SOLGT

Det eneste som er mer nervepirrende enn å være med i en budrunde med et mål om å kjøpe leilighet, er å være med i en budrunde hvor man er den som skal selge leilighet. Herregud, så grusomt! I dag har jeg altså hatt budrunde på min elskede, lille leilighet i Tønsberg. Dagen startet med stillhet, og jeg ble så lei meg at jeg pakket meg inn i dyna og prøvde å glemme hele driten med noen episoder av Suits. Haha! Men så begynte telefonen å plinge, og det holdt på i timesvis. Det gikk virkelig over all forventning, jeg er sååå fornøyd og lykkelig akkurat nå! Selv om det er leit å ikke skulle bo der mer, og selv om sengegavlen røk med i budrunden (har noen tips til en ny jeg kan kjøpe?), så er jeg glad for at det gikk som det gikk. 

Her hjemme vil de feire med champagne. Jeg er sliten og vil feire med taco og joggebukse. Så det blir vel taco og champagne, I guess? Litt av en kombo. Jeg har i hvert fall vært og handlet inn til taco allerede, så ingen har mulighet til å lage noe indrefilet og rødvinssaus. Ingen tvil om at jeg er sliten i hodet etter alle disse voksen-bekymringene. Nå er det heldigvis over! Og det nesten aller beste, er at jeg nå kan ta med meg møblene mine til Oslo ♥Ida: ser jeg glad ut? Mamma: ja, altså.. Det ser kanskje ikke helt ekte ut. 

Men det er ekte, altså. 

LITT LÅPSLEY PÅ SENGEKANTEN

Fant en ny sang av Låpsley i dag, og jeg elsker denne like mye som de andre, så måtte bare dele ♥ Er hun kjent, forresten? Jeg fant henne bare helt random på Spotify, og ble helt fanget.Flere har uttrykt sin misnøye over bloggen om dagen, og jeg kan ikke gjøre annet enn å legge meg flat. Jeg vet at det er litt kjedelig for tiden! Men jeg bor i pappkasser i en ellers tom leilighet, selger en annen leilighet, har akkurat begynt på skolen igjen og har så mye å sette meg inn i. Men jeg tenker på dere hele tiden, og lover å komme sterkere tilbake! 🙂 

Nyt sangen og sov godt ♥

ALLE SOM FLØRTER ER MORDERE

Etter skolen i dag, gikk Kjetil og jeg til T-banen med ett mål for øyet; å løpe i trappene på Holmenkollen. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke har gått lengre enn til matbutikken hele sommeren, så nå som hverdagen er tilbake, prøver jeg å få bevegd meg så mye som mulig. Å flytte fra boot campen jeg trente på hjemme i Tønsberg kjennes litt ut som kjærlighetssorg, så jeg har foreløpig ikke meldt meg inn på noe i Oslo. Kanskje kommer jeg meg aldri over det, hvem vet… Haha. Men da er det i hvert fall fint å ha naturen å kunne bevege seg i, og ikke minst alle de jævlige trappene i denne byen. 

Før vi kom oss så langt som til Holmenkollen, var vi som nevnt en tur med T-banen. Og jeg tror Kjetil oppfattet én av grunnene til at jeg ikke er egnet for å pendle med tog hver eneste dag. Vi kommer altså på banen, setter oss ovenfor hverandre i en firer, og i det vi setter oss blir jeg servert et veldig intenst smil av en herremann som sitter i fireren ved side av. Han sitter med data på fanget, og har ledninger i forskjellige farger, og der sitter han altså og smiler det skumleste smilet jeg noen gang har sett. 

Det tar meg ikke lang tid å skrive en sms til Kjetil som sitter en halv meter fra meg. Han skal sprenge oss i lufta, kan vi gå lengre frem? Kjetil svarer seff, og jeg starter kappgang til andre enden av banen. Kanskje han bare flørtet med deg, sier Kjetil. Jeg kan altså ikke flørtes med på kollektivtrafikk, for jeg tror at alle er mordere. Det smilet der var ikke mye hei, du var søt, jeg skal straks spørre deg om du vil ta en kaffe. Det var mer mo-ha-ha-ha, nå er livet ditt over. Jaja. Det ble nå som det ble. Oppe på Holmenkollen var det ingen som slo meg som mordere, sånn umiddelbart. Men det er jo ikke så rart. Ingen flørter med en som går ned trappene som om bleia hennes helst skulle vært skiftet i går.  Trapper er SÅ tungt! Jeg hadde gledet meg hele dagen, og da jeg var ferdig på skolen halv seks på kvelden, var det ingenting jeg var mer klar for enn å løpe rundt i trappene som en nådeløs gorilla. Men så kom vi dit, og… Kan vi ta ett minutts stillhet for trappeløping, bare? Vi bestemte oss for å starte rolig med 7 runder opp tribunen, og vi gjennomførte det. Men fy, så vondt det gjorde både i lunger og muskler. Det var ikke akkurat rusling på gang. Jeg løp, og Kjetil sprintet. Tipper jeg har en ekstra elegant gange i morgen tidlig, men hvem bryr seg vel når de skal stå opp klokken 6 og gjøre seg klare for bedriftsøkonomi. Wohooo!