DET ER HELT NØDVENDIG

Processed with VSCO with a5 presetI dag skal jeg ha en litt ubehagelig men også en veldig nødvendig dag. Først skal jeg til hudlege og gå over hele kroppen min med forstørrelsesglass. Det er nok det jeg gruer meg mest til, og jeg krysser alt jeg har for at ingenting ser skummelt ut denne gangen, så jeg slipper sprøyter, skjæring og arr. Men heller arr enn hudkreft, eller hva? Ettersom jeg er født med et verdenskart av en hud, er det best å være på den sikre siden. Herregud, som jeg hater på det noen ganger. Men igjen – ting kunne vært mye verre 🙂 

Etter at jeg har vært på hudlegesenteret, skal jeg til gynekologen. Det er på tide å ta en ny celleprøve, og det gruer jeg meg faktisk ikke til i det hele tatt. Jeg har gjort det én gang før, og var så nervøs at jeg holdt på å svime av. Men det viste seg å være null stress joggedress, og derfor vil jeg gjerne pushe det på dere alle sammen: gå og ta en celleprøve hvis du ikke har gjort det. Også hvis det begynner å bli lenge siden! 

#Sjekkdeg-kampanjen ble startet av Thea Steen i 2015. Ett år eldre enn meg, og nå lever hun ikke lengre. Men hun gjorde i hvertfall en forskjell, og hele 34.000 flere kvinner tok celleprøven. Blant disse ble det oppdaget cirka 1400 tilfeller av alvorlige celleforandringer, så her ble det reddet liv. Det er lenge siden denne kampanjen var “på”, men den kan virkelig ikke spres nok.  Processed with VSCO with a5 presetOg hvis du nå skulle tenke at det skjer ikke meg, eller nei, det gidder jeg ikke fordi det er ukomfortabelt, så vil jeg virkelig anbefale deg å se dokumentaren om Thea Steen: to somre en vinter her. Og så kan du lese mer om livmorhalskreft på Kreftforeningen sine sider her

Jeg er jo et sånt menneske som tenker herregud, det kommer til å skje meg! Men det er faktisk ikke noe å spøke med – jeg har en hel bukett venninner som har oppdaget celleforandringer, og da ser man virkelig rett foran seg hvor viktig det er å sjekke. 

Tar en Nike og sier just do it 

MAC I STEDET FOR BARNEVOGN

I går hadde jeg blåmandag, i dag er det blåtirsdag. Helt tragisk at jeg skal være så trøtt etter én tur på byen. Men jeg så vel egentlig dette komme da jeg stod som en psykopat i baren og bestilte shots lørdag kveld. Søndag morgen også, da jeg skulle ta taxi hjem til meg selv, og fikk en tunghørt morgenfugl til sjåfør. Han sprengte trommehinnene mine med pakistansk house, og jeg satt der med whiskey sour-ånde og tenkte at: dør jeg ikke nå, så dør jeg på mandag. Jeg døde heldigvis ikke, jeg er bare trøtt som en utbrukt sokk. Det går over! I skrivende stund sitter jeg på en kafé i nabolaget mitt sammen med Idabestis. Hver vår Mac, kaffeoverdose og litt prat innimellom mailene som sendes. Koselig å ha venner som også styrer sine egne dager og jobber selvstendig, så kan vi surre litt rundt sammen på dagtid. Nesten som mammaperm, bare at vi drasser på datamaskin i stedet for barnevogn, heh.  Processed with VSCO with a5 presetOg hallo. Nå får jeg sikkert kjeft i kveld, men jeg må bare fortelle. For i natt lo jeg meg i søvn – ganske slitsomt, selv om det sikkert er bedre enn å gråte seg i søvn.

Mr. Gravlys er mer eller mindre blitt permanent overnattingsgjest her – og til tross for at han har gravlys hjemme hos seg selv, er han veldig flink til å fyre opp mine kostbare duftlys til enhver tid. I går kveld ble det fyrt opp hele to duftlys på nattbordet. Neste steg i oppdragelsen blir vel å forklare at to duftlys med helt forskjellig duft ikke skal tennes samtidig, det er bare kvalmende. Men det var ikke poenget her. Da det var tid for å si god natt, skulle Mr. Gravlys lene seg over nattbordet og blåse ut herligheten. Han fyller lungene, blåser litt for hardt, og i det øyeblikket det blir stummende mørkt, hører jeg at han skriker til. Jeg tenner nattbordlampen i en fart, og synet som møtte meg skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne dele med dere. Stearin over hele nattbordet, over bilderammen, over telefonene våre – og best av alt: i hele ansiktet hans. Fikk seg rett og slett en liten happy ending av duftlyset. HAHA! Sånne øyeblikk gjør livet verdt å leve.  Processed with VSCO with a5 preset Nå har jeg drukket så mye kaffe at jeg skjelver, men det har i det minste vært en nogenlunde effektiv dag. Og så har jeg jo fått favorittværet mitt! I kveld blir det taco, pledd og Vendela + Petter i sofaen. Og under tvil – kanskje litt duftlys? 

EN NY RUNDE MED RANDOM FACTS

Processed with VSCO with a5 preset Jeg er egentlig et veldig forsiktig menneske, det tok over tre år før jeg lagde første flekk på den kritthvite sofaen min. Men akkurat når det kommer til iPhonen, blir den behandlet som et offer i et torturkammer. Merkelig nok så overlever telefonene mine det meste. Den som døde her om dagen for eksempel – den har svømt i toaletter og hilst på mange fortauskanter, fått ny skjerm to ganger og overlevd en 17. mai som gjorde at jeg fikk lyst til å bli voksen. 

 Jeg gruppechatter mye med bestevenninnene mine i en egen app, og har gjort meg selv ansvarlig for å minne alle på å slette loggen en gang i blant. Alle bare: ååå nei, men det er jo så koselig å ha! Og jeg bare: jaja, det er jeg som må ta livet mitt hvis dette kommer i feil hender, så bare slett i vei din drittvenn.

 Jeg har laget meg en privat Instagram-konto som kun har 6 følgere. Instagram har aldri vært så gøy før! Processed with VSCO with a5 preset Jeg hater at folk går inn på bloggen min samtidig som de henger med meg, ikke engang mamma får lov. Throwback til da lillebror låste seg inn på badet med dagbøkene mine og hadde høytlesning for hele slekta som satt utenfor i middagsselskap. 

 Jeg har et seriøst takeaway-problem, og lager veldig sjeldent mat. En av tingene jeg savner med å bo i Tønsberg er hvor rutinemenneske jeg er når jeg bor der. Spesielt hva angår trening og mat! Jeg vurderer å ha takeaway-forbud resten av september, men så lurer jeg på om livet er for kort. 

 Jeg fikk ikke sove i natt, og konkluderte med at det er fordi jeg skal flytte ut av leiligheten 1. oktober. Når det er 1. september føles det plutselig ut som veldig kort tid. Så jeg sendte en mail og spurte om å få bo her til 1. november, og sovna som en stein. Da hadde jeg gjort alt jeg kunne, haha!  Processed with VSCO with a5 preset Jeg har en Facebook-gruppe sammen med mamma og pappa som heter “romantiske turer for tre”. Det er selvfølgelig jeg som har opprettet den, og de så ikke humoren. De skal på en to ukers ferie sammen i november, gjett hvem som booka plass ved siden av dem på flyet. Når de begynner å snakke om alenetid og sånt, må jeg minne dem på at dere er jo alt jeg har. Kanke krangle på dét. 

 Jeg liker ikke å få gaver, det gjør meg ukomfortabel. 

 Jeg skifter sengetøy annenhver dag. Fy søren, så lei jeg er av å vaske sengetøy, men det er blitt en tvangstanke. Og som alle bloggere er så enige om: ingenting slår følelsen av å legge seg i rent sengetøy! Neimen, seriøst. Jeg mener det.  Processed with VSCO with a5 preset Jeg er blitt helt apekatt etter å gå tur etter at jeg fikk meg pulsklokke. Haha! Kjempeskuffet hvis jeg bare har klart 10.000 skritt på en dag, og skal helst ha 20.000 eller mer. Det kan være en utfordring når jeg ikke har noe på agendaen, men jeg får i hvertfall sett mye av Oslo. 

 Jeg er ekstremt dårlig til å tegne. Sånn virkelig dårlig. Kom nettopp hjem fra en spillkveld hvor vi spilte et tegn og gjett-spill, og det er alltid like synd på mennesket som må gjette mine tegninger. Er det et fly? En kamel? Et eple? You never know. 

Herregud, disse innleggene hadde jeg aldri skrevet hvis dere ikke hadde gitt uttrykk for at dere liker dem så godt. Noe så narssisistisk. Noe inni meg krymper når hver eneste setning starter med jeg. Meeen, skal det være blogg så skal det være blogg. Og det er alltid like gøy når dere skriver kommentarer som bekrefter at jeg ikke er alene om å være sær og rar. Nå er jeg helt utslitt etter alle de stygge tegningene jeg har produsert denne fredagskvelden, så jeg kommer nok til å sove som et barn. Natta mine fine