, for jeg må stå opp om 4 timer for å rekke morgendagens forelesning. Ja, det stemmer. Stå opp halv 5. Haha, så jeg er morgengretten på forskudd.

Men morgengretten eller ei, ville jo innom og si hei til dere! Etter skolen i dag dro jeg i et spennende møte med en ny samarbeidspartner, og der fikk jeg i forbifarten høre at jeg har rundt 60.000 unike lesere på bloggen min per uke. Wow! Er dere virkelig så mange? Jeg (som ikke er så flink på å lese statistikk) trodde dere var mellom 10 og 20 tusen, men alle er jo ikke innom hver eneste dag. Jeg dør av at så mange leser bloggen min. Det er skummelt, men veldig hyggelig på samme tid.

Etter møtet kom mamma og pappa til oslo, så vi møtte lillebror og dro ut og spiste. Kjempekoselig å være hele firkløveren igjen

Nei, nå blogger jeg på overtid og er enda mer morgengretten, god natt!

HAPPY HOME

Jeg elsker denne søndagen. Mamma sitter i en krok på terrassen og hekler, pappa ligger på senga og ser film. Tidligere i dag hadde vi onkel, tante og kusiner på kaffebesøk, og jeg fikk nydelige roser som står og blomstrer i vinduskarmen. Bortsett fra lyden av en hardtarbeidende oppvaskmaskin er det helt, helt stille. Stille før stormen, og jeg skal virkelig nyte resten av denne søndagen før uken som kommer. Den blir en storm, jeg kjenner allerede lukten av svette når jeg tenker på den. Så derfor skal jeg ikke tenke på den, jeg skal tenke på hva slags take away-mat jeg skal bestille når jeg er ferdig med dette blogginnlegget.

Dere vet den følelsen man har når kleinheten begynner å slippe taket? Åh, den er så god. Jeg har den akkurat nå. I går feiret jeg bursdagen til bestevenninnen min MK, hun hadde laget punsj (som varte hele kvelden), pulled pork burgers og raw food-kaker. De kakene må jeg få oppskrift på, for de var helt sinnsykt gode – og sunne.

Og jaaa, en liten ting til før jeg avslutter; den puppeteipen jeg skrev om her, er helt RÅ. Den løfter puppene skikkelig, og de blir sittende/stående der hele kvelden. Det er jo ikke så rart at dere som kjøper teip på Ebay for 8 kroner ikke er fornøyd, man får ofte hva man betaler for… Jeg har på meg puppeteipen på det øverste bildet i innlegget.

Nå blir det thainudler og tempura maki på meg, moms moms…

BLOGGANGST OG SLEEPOVER

HERREGUD, hva skjer med denne bloggingen. Jeg fikk kalde føtter og varmt hode da det nesten var 50.000 mennesker inne på bloggen min på én dag. Syns ikke noe om det i det hele tatt, det blir alt for vanskelig å blogge da.

I dag begynte jeg grytidlig på skolen, så i natt var jeg på sleepover i Oslo, hos min fine Kristina, som var i byen på jobboppdrag. Flaks for meg! Ikke bare kunne jeg sove lengre, jeg fikk også ligge i en hotellseng og skravle og le til tårene spratt i går. Er det noen som får meg i godt humør, så er det “hvidhaien” fra Sørlandet.

Det er ikke sunt å begynne på skolen klokken 8, hvem er det som får med seg noe på den tiden av døgnet? Flaks jeg er så flink til å ta notater, så jeg kan gå tilbake og se hva vi hadde om. HEHE.

Jeg er hjemme i Tønsberg igjen, og jeg har lyst å kysse og slikke på gulv, vegger, lamper, dørhåndtak. SÅ glad er jeg for å være hjemme, vil aldri forlate denne leiligheten igjen. Ever! I dag ble det taco her i heimen. Torsdagstaco er mye bedre enn helgetaco, for taco når man er skikkelig sliten kan bare ikke beskrives.

Ah, satser på at bloggmotivasjonen kommer krypende tilbake ganske snart.

Å BLOGGE PÅ FULLTID VAR EN BADEFERIE

Det høres sikkert rart ut, men ingenting er så ork og lite fristende som å spise etter en fastedag. Akkurat som om jeg blir oversulten, på samme måte som jeg blir overtrøtt. Ikke sulten i det hele tatt. Og det er ikke bra, for man skal jo spise etter en fastedag når man faster periodisk.

Så jeg har vært og kjøpt inn 3. plass på livrett-lista; sushi ♥

 Det er bare å lage et Harry Potter-arr gjennom det hjertet der, for det var ikke godt. Ikke noe galt med sushien, bare med matlysten.

I dag prøver jeg å få lest så mye som mulig, ettersom jeg ikke har noen forelesninger. Det er bare å rope halleluja over alle dagene hvor jeg slipper å pendle! Jeg har det veldig bra om dagen, men jeg begynner å kjenne på et indre stress. Døgnet har så få timer når man bruker 3 på å pendle og 7-8 på å sove. Å skulle lese, jobbe med eksamen, trene, lage mat, forberede meg til oppkjøring, pønske ut noe middels interessant stoff til bloggen, dra i møter og være sosial, krever at jeg jobber med rutinene mine. I tillegg har jeg fått to midlertidige samboere, noe som gjør meg ekstra stresset – at andres ting ligger og flyter i min leilighet, kan påvirke meg på måter som “vanlige mennesker” ikke kan forstå, haha. For meg er rotete omgivelser et ekstremt rotete hode.

Å jobbe med blogg på fulltid var en badeferie, jeg ser jo det nå. Neida, jeg har egentlig sett det hele tiden. Men det skal vel gå rundt, jeg må bare venne meg til det 🙂

13 GRUNNER TIL Å IKKE VÆRE TOPPBLOGGER

Jeg er sikker på at alle som har en vanlig jobb har en ting eller ti de irriterer seg over på arbeidsplassen. Tenk hvor mange paraplyer jeg kunne skrevet ned dersom jeg hadde en vanlig jobb. Frekke kollegaer, folk som ikke skyller ned etter seg på personaltoalettet, fulle søppelbøtter, tette neser og tung pusting på kontoret, en eim av råtten frukt og smelta Twist fra møterommet, alle de trege folka i kø foran vannmaskinen, den vonde men veldig økonomiske kaffen.

Nå kunne jeg jo mest sannsynlig ikke blogget om disse tingene uten å få sparken, men tanken er underholdende nok til at jeg har bestemt meg for å lage et paraply-innlegg om min jobb. Min jobb som blogger. Hvor kollegaer, bremsespor i dassen og smelta Twist er fullstendig fraværende. Derimot møter jeg på en haug av andre små og store “utfordringer” og irritasjoner, og dem tenkte jeg å dele med dere nå. Risikerer vel at ingen liker meg eller vil lese bloggen min etter dette, men ærlighet er jo så gøy.

♦ Å bli gjenkjent eller snikfotografert når man er på sitt verste. I køen på Mc Donalds dagen derpå. På T-banen med tårer i øynene, på vei for å dumpe en ubrukelig fyr. På stranda, i vannet, med dobbelthake og pupper på vift.

♦ Firmaer som sender meg mail og informerer meg om at jeg er en av de heldige utvalgte som får lov til å skrive om den nye shampooen (for eksempel) deres, og at jeg i tillegg får shampooen til odel og eie etter at jeg har skrevet om den! Please. Postkassa mi har vært full av shampooer siden jeg var 16, vil du kjøpe en annonse eller ikke? 

♦ Når du tilbringer tid med en person som hater å ta bilder av deg. Se for deg dette scenarioet. Sitter på kafé med en venninne, den egentlig usunne salaten deiset nettopp ned på bordet, og du vil forevige deg selv og salaten før du hugger innpå som en sulten bjørn. Så du gjemmer loffskiven som ligger og balanserer på kanten av tallerkenen og skyver glasset med brus ut av rekkevidde, før du spør pent om homo sapiens på andre siden av bordet gidder å knipse deg. Til svar får du en rynket nese og beskjed om at det er flaut å sitte og ta bilder ute i offentligheten. Skal slutte å gå på kafé med mennesker som ikke vil fotografere meg med salaten min!!!!

♦ Denne paraplyen hører sammen med den forrige. Folk som kun tar ett bilde. Ah, tusen takk. Jeg rakk verken å smile på den måten som gjør at ansiktet mitt ser smalere ut eller legge armen såpass tett inntil kroppen at jeg ser fire kilo lettere ut, men takk, strålende. Når noen bare tar ett bilde, ender man gjerne opp med å se slik ut:

♦ Når jeg møter nye mennesker som helt åpenbart vet hvem jeg er pågrunn av bloggen, og de later som de blir kjempeoverrasket når det tilfeldigvis kommer fram at jeg blogger. Nææææ’æææ?! Det ANTE jeg ikke! Så gøy! Har aldri vært innpå en eneste blogg, jeg! Nå høres jeg skikkelig innbilsk ut, men det er jeg ikke. Det er bare det at det er så innmari enkelt å merke om noen kjenner meg igjen, og jeg kan som regel se det etter to sekunders øyekontakt. Og så er det ikke så vanskelig heller, når noen understreker 17 ganger at de aldri har hørt om deg eller vært inne på en blogg. Hvorfor er det så flaut å være bloggleser, da? 

“Du er en helt annen person enn jeg hadde trodd, du er jo faktisk oppegående og skikkelig hyggelig liksom”. En strofe jeg gjerne får fra folk som har hørt om meg/lest om meg/lest bloggen min, og så møter meg i virkeligheten. Jeg skjønner at det er hyggelig ment, men det er ikke det. Det er ikke hyggelig at du dømte meg før du møtte meg. Fordommer har vi alle til en viss grad, men du hadde bestemt deg for at jeg ikke var en ålreit person. Det føles ofte ganske trist at jeg ikke kan gjøre et førsteinntrykk, for de fleste jeg møter har dannet et inntrykk av hvem jeg er på forhånd. Om ikke av meg, så av bloggere generelt.

♦ Når noen fotograferer sammenbruddet ditt fremfor å trøste deg. HEHE, mamma. Men bare når sammenbruddene handler om dobbelthaker, ettervekst og ingen-klær-å-ha-på-seg.

♦ Når jeg er med mine nærmeste venninner og drikker vin, finnes det ingen grenser for hva jeg kan si, le av og tulle med. Men med en gang jeg er med folk jeg ikke kjenner så godt, er det som om det skal snappes, filmes, dokumenteres eller følges ekstra godt med hver gang jeg gjør noe dumt eller flaut eller tullete. Se på bloggern, dette skal jeg sende på gruppechat til venninnene mine og så kan vi le av det i hele morgen. Dette punktet virket paranoid, men de som skjønner hva jeg mener, skjønner hva jeg mener. 

♦ Regnskap!!! Å måtte se hvor mye penger som settes til side til å betale skatt…. Jeg har alltid hatt regnskapsfører, og i tillegg har min kjære mor tatt seg av dette med skatt og moms – men for litt siden tvang hun meg til å bli med på prosessen. Helt ærlig? Jeg begynte nesten å grine. Ja, jeg vet at det er bra at vi betaler skatt, men det er faktisk for mye. Skulle ønske jeg kunne ha skattekort så jeg slapp å se det med egne øyne.

♦ De periodene hvor jeg er skikkelig lei, og bare har lyst til å legge seg under dyna og se på en TV-serie når jeg kommer hjem. Og så gjør jeg det, og tenker at; i det store og hele så er det bare en blogg, den kan vente til jeg har noe å gi. Men så ligger jeg der, da – med dyne og TV-serie og biter hull i leppa mi fordi jeg føler at jeg egentlig burde blogget. Og så ender det med at jeg får sår på leppa av all bitingen, og så kan jeg ikke blogge likevel for da tror alle at jeg har herpes.

Tippet dette bildet blir brukt neste gang media skriver om at jeg har vært gjennom et brudd eller lignende.

♦ Eventer. Altså, jeg går på event hvert skuddår. Det skal ganske godt gjøres å få meg til å komme. Som blogger burde jeg vel egentlig dra for å mingle med “likesinnede” og grafse til meg goodiebags, men det er ikke helt min kopp med te. Paraplyen er vel egentlig at jeg ikke liker å gå på event, for jeg har veldig lyst til å ha lyst. Jeg bare…. Nei.

♦ Når mamma bloggsnoker alt for mye. Leser i kommentarfeltet mitt og undersøker hvordan det ligger an med lesertallene mine. Jeg sjekker aldri lesertallene mine med mindre en kunde ber om å få dem tilsendt, for det er så skummelt hvor mange øyne som er her inne og leser. I hodet mitt er det sånn cirka 25 av dere, og det basert på hvor mange som kommenterer innleggene. 

♦ De dagene hvor jeg ser stygg ut på bilder. Uansett hvem hva hvordan. Takk og lov for Photoshop og Picmonkey. Ingenting er som å bli et par poser under øynene fattigere og få lagt på et brukbart filter på en ræva dag. 

Nå tror jeg at jeg skal gi meg, før jeg sovner med en brennvarm Mac på magen. Følte at jeg måtte servere dere noe mer i dag, ettersom det er søndag og alt. Så det ble et paraply-innlegg ala blog life, haha. Håper dere likte det og at dere tar meg med en stor spiseskje salt ♥