TRØTT SOM F

Jeg har et nytt prosjekt på gang. Et veldig lite prosjekt, som jeg håper skal forandre livet mitt. Det lille prosjektet mitt går rett og slett ut på å legge seg før midnatt i hverdagen. Hæ, gjør ikke alle det, tenker kanskje du. Nei, alle gjør ikke det. Skal jeg opp og gjøre noe dagen etter, legger jeg ofte hodet på puta i 2-tiden. 

Ikke fordi jeg har søvnproblemer. Men fordi jeg er en natteravn. Når mørket faller på og fornuftige mennesker sveiper sminkeservietten over trynet og dekker tannbørsten i glitrende tannkrem, blir jeg både kreativ og effektiv. Jeg blir som min egen personlige assistent, som løper rundt og tørker støv, vasker, skriver, sender, rydder, bestiller og fikser. Jeg elsker rett og slett kvelder, og vil at de skal vare så lenge som mulig. Det kalles muligens for lakenskrekk. 

Morgenkvisten har jeg helt andre følelser for. Jeg syns det gjør fysisk vondt å høre alarmen og åpne øynene. Det er riktignok bare de fire første minuttene som gjør vondt, men på disse fire minuttene rekker jeg mye. Jeg rekker å lure på hvilket land jeg er i – så trøtt er jeg. Og når jeg finner ut hvor jeg er og hva jeg skal, legger jeg svært innviklede planer i hodet mitt for å slippe unna. Hmm, skulle jeg bare ringt og sagt at jeg ble kidnappet av tre misjonærer i går kveld, og at jeg nå sitter bakbundet i en rusten stall i Betlehem? Det gjør jeg selvsagt aldri. Jeg står opp og gjør det jeg skal, men akkurat i det jeg våkner, kjennes det ut som en umulig oppgave. 

Jeg har aldri vært en morgenful. Kanskje nærmere et morgenmonster, når jeg tenker meg om. I barndommen også. Jeg husker så godt alle gangene mamma og pappa måtte stå og brøle i trappa at jeg måtte stå opp – og at jeg aldri skjønte hvorfor de ikke kunne vekke meg med kiling på ryggen og kakao på nattbordet. Jeg lot dem sikkert brøle 7-10 ganger. Gamle dagers slumring! Og når jeg først stod opp, kunne jeg sitte rundt frokostbordet, eller bare oppå dolokket og sove med øynene oppe. Husker så godt pappas daglige ord; hei, nå har du falt i staver. Skjønte aldri helt hva det betød, så har alltid trodd det var å sove sittende, haha. Fy søren, så slitsomt det må være å ha barn, forresten. Tenk å være drittrøtt selv, og så skal du sørge for at en haug med små drittrøtte personer kommer seg i tøyet og ut av døra de også. 

Uansett! Jeg er spent på om jeg merker noen forandringer hvis jeg klarer å komme inn i en fast rutine hvor jeg legger meg helst 11 og senest 12. Kanskje jeg kan bli like glad i å våkne som jeg er i å ikke sovne? 

PS. Jeg blir veldig glad om du vil like Facebook-siden min som jeg prøver å bli flinkere til å bruke. Hvis du «liker» den, kan du få oppdateringer på Facebook når jeg har lagt ut nytt blogginnlegg 🙂