Ok, det der hørtes ut som tidenes clickbait-overskrift. Men jeg har faktisk holdt noe hemmelig her på bloggen. Eller skjult, da. Og det er hvordan jeg bor.
Min nærende bosituasjon er en sånn situasjon som er komisk når den tilhører fortiden. Ettersom jeg sitter midt oppi det, syns jeg ikke det er komisk i det hele tatt. Men hvorfor ikke dele litt av livets overfladiske plager, er det ikke det vi har blogg for?
Du som har lest her en stund, kjenner til historien. Jeg sa opp leiligheten min her i Oslo for å flytte hjem til Tønsberg, og så møtte jeg en mann. En mann med en ungkarskåk, som han stort sett har brukt til spising og soving. Et midlertidig hjem, for en som har livet på jobb. Og så kom jeg trampende, da. Og krevde at ungkarskåken skulle være et hjem. Et lykkelig hjem med friske blomster på bordet.
Det er bare det. At vi bor på litt over 30 kvadratmeter. To liv sammen, i denne lille boksen. Med et bittelite bad hvor det også bor maur. Med et stort rom som inneholder stue, kjøkken og seng. Da jeg flyttet inn, insisterte jeg på å dele opp rommet med gardiner. Så nå har vi gardiner foran det bittelille kjøkkenet som er så gammelt at det aldri føles helt rent, og gardiner foran sengen som egentlig er en hems, sånn hvis rett skal være rett. Vi sover på en hems. På en god dag kaller jeg hemsen for hulen. Men faen som jeg hater den hulen. Jeg må opp en gardintrapp for å komme meg på plass i den 120 centimeter brede sengen. At jeg ikke har falt ut enda (jeg sover ytterst) er et mirakel.
Når vi vasker klær, er leiligheten rotete. Vi har selvfølgelig ikke livets luksus: tørketrommel. Så til og med sengetøy må henges opp. Henger der og lager god stemning i hjernen min.
Hvis jeg skulle bli PMS-sint og ha lyst til å smelle igjen en dør bak meg, så blir det komisk. Fordi alt jeg kan gjøre her er å marsjere inn på “soverommet” og dra gardinen hardt på plass. Og så kan han fremdeles snakke til meg, når jeg står der bak gardinen og furter.
Det er aldri helt ryddig her, aldri helt rent. 30 centimeter benkeplass på kjøkkenet gir ikke den store matgleden. Dessuten liker stekeovnen å steke ekstra mye på ett sted, så det er alltid en liten flekk som blir brent. Jeg må ta ut ledningen til kaffemaskinen for å få strøm til oppvaskmaskinen. Da vinteren kom, teipet jeg sprekker i terrassedøren fordi det blåste rett inn her. Om morgenen drikker jeg den idylliske morgenkaffen min foran en bråkmaker av en varmevifte, og jeg lurer på om jeg snart blir immun mot forkjølelse. Hvis du fremdeles lurte: ja, det er klin umulig å ta fine bilder til bloggen her.
Likevel så har vi hatt det fint her, vi to. De få kranglene vi har, dreier seg aldri om noe hybelrelatert. Men jeg dør litt hver gang jeg klatrer opp i sengen. Er kald på nesetippen om morgenen. Må trikse og mikse med ledninger. Hver gang strømmen går fordi jeg føner håret samtidig som vaskemaskinen går. Hver gang jeg ikke har noe å blogge om, og så inderlig skulle ønske at jeg bare kunne legge ut et fresht bilde av en smoothiebowl på kjøkkenbenken. Som jeg ikke har. Her hadde jeg aldri bodd hvis jeg ikke var forelsket…
Jeg er middels materialistisk, og jeg står for det. Hadde jeg vært en tjue år gammel, knekkebrødspisende student, så hadde dette vært mer enn bra nok. Men nå er jeg voksen. Jeg er 27 år gammel, og jeg vil ha en seng hvor vi kan krype inn på hver vår side. Kaffemaskin på nattbordet. En svindyr garderobeløsning. Jeg vil ha dorull-lager i boden, rullede ansiktskluter på et brett på badet, og basilikum på en hylle på kjøkkenet. Jeg vil ha et langt spisebord med uttrekkbare plater og pynteputer og potteplanter så det tyter.
Som voksen, middels materialistisk livsnyter med støv på hjernen, klarer jeg ikke å bo sånn her stort lengre. Det går ut over livskvaliteten min – herregud, jeg har ikke engang klart å le av det på bloggen enda. Men da vet du! Jeg bor i et høl. Tanken på at det er midlertidig har hjulpet litt, men nå begynner sjarmen med livet i ungkarskåk virkelig å dabbe av.
Hatet til hybelen har smittet over på kjæresten min. Så i går var vi hos DnB for å snakke om boliglån. Det gikk veldig fint, og etterpå gikk vi ut og spiste burger. Så dro vi på Teknisk Museum, hvor vi gikk rundt i flere timer. Kanskje for å slippe å dra hjem til hybelen? Jeg tror det.
Men tenk at vi har greid oss her, da. Det er ganske utrolig. Kjæresten min mener til og med at jeg har blitt litt rotete av meg den siste tiden. Men som jeg sier hver gang han påpeker det: når jeg bor i en binge, så blir jeg en gris.
Hvis jeg skal tenke positivt, så tror jeg uansett at hybellivet gjør at vi kommer til å sette ekstra stor pris på å få oss et ordentlig hjem. Et voksenhjem. Et hjem hvor vi kan ha det fint, ryddig, rent. Som vi kan vise frem, og invitere gjester til.
Gleder meg ass.