Her om dagen gjorde jeg meg noen tanker jeg egentlig ikke hadde lyst å dele. For hvem vil være hun bitchen som kjefter på folk som gjør noe bra for andre mennesker? Ikke jeg, hvertfall. Og jeg skal ikke kjefte på noen heller, jeg vil bare dele noen tanker som jeg er skyldig i å tenke. Det hele startet med at jeg kjøpte et blad av en =Oslo-selger. Han ble glad. Ville ha en klem. Syns det var hyggelig å ha noen å prate med, rett og slett. Endelig noen som kunne hjelpe til med å sette opp den nye plakaten hans, som han hadde fått av et reklamebyrå, og som han var sikker på at ville hjelpe salget hans. Plakat med telefonnummer, kontonummer og bilde. Det er bare å vippse! Han var skikkelig stolt, og det kunne jeg forstå. Plakaten var fin. Ta gjerne bilde av meg sammen med plakaten og post det på Facebook-siden min. Og lik Facebook-siden, da blir jeg glad! Selvfølgelig skulle jeg gjøre det, lovte jeg, og knipset et bilde. 

Da jeg kom hjem likte jeg Facebook-siden hans, og postet bildet med plakaten hans. Det tok ikke lang tid før en gjeng med mennesker hadde trykket tommel opp på bildet. Å nei, tenkte jeg. Dette gjør meg til en av dem som er snill mot andre mennesker og deler det på Facebook. 

Hver dag er feeden min stappfull av mor Theresa’er som har gjort dagens gode gjerning, og pakker det inn i en oppfordring om at nettopp du bør gjøre det samme. Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv, men det er noe i meg som får litt avsmak av denne måten å promotere seg selv på. 

Kan du ikke hjelpe en gammel dame over veien, kjøpe =Oslo, være medmenneske mot en uteligger eller gjøre veldedig arbeid uten å ta en selfie og dele det på Facebook? 

Det er noe med å bruke andre sårbarhet og uflaks til å få seg selv til å se ut som en helgen, som bare skurrer et eller annet sted i hodet mitt. Jeg leste denne artikkelen her om dagen, og satt bare og nikket. Med våre heltemodige motiver og altruistiske idealer skal vi hjelpe – vi skal gjøre en forskjell og vi skal også, aller helt, gi grundige beskrivelser av det i sosiale medier. Som det skrives i artikkelen; denne hyppige delingen av veldedig arbeid skaper et bilde av “vi” og “dem” – å hjelpe skal jo handle om medmenneskelighet, det skal være et “oss”. 

Det skal sies at jeg har vært i slummen i Nairobi med et filmteam på slep. Og jeg har gått med kamera rundt halsen i tvilsomme favelaer i Rio De Janeiro. Jeg har posert på bilder med barn som mangler vann, og jeg er blitt filmet mens jeg har hatt samtaler med jenter som er blitt voldtatt og giftet bort mot deres vilje mens de ennå var barn. Det er en grusom virkelighet, og jeg ville selvfølgelig være med på å gjøre leserne mine bevisst på noe av det forferdelige som skjer i verden. Men det er likevel noe med bildet som er feil. Hva tenker du om dette temaet? Jeg vet ikke helt hva jeg prøver å si, men jeg tror det enkelt og greit er; hjelp folk og vær snill mot medmennesker uten å ta en selfie og skryte av det på Facebook. Det er ikke alle som står i en sårbar situasjon som ønsker å være bildepryd og likes-objekt for dine 3000 Facebook-venner. Kanskje føles det også bra å hjelpe, selv om du ikke får 150 likes for det?

Hei lørdag! Jeg sitter pakket inn i ullteppe og spiser Twist som en ekte pensjonist, hjemme hos mormor og morfar. Mormor og jeg har vært på kino og sett filmen om Snåsamannen i dag. Kanskje ikke en film jeg ville valgt å gå og se på egenhånd, men det viste seg å være en veldig fin film. Utrolig hva den mannen kan få til, altså. For den som tror, og det må jeg si at jeg gjør – til en viss grad 🙂 

Da vi kom hjem fra kino stod morfar klar med pinnekjøtt. Hallo! Pinnekjøtt er grunnen til at jeg aldri kan bli en fullverdig vegetarianer, det er bare det beste som finnes. Takker ikke nei til litt julestemning i februar, når det likevel er snø og kaldt. Pinnekjøtt, kolrabistappe og pølser – mmmm, for en lørdag! Jeg er heldig, jeg ♥Håper alle har en fin lørdagskveld 🙂 

Sponset jakke Kjetil knipset noen bilder av meg i den nye jakka mi i dag! Føler meg litt som North West i den – men det er positivt det, altså! Haha 🙂 Jakken er fra Frost, og fåes kjøpt HER. Siden den er sponset må jeg bare informere om at den røyter en del, men har fått beskjed om at det vil gi seg etterhvert, den må nok bare ristes og luftes litt. Og luftes skal den, dette er den perfekte ut på byen-jakka! Liker du den? 🙂 Ellers bestemte jeg meg for å busse hjem til Tønsberg i dag, på helgebesøk til mormor og morfar. Mamma og pappa kommer hjem fra Jamaica snart også, så jeg håper jeg rekker å plage dem litt før jeg stikker tilbake til Oslo. Er ganske lei av å facetime dem og se toppen på to capser som ligger på hver sin solseng. Aaaah, hvem er med til varmen, jeg trenger en reisepartner!! Nå skal vi se på gullrekka i sofaen her. Haha, jeg satt nettopp og redigerte ny header og denne samtalen fant sted: 

Ida: ååh, jeg er så mye penere på bilder enn i virkeligheten!Morfar: jeg er helt omvendt. Ida: ville heller vært omvendt jeg også..Morfar: en får væra som en er, da’n itte vart som en sku!

Det får være dagens visdomsord! Nå er det Idol her, så jeg får klappe sammen. God helg ♥

 

Jeg har et nytt prosjekt på gang. Et veldig lite prosjekt, som jeg håper skal forandre livet mitt. Det lille prosjektet mitt går rett og slett ut på å legge seg før midnatt i hverdagen. Hæ, gjør ikke alle det, tenker kanskje du. Nei, alle gjør ikke det. Skal jeg opp og gjøre noe dagen etter, legger jeg ofte hodet på puta i 2-tiden. 

Ikke fordi jeg har søvnproblemer. Men fordi jeg er en natteravn. Når mørket faller på og fornuftige mennesker sveiper sminkeservietten over trynet og dekker tannbørsten i glitrende tannkrem, blir jeg både kreativ og effektiv. Jeg blir som min egen personlige assistent, som løper rundt og tørker støv, vasker, skriver, sender, rydder, bestiller og fikser. Jeg elsker rett og slett kvelder, og vil at de skal vare så lenge som mulig. Det kalles muligens for lakenskrekk. 

Morgenkvisten har jeg helt andre følelser for. Jeg syns det gjør fysisk vondt å høre alarmen og åpne øynene. Det er riktignok bare de fire første minuttene som gjør vondt, men på disse fire minuttene rekker jeg mye. Jeg rekker å lure på hvilket land jeg er i – så trøtt er jeg. Og når jeg finner ut hvor jeg er og hva jeg skal, legger jeg svært innviklede planer i hodet mitt for å slippe unna. Hmm, skulle jeg bare ringt og sagt at jeg ble kidnappet av tre misjonærer i går kveld, og at jeg nå sitter bakbundet i en rusten stall i Betlehem? Det gjør jeg selvsagt aldri. Jeg står opp og gjør det jeg skal, men akkurat i det jeg våkner, kjennes det ut som en umulig oppgave. 

Jeg har aldri vært en morgenful. Kanskje nærmere et morgenmonster, når jeg tenker meg om. I barndommen også. Jeg husker så godt alle gangene mamma og pappa måtte stå og brøle i trappa at jeg måtte stå opp – og at jeg aldri skjønte hvorfor de ikke kunne vekke meg med kiling på ryggen og kakao på nattbordet. Jeg lot dem sikkert brøle 7-10 ganger. Gamle dagers slumring! Og når jeg først stod opp, kunne jeg sitte rundt frokostbordet, eller bare oppå dolokket og sove med øynene oppe. Husker så godt pappas daglige ord; hei, nå har du falt i staver. Skjønte aldri helt hva det betød, så har alltid trodd det var å sove sittende, haha. Fy søren, så slitsomt det må være å ha barn, forresten. Tenk å være drittrøtt selv, og så skal du sørge for at en haug med små drittrøtte personer kommer seg i tøyet og ut av døra de også. 

Uansett! Jeg er spent på om jeg merker noen forandringer hvis jeg klarer å komme inn i en fast rutine hvor jeg legger meg helst 11 og senest 12. Kanskje jeg kan bli like glad i å våkne som jeg er i å ikke sovne? 

PS. Jeg blir veldig glad om du vil like Facebook-siden min som jeg prøver å bli flinkere til å bruke. Hvis du “liker” den, kan du få oppdateringer på Facebook når jeg har lagt ut nytt blogginnlegg 🙂 

Jeg våknet nesten opp med fylleangst i dag. Litt merkelig, tenkte jeg. Var jo på quizkveld i går, men drakk bare to øl og var hjemme før midnatt. Men så kom jeg på at det var fordi jeg postet en helt grusom video her inne i går, haha. Men dere er seriøst verdens beste! Tenk at så mange har fulgt meg i nesten TI ÅR! For, ja. Bloggen har 10 års jubileum i september. Ganske sykt. Jeg har blogget så lenge nå at jeg ikke husker hvordan hverdagen var uten. Hva drev jeg egentlig med? Og hvordan føltes det egentlig, at de eneste som visste hvem jeg var, var menneskene jeg faktisk kjente? Merkelig å tenke på. Har jo faktisk vokst opp med blogging. Når jeg skal sminkeløs på trening eller på matbutikken forbanner jeg denne bloggen. Men sånn bortsett fra det, så elsker jeg den høyt som månen. 

Og tenk om jeg hadde tid til å spille inn sang og lage musikkvideo hver gang noen skrev en kritisk/negativ kommentar! 

Men, ja. Som jeg nevnte; i går var jeg på quiz med min kjære Kjetil. Nyttårsforsettet om å være mer sosial og bruke mer tid på venner går veldig bra. Jeg har vært så opptatt av “egentid” og “hvile” at hverdagen til slutt ble dager hvor jeg bare eksisterte. Det føles så mye bedre å legge seg om kvelden, når man har brukt dagen på noe mer enn bare det nødvendige, vært sosial, hatt gode samtaler og ledd masse. Og det gjorde jeg i går! Vi var nok det minste laget på hele quizen, men kom likevel på 8. plass av 16 lag. Ser meg fornøyd med den, og satser på å gjøre det enda bedre neste gang 😉 I dag har jeg hatt en veldig lite spennende dag, må jeg innrømme. Har sovet litt for lenge, avbestilt dagens treningsøkt og egentlig bare sittet og ryddet i mailboksen. Kjøleskapet er tomt, så nå må jeg i tillegg ta denne sminkeløse turen bort på matbutikken. Ikke se på meg!!!!!! Haha. 

For ikke så lenge siden snublet jeg over min gamle iMac i kjelleren. iMacen som jeg kjøpte for konfirmasjonspengene mine for å videoblogge og chatte på MSN. Hvis ikke tar helt feil, var året 2007, og jeg hadde sånn cirka 300 blogglesere. 

En helt vanlig hverdag i mitt helt vanlige tenåringsliv (OMG, dette er snart 10 år siden!) fikk jeg en kommentar under et blogginnlegg som gjorde sterkt inntrykk. Herregud, slutt å tro at du er så mye bedre enn alle andre. Du er ikke en kjendis fordi du har en blogg! 

Dette ble mitt svar på tiltalen:

Bloggen min het caffelatte.blogg.no på den tiden, hehe. Jeg kunne dessverre ikke finne hele videoen på iMacen, kun disse klippene som jeg tipper var de minst kleine – og det sier jo litt! Noen sangstemme har jeg aldri hatt, men selvironien var det virkelig ikke noe galt med. Så hvis noen lurte på hvordan min bloggkarriere startet, her har dere svaret! Hahaha! Det var jammen ikke rart at folk ville følge med på meg, jeg la ut så mange sprø videoer at jeg burde vært innlagt. Det skal sies at det på denne tiden ikke fantes bloggere som gjorde sånt, jeg var det eneste freakshowet som fantes på blogg.no. Kanskje jeg egentlig ikke har rett til å klandre de som leker freakshow anno 2015? 

iMac’en var seriøst stappfull av bilder, videoer og sanger jeg har spilt inn mens jeg fremdeles bodde hjemme og gikk på videregående. Kanskje jeg skal legge ut noen herlige tilbakeblikk framover? Haha! 

Likte dere den nydelige sangen min? Og jeg er veldig spent; har jeg noen lesere som har fulgt meg helt siden perioden hvor jeg var gale-mathias? 

Annonse

Tro meg når jeg sier at lista ligger høyt for at jeg skal anbefale et nytt produkt i denne kategorien. Jeg var faktisk noe skeptisk til å teste og anbefale en ny type barberhøvel – men etter å ha testet den, føler jeg nesten at jeg må. 

Etter at jeg kom hjem fra Thailand har jeg nemlig ikke turt å barbere eller vokse leggene. Høres kanskje tullete ut, men da jeg kom hjem til kulda igjen ble huden på leggene mine så tørr at ikke engang min beste body scrub kunne redde meg. Jeg har vært så tør at det ser ut som det har snødd hvis jeg har på meg sorte jeans – æsj, jeg vet. Uansett så bestemte jeg meg bare for å la leggene være i fred, jeg ville jo ikke barbere/vokse av meg den gløden jeg har fått på ferie. Men solglød er virkelig ikke det samme med masse hår på bena… Her om dagen testet jeg barberhøvelen Intuition Sensitive Care, som er så mye mer enn bare en barberhøvel. Intuition er verdens første alt-i-ett barbersystem, og har millioner av fornøyde brukere. Poenget med høvelen er at du får barbering og hudpleie på samme tid. Barberbladene er nemlig omgitt av en hudpleieenhet som skummer i kontakt med vann. Hudpleien inneholder 100% naturlig Aloe Vera og E-vitamin, som skal hindre uttørking og gjøre huden glatt og myk. Siden hudpleien sitter rundt hele bladet, betyr det i praksis at området du barberer får hudpleie både rett før og rett etter bladene treffer – det er virkelig helt genialt. 

Høvelen er tilpasset sensitiv hud, så det er ingen tvil om at den er det eneste jeg tør å bruke på leggene mine nå for tiden. Ellers er det også veldig enkelt å bytte blad, man trykker bare på en knapp så bladet faller av, og klikker på et nytt 🙂 

Om hudpleien har noe å si på sikt gjenstår å se, men foreløpig har jeg fått beholde både huden og gløden på leggene mine. Tommel opp for det! Et annet pluss er at jeg syns barberingen gikk enda raskere enn vanlig med denne høvelen, ettersom jeg ikke måtte være forsiktig for å ikke skjære meg. Her kan du se hvordan bladet ser ut, med hudpleieenheten rundt. Etter å ha brukt den på “hele kroppen”, vil jeg tippe at ett blad kan holde til 4-6 barberinger. Nå kan du teste Intuition barberhøvelen helt gratis. Så hvis du ønsker å bestille en komplett startpakke hjem til deg uten å betale for det, bestill den HER. Når du bestiller prøvepakke funker det som i de fleste tilfeller; du blir abonnement. Hvis du ikke ønsker å fortsette å motta barberblader hver 4. måned, er det bare å si opp senest to uker etter at du har mottatt startpakken. Da har du god tid på å teste, og vurdere om dette er den rette høvelen for deg. Jeg kan ikke garantere noe, men jeg tror du vil like den like godt som jeg gjør 😉 Har ikke jeg bare den mest geniale shave legger-spoten på badet?! Haha. Blir minimalt med turning i dusjen, i hvert fall. HER er direktelink for å bestille barberhøvel + blader gratis! ♥

 

Hello from bed. Altså. Jeg har både jobbet, vært sosial og shoppet i dag – men nå gidder jeg ikke mer og er tilbake i sengen. Det SNØR! Uansett, over til dagens tema: Min erfaring med hypnose er ikke lang, men det er mange som spør om den, så jeg tenkte jeg like greit kunne skrive et innlegg om det 🙂 Bakgrunnen for at folk spør, er at jeg nevnte at jeg skulle prøve hypnose i forbindelse med flyskrekken min. Jeg gruet meg sånn til å fly til Thailand, og bestemte meg for å prøve noe jeg tenkte kunne være en “quick fix” før avreise. 

Jeg gjorde ikke så mye research på forhånd, googlet egentlig bare, og sendte mail til første og beste som befant seg i Oslo sentrum. Da jeg kom dit, ble jeg møtt av en hyggelig dame og satt i en stor komfortabel stol. Hun ville at vi skulle dele opp timen; først 30 minutter med tankefeltterapi, så 30 minutter med hypnose. 

Tankefeltterapi var helt ukjent for meg. Men det bygger altså på en teori om at kroppen vår inneholder såkalte energibaner. Kort fortalt; de som driver med TFT mener at ved å banke på spesifikke punkter på kroppen, kan bryte et mønster, om det er angst, fobier, depresjoner eller hva enn det skulle være. Veldig enkelt forklart med mine uvitne ord, men den som vil lese mer om det kan jo google det. Anyways: akkuat denne delen av timen syns jeg var litt småklein. Jeg satt ovenfor behandleren, og skulle gjøre akkurat som henne. Banke på meg selv på de samme stedene og si de samme tingene hun sa. Det gikk mye i; jeg er redd for døden. Jeg liker ikke å ikke ha kontroll. Jeg kan ikke akseptere at jeg ikke har kontroll. Jeg er redd for å dø fra de jeg er glad i, og jeg er redd for at de skal dø fra meg. Hun spurte hele tiden hva føler du nå, og det er der jeg fikk litt problemer. Etter å ha blitt spurt tiende gang hva jeg føler, ble jeg nesten litt redd for å svare feil, så det ble litt sånn; eehm… At jeg er varm? Men det skal sies at jeg faktisk følte at jeg ble varm i kroppen – om det var fordi jeg banket kontinuerlig på kroppen min eller fordi det skjedde noe i energibanene, vites ikke. 

Andre del var hypnosen, og jeg tror jeg var litt for nysgjerrig/ukonsentrert til å gi meg 100% hen. Det som er litt snodig er at jeg ikke husker noe særlig av hva som ble sagt under hypnosen, men jeg følte at jeg var tilstede i “den virkelige verden” hele veien. 

Så for å være helt ærlig, vet jeg ikke om jeg fikk noe ut av disse teknikkene. Men da jeg satt der på Gardermoen og skulle gå på flyet, merket jeg meg at jeg hadde tatt med meg mye av det jeg snakket med behandleren om. Om at jeg faktisk ikke har kontroll, og at jeg er nødt til å slippe taket på det jeg ikke får gjort noe med. At kapteinen skal hjem til kona si etter endt arbeidsdag, og at andre passasjerer aldri ville tatt med de små barna sine inn i en dødsfelle. Og at man ikke kan gå og sløse bort livet sitt på å være livredd, for det er nesten verre enn hvis det skulle skjedd noe. 

Min konklusjon etter denne opplevelsen er at hvis man er redd for noe og føler at man trenger hjelp til å takle det; gå og snakk med noen. Det trenger ikke nødvendigvis å være en som driver med hypnose, men bare en eller annen som kan hjelpe deg å rydde opp i tankene og sette ting i perspektiv. Selv om det er de mest selvsagte ting som blir sagt, kan det noen ganger hjelpe å høre det fra andre. Og jeg tror faktisk at både hypnose og tankefeltterapi kan fungere på den som er 100% åpen for det. Men man må gjøre en innsats selv også, man kan ikke forvente å ligge på en benk og bli kurert helt uten videre. 

Håper det var et godt nok svar til alle som lurer 🙂