God morgen! 🙂
Jeg kommer til å slutte å beklage meg for mye skole og lite blogging hver gang det har vært tilfelle. Det er bare kjedelig å lese, og det føles pinlig å skrive når det blir tiende gang på rad.
Story of my life. Desperat etter kaffe og hoven som en klump som et resultat av den forferdelige kjærlighetssorgen etter dyna. I skrivende øyeblikk sitter jeg på toget og skuler stygt på sidemann, passer på at han ikke ser hva jeg skriver på Mac’en. Så hvis du ser dette, finn på noe annet!!
Hver eneste dag – hvertfall de dagene hvor jeg har forelesning, har jeg gått via Karl Johan for å komme til skolen. Oslos, kanskje Norges jævligste gate. La meg ta deg med på en tur opp Mister Karl Johan, fra plata til Bik Bok, hvor jeg heldigvis kan svinge inn på en sidegate og slippe unna.
Jeg går skrått nedover plata. Hvis plata er det stedet jeg tror, den store trappa utenfor Oslo S. Innbiller meg at jeg sparer flere minutter på å gå på skrå. Løper over gangfeltet på rødt. Et par følger etter meg, innser at det er håpløst å stå der og henge, når den nådeløse trikken ikke engang er å se. Utenfor Peppes står det noen i et telt og selger ringeminutter til utlandet. Kunne de truffet målgruppen sin bedre? Å begi seg ut på Karl Johan er som å være i utlandet – bare ikke på den positive måten. Man skal ikke særlig langt opp i gata før DUEMANNEN lager et fyrverkei av en bakteriebombe ved å rulle seg i brødsmuler og rope på alle fuglene i hele verden. Duene kommer flyvende fra alle kanter, og jeg holder pusten for å ikke bli smittet av en duesykdom. Jeg sender duemannen et mindre hyggelig blikk også, mens jeg tenker at det gjør meg til et utrolig dårlig menneske.
Å gå fort i Karl Johan er en utfordring. Men jeg vil jo gjerne komme fram til forelesningssalen så fort som mulig, sånn at jeg kan få en ålreit plass blant de to hundre andre som også vil ha en ålreit plass. Takk og lov for at folk har forskjellig oppfatning av hva som er en ålreit plass, for i Karl Johan går det sakte. Mange rusler. Sakker ned når du går rett bak dem. Mange går på kryss. Tvers. Rundt. Tilbake. Tanken på en ropert har slått meg noen ganger. Unna vei, her kommer jeg.
Har dere sett TV-programmet Karl Johan? Jeg har bare zappet forbi, for jeg ser for sjeldent på TV til å se på sånt. Men dette TV-teamet hører jo til i Karl Johan, og det hender ofte at jeg må gå omveier for å ikke havne i bakgrunnen på det dumme programmet. Der står de og tuller med parykker og grimaser, som om det er alt. Akkurat nå er “alt” å komme seg levende ut av Karl Johan. Uten duesykdommer og uten å ha blitt ufrivllig statist i et TV-program som gjør narr av folk i Karl Johan.
Nesten framme nå. Munketiggeren med det gigantiske trekorset rundt halsen kikker som vanlig dømmende på de som går forbi. Jeg skjønner ham godt, han må se utrolig mye rart. Jeg hører en kvinne rope “ALLE sier nei til meg”. Hun er =Oslo-selger, og jeg har kjøpt blader av henne flere ganger. Jeg tror ikke noe på at alle sier nei, og jeg føler ikke at det er min plikt å kjøpe det samme magasinet to ganger. En ung sigøyner rister koppen sin opp i ansiktet mitt og sier “beautiful”. Jeg vet at jeg ikke ser ut, og jeg vet at jeg aldri kommer til å legge noe i koppen hennes. Jeg stenger dem ute alle sammen, og det skremmer meg hvor lett det er. Når jeg svinger inn til venstre ved Bik Bok, har jeg allerede glemt de triste skjebnene som møtte meg på veien opp, de som står der ute og fryser mens jeg sitter på en forelesning som koster 264 kroner. Jeg skammer meg ikke heller. Blir ikke trist. Men det er vel bare det Karl Johan gjør med meg.
Toget er framme, nå skal jeg ut på Karl Johan. Mens jeg går der skal jeg pønske ut en annen vei, som jeg kan gå fra nå av.
Dette var altså ikke ment som et klageinnlegg, bare noen enkle observasjoner. Ha en fin dag, alle sammen! 🙂