IN BED

Du vet du har vært en sløv blogger når du får mail av en leser som lurer på om du fremdeles lever. Unnskyld så mye for denne latskapen! Det er faktisk ikke det at jeg ikke har hatt tid. Tiden står jo nærmest stille nå i påsken. Jeg har bare havnet i en boble de siste par dagene hvor jeg nesten ikke har sovet (eller i hvert fall sovet på helt feil tidspunkt av døgnet, i går våknet jeg halv ti på kvelden) og nesten ikke har spist, så har jeg liksom bare glemt bort bloggen litt. Men jeg har det bra, altså! Skal komme meg opp av sengen nå, drikke en stor kopp kaffe, spise frokost og jobbe meg gjennom den forsømte mailboksen min. Og så skal jeg redigere video fra Dubai, gleder meg til å vise dere! ♥

PSYCHOEN PÅ SETE 24F

Som jeg har nevnt et par ganger, blir jeg bare mindre og mindre glad i å fly. Hadde aldri noe problem med det før, men nå skriver jeg et halvseriøst testamente hver gang en ny destinasjon står for tur. 

I natt skulle vi fly hjem fra Dubai. Vi var nervøse begge to, og ble ikke høyere i hatten av å surre rundt på den kjipe flyplassen hvor det lå folk på bønnetepper og glodde stygt på oss. Til min store glede, fant jeg en sovepille i håndbagasjen min. En blå liten pille som må ha ligget der en stund, for sovepille-krukka jeg tok med meg hjem fra New York en gang i tiden, har jeg kvittet meg med.

Jeg stod i passkontrollen og kjente at ryggen begynte å bli klam. Vurderte å bli igjen i Dubai noen dager til, bare for å slippe å fly akkurat da. Så jeg gravde fram den blå kapselen, og slukte den uten vann. 

Allerede da vi satt på Mc Donalds og ventet, duppet jeg av i cheeseburgeren. Så. Himla. Trøtt. Deretter sovnet jeg mens vi ventet ved gaten vår, og fikk noe som kjentes ut som en lang og deilig lur. Helt til jeg hørte stemmen til Kristina langt, langt borte, og skjønte at det var på tide å sove videre på flyet. Jeg husker egentlig ikke at jeg satte meg i setet, må ha sovnet med det samme. 

Etter en liten stund våknet jeg av at det føltes som om flyet stupte 100 meter rett ned. Og opp igjen. Og ned igjen. Det så ut som det lynte utenfor, og jeg var sikker på at vi enten var blitt skutt ned eller truffet av et lyn. I mitt hode var det 100% sikkert at mine siste sekunder var kommet. Gjett hvem som begynte å skrike og vri seg som en villape. Jeg ropte etter Kristina som satt på raden foran meg, klemte sikkert hånden hennes flat og gråt som en som faktisk skal dø. Uværet, eller hva det nå enn var gikk heldigvis over, men da hadde jeg over seks timer foran meg hvor jeg skulle sitte og gråte og holde meg fast. Sykt slitsomt. Og så så innmari pinlig. I følge Kristina som var ved sine fulle fem, var det visst mange som var nervøse, men ingen som ble like psycho som meg. Tror jeg har tatt min siste sovepille ever, for det virket virkelig mot sin hensikt. Og så et fly fullt av nordmenn, da. Kan jo ikke bli mer stas. Var så flau at jeg ringte til mamma og gråt enda mer da jeg landet på Gardermoen. 

Tusen millioner takk til han fyren på flyet som kjøpte vann til meg og tilbød meg å bruke iPad’en hans. Det er det snilleste jeg har opplevd på evigheter ♥

Nå er jeg ENDELIG hjemme i leiligheten min, og det er utrolig deilig. Jeg la meg egentlig for å sove da jeg kom hjem, men var så stresset etter den dramatiske natten at jeg bestemte meg for å gjøre det eneste som hjelper mot den slags: rydde, støvsuge, vaske, kaste. Nå har jeg det mye bedre, er bare voldsomt trøtt og støl etter å ha holdt meg fast i ingenting hele natten. 

Det kommer flere bilder og film fra Dubai selv om jeg er hjemme, altså 🙂 

PS. Tar nok buss til Bali, så si i fra hvis noen trenger flybilletter dit i juni… 

NÅR DU SIER NOE DUMT SÅ SKRIVER JEG DET NED

Når Wulff og Andersen er på tur oppstår det mange samtaler som er så syke i hodet at vi bør være takknemlig for at vi ikke bærer mikrofon. Noen ganger når vi ler ekstra lenge av oss selv og hverandre resulterer det i et lite notat på iPhonen, så nå har vi samlet sammen noen såkalte “gullkorn” fra turen. Enjoy, og please si at dere er like dumme sammen med bestevennene deres.

*Ligger på solsengen og glor på folk rundt oss*Kristina: Ser du øynene mine gjennom brillene?Ida: Nei.Kristina: Så jeg kan stirre, liksom?

*Ligger og snakker om menn og framtiden og sånt* Ida: Jeg vil være i et forhold hvor jeg har det sånn som jeg har det med deg.Kristina: Vet. Jeg vil være sammen med den mannlige versjonen av deg. 

* Vi begynner å bli nysgjerrige på vakten som står utenfor naborommet tjuefire timer i døgnet*Kristina: Are you a celebrity guard?Vakt: Yes.Ida: We are celebrities too!Vakt: I will stand outside your door as well. *Står utenfor døren vår de to neste dagene*

*Samtale etter å ha spist åtte vårruller på solsengen* Ida: Hmm.. I min familie blir man visst sykt tynn rett etter at man har fått barn. Kristina: Jeg håper jeg får en sulten jævel av en baby.

*På ørkensafari* Mann i ørkenen: Which car do you drive?Kristina: The lobster.

*Ida lærer seg å like croissant*Ida:Tror du jeg kan ta med meg en croissant i hånda?Kristina:Frokosten koster 600 kroner per dag, fyll en pose med croissants om du vil.

*Prøver å unngå en krangel lik vår første krangel i Sri Lanka*Kristina: Jeg orker ikke å dra på ørkensafari hvis det er kameler der. Da begynnner jeg bare å klage og så vil du garantert ikke høre på meg.Ida: Jeg hører jo på deg, bare du ikke bruker resten av turen på et kamel-barnehjem.

* Fotoshoot på kafé*Kristina: Jeg poserte litt feil der. Trodde jeg så tynn ut når jeg satt med halebeinet ut sånn.Ida: Kragebeinet, ja?

* Klar for nye eventyr*Kristina: Jeg blir med, selv om jeg har feber. Ida: Du er en skikkelig kamphund.  

Kristina: Faen, så mye dumt jeg sier. Ønsker meg munnkurv til jul. 

I dag har vi vår siste dag her i Dubai, og jeg må si jeg gleder meg sykt mye til å komme hjem til egen leilighet og egen seng. Jeg er så hjemmekjær at det er litt skremmende, for hvem vil egentlig bytte ut luksusstrand og luksushotell med grå asfalt og en leilighet som er mindre enn hotellrommet? Jaja, det vil hvert fall jeg. 

Har kost meg masse, selv om turen vår ikke ble helt som planlagt. Var så leit og uheldig at Kristina ble så syk som hun ble, men hva kan man gjøre med det. Og her slenger jeg inn min mest brukte emoji – hun damen i rosa genser som holder ut den ene armen og ser spørrende ut. Vi blogges, om det blir fra Dubai eller fra Norge vet jeg ikke ♥