JEG HAR HOLDT NOE HEMMELIG

Ok, det der hørtes ut som tidenes clickbait-overskrift. Men jeg har faktisk holdt noe hemmelig her på bloggen. Eller skjult, da. Og det er hvordan jeg bor.

Min nærende bosituasjon er en sånn situasjon som er komisk når den tilhører fortiden. Ettersom jeg sitter midt oppi det, syns jeg ikke det er komisk i det hele tatt. Men hvorfor ikke dele litt av livets overfladiske plager, er det ikke det vi har blogg for?

Du som har lest her en stund, kjenner til historien. Jeg sa opp leiligheten min her i Oslo for å flytte hjem til Tønsberg, og så møtte jeg en mann. En mann med en ungkarskåk, som han stort sett har brukt til spising og soving. Et midlertidig hjem, for en som har livet på jobb. Og så kom jeg trampende, da. Og krevde at ungkarskåken skulle være et hjem. Et lykkelig hjem med friske blomster på bordet.

Det er bare det. At vi bor på litt over 30 kvadratmeter. To liv sammen, i denne lille boksen. Med et bittelite bad hvor det også bor maur. Med et stort rom som inneholder stue, kjøkken og seng. Da jeg flyttet inn, insisterte jeg på å dele opp rommet med gardiner. Så nå har vi gardiner foran det bittelille kjøkkenet som er så gammelt at det aldri føles helt rent, og gardiner foran sengen som egentlig er en hems, sånn hvis rett skal være rett. Vi sover på en hems. På en god dag kaller jeg hemsen for hulen. Men faen som jeg hater den hulen. Jeg må opp en gardintrapp for å komme meg på plass i den 120 centimeter brede sengen. At jeg ikke har falt ut enda (jeg sover ytterst) er et mirakel.

Når vi vasker klær, er leiligheten rotete. Vi har selvfølgelig ikke livets luksus: tørketrommel. Så til og med sengetøy må henges opp. Henger der og lager god stemning i hjernen min.

Hvis jeg skulle bli PMS-sint og ha lyst til å smelle igjen en dør bak meg, så blir det komisk. Fordi alt jeg kan gjøre her er å marsjere inn på “soverommet” og dra gardinen hardt på plass. Og så kan han fremdeles snakke til meg, når jeg står der bak gardinen og furter.

Det er aldri helt ryddig her, aldri helt rent. 30 centimeter benkeplass på kjøkkenet gir ikke den store matgleden. Dessuten liker stekeovnen å steke ekstra mye på ett sted, så det er alltid en liten flekk som blir brent. Jeg må ta ut ledningen til kaffemaskinen for å få strøm til oppvaskmaskinen. Da vinteren kom, teipet jeg sprekker i terrassedøren fordi det blåste rett inn her. Om morgenen drikker jeg den idylliske morgenkaffen min foran en bråkmaker av en varmevifte, og jeg lurer på om jeg snart blir immun mot forkjølelse. Hvis du fremdeles lurte: ja, det er klin umulig å ta fine bilder til bloggen her.

Likevel så har vi hatt det fint her, vi to. De få kranglene vi har, dreier seg aldri om noe hybelrelatert. Men jeg dør litt hver gang jeg klatrer opp i sengen. Er kald på nesetippen om morgenen. Må trikse og mikse med ledninger. Hver gang strømmen går fordi jeg føner håret samtidig som vaskemaskinen går. Hver gang jeg ikke har noe å blogge om, og så inderlig skulle ønske at jeg bare kunne legge ut et fresht bilde av en smoothiebowl på kjøkkenbenken. Som jeg ikke har. Her hadde jeg aldri bodd hvis jeg ikke var forelsket… 

Jeg er middels materialistisk, og jeg står for det. Hadde jeg vært en tjue år gammel, knekkebrødspisende student, så hadde dette vært mer enn bra nok. Men nå er jeg voksen. Jeg er 27 år gammel, og jeg vil ha en seng hvor vi kan krype inn på hver vår side. Kaffemaskin på nattbordet. En svindyr garderobeløsning. Jeg vil ha dorull-lager i boden, rullede ansiktskluter på et brett på badet, og basilikum på en hylle på kjøkkenet. Jeg vil ha et langt spisebord med uttrekkbare plater og pynteputer og potteplanter så det tyter.

Som voksen, middels materialistisk livsnyter med støv på hjernen, klarer jeg ikke å bo sånn her stort lengre. Det går ut over livskvaliteten min – herregud, jeg har ikke engang klart å le av det på bloggen enda. Men da vet du! Jeg bor i et høl. Tanken på at det er midlertidig har hjulpet litt, men nå begynner sjarmen med livet i ungkarskåk virkelig å dabbe av.

Hatet til hybelen har smittet over på kjæresten min. Så i går var vi hos DnB for å snakke om boliglån. Det gikk veldig fint, og etterpå gikk vi ut og spiste burger. Så dro vi på Teknisk Museum, hvor vi gikk rundt i flere timer. Kanskje for å slippe å dra hjem til hybelen? Jeg tror det.

Men tenk at vi har greid oss her, da. Det er ganske utrolig. Kjæresten min mener til og med at jeg har blitt litt rotete av meg den siste tiden. Men som jeg sier hver gang han påpeker det: når jeg bor i en binge, så blir jeg en gris. 

Hvis jeg skal tenke positivt, så tror jeg uansett at hybellivet gjør at vi kommer til å sette ekstra stor pris på å få oss et ordentlig hjem. Et voksenhjem. Et hjem hvor vi kan ha det fint, ryddig, rent. Som vi kan vise frem, og invitere gjester til.

Gleder meg ass.

UNDER MIN PARAPLY

Da jeg var ute og surfet på brøytesnø tidligere i dag, kjente jeg at det var den perfekte dagen for å formulere noen paraplyer. Snø og sykdom setter meg virkelig i den rette stemningen for å spy ut litt vonde ord om medmennesker og omgivelser. Tut og kjør!

Mennesker som går bak meg på fortauet, og legger seg helt oppi rumpa på meg. Så holder de nøyaktig samme tempo og blir gående og puste meg i nakken. Kan du bare GÅ forbi?! Jeg opplevde dette i dag, og tenkte at mennesket bak meg burde være takknemlig for at jeg ikke gikk rundt med balltre. Neida! Joda.

Parfymen til kjæresten min. Jeg brukte den som luftfriskner da jeg hadde diaré i Thailand, så nå lukter han liksom… Bæsj.

Folk på fly som ikke tar i mot beskjeder fra personalet. Jeg skjønner at det er gammeldags å be om at mobiltelefoner blir skrudd helt av, men blir du bedt om det så gjør du det faen meg bare. Fra Bangkok til Koh Samui måtte jeg sitte alene med et søskenpar. De ble bedt om å skru av telefonen fire ganger før take off, men ga fullstendig blaffen. Jeg ble så hissig at jeg mannet meg opp og sa i fra til dem. Hva tror du at de gjorde? Fortsatte å trykke på telefonen, så klart. De tok seg ikke engang bryet å sette på flymodus. Hadde mest lyst til å åpne nødutgangen og hive dem ned i Det indiske hav.

Butikkansatte i klesbutikker som henger i gardinene på prøverommet som små apekatter. Hvordan går det der inne?! Vel. Jeg har snart fått av meg ytterjakka, så foreløpig går det så det suser.

Å stå med takeaway-pizza og vente på grønn mann. Etter at jeg flyttet til Vinderen er lyskryss blitt en stor del av livet mitt, og jeg tenker faktisk at det burde fantes en takeaway-knapp ved alle fotgjengerfelt.

Når folk som jobber i butikk er gjerrig på poser. Jeg ser du har en pose, skal du virkelig ha en til? Ja, det skal jeg. Jeg legger ikke en klase tomater i samme pose som en ny, dyr kjole – men sånn ellers så lover jeg at jeg ikke er et miljøsvin. Slutt å dømme meg, onde menneske.

Onepiece koseplagg. Jeg tisser alltid på dem, klarer liksom ikke å la være. Helt utrolig at ermene klarer å havne i do, samme hvor fokusert jeg er på at denne gangen skal jeg lykkes.

Hvordan sier man dette uten å virke som et grusomt menneske… Hotellansatte i Thailand, som nærmest kaster seg ned på bakken eller klistrer seg inntil veggen når du kommer gående forbi. Hallooo, jeg er ikke kongen. Og jeg er heller ikke to meter bred. Det er fint plass til oss to likeverdige mennesker på denne stien. De får meg til å føle meg som om jeg er motorsagmassakren som kommer gående med motorsaga mi over skulderen.

Bildene i innlegget har forresten ikke noe annet formål enn at den som leser skal føle at jeg byr på meg selv og mitt glamorøse liv. Og så har jeg ikke lyst til å bli tatt bilder av i dag, for jeg ser ut som noe som har gått ut på dato. Eventuelt vært fanget i en kjeller litt for lenge.

Nei, nå vil jeg veldig gjerne høre noen av DINE paraplyer! Hva har irritert deg de siste dagene? Ikke la meg sitte her og være sær alene 

EN NY RUNDE SERIETIPS

God morgen  Denne jetlagen, altså. Jeg har vært våken siden klokken 5, og det er innmari kjedelig når man uansett er syk og skal ta det med ro. Jeg elsker vanligvis jetlag-typen hvor man får flere timer i døgnet, men akkurat nå skulle jeg gjerne sett at døgnet var en smule kortere. I dag skal jeg i hvertfall komme meg litt ut. Ha en sånn meningsløs dag hvor jeg pusser opp utseende, sender avgårde en pakke og drikker en smoothie. Kanskje gå litt i møbelbutikker for å hente inspirasjon. Jeg dør litt på innsiden og tenker at jeg burde begynne å studere igjen.

Nok om meg, og over til serietips. Er det noe jeg har gjort mye av den siste tiden, så er det å se på serier. Her er mine favoritter siden sist:
Manhunt: Unabomber er basert på en sann historie om en terrorist som herjet i USA helt fra slutten av 70-tallet til starten av 90-tallet. Han er kjent for å ha sendt en rekke bomber til flyplasser, universiteter og tilfeldige mennesker, og i serien følger vi FBI sin jakt på mannen. Dette er en terningkast 5, virkelig spennende! Du kan se hele serien på Netflix.

Hvite Gutter så vi på Koh Samui, og herregud som vi lo. Serien følger fire til dels mislykkede vestkantgutter i hverdagslivet – underholdnigsfaktor tusen. Du kan se hele serien på Dplay.

Martin og Mikkelsen er vel heller et talkshow, men jeg tar den med fordi jeg er blitt helt hektet. Humoren er perfekt og upassende, og du kan se alt gratis på NRK.no.

The End Of The F***ing World handler om to sære ungdommer som finner hverandre. Hun tror de er et par – han planlegger å drepe henne. Høres ut som en fjåsete serie, men den er faktisk veldig fin. Du kan se den på Netflix.

Og med det ønsker jeg å inspirere deg til å gå hjem etter jobb/skole, legge deg i senga og se på serie resten av kvelden. Lag taco, eller kanskje pizza, og husk at trene – det kan du gjøre en annen dag. Fint, da er vi enige!

TILBAKE I OSLO

Dette marerittet av en ferie er endelig over, og jeg er tilbake i Oslo. De siste dagene har jeg gledet meg så mye til å komme hjem at jeg ble rørt av å tenke på det, haha. Dessuten klarte vi å sove nesten hele flyreisen hjem. Tror jeg våknet da det var to og en halv time igjen av Bangkok-Oslo. Det føltes som tidenes seier, var nesten så jeg reiste meg opp i setet og holdt en tale for mine medpassasjerer. Jeg, Ida Wulff, har sovet i over syv timer på et FLY! Gi meg en fuckings applaus.

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at det ikke kommer et Koh Samui tips-innlegg. Jeg har rett og slett ikke nok input. Men hva angår område/strender, så likte jeg meg ikke på Lamai og Chaweng. Når det trengs plakater som forteller at det ikke er lov til å ruse seg, så får jeg ikke godfølelsen. Området vi bodde derimot, var veldig rolig og fint. Så gå for Bohput og Maenam hvis det skulle være. De virkelig fine paradisstrendene tror jeg man må på utflukt for å oppleve, og det fikk vi aldri til. Akkurat det gir meg lyst til å banke pannen i bordplata, men det er ikke noe å gjøre med det. Hotellet vi bodde på heter som sagt Sensimar Samui, og der kan alt utenom maten anbefales på det varmeste. Og så var vi jo uheldige med flere rombytter og en aircon som tok kvelden, men jeg regner med at det ikke er standarden til vanlig.

Nå har jeg vært i Thailand tre ganger, og jeg blir aldri helt trollbundet. Inntrykket av Koh Samui var ikke dårlig altså, det er mange fine steder der. Jeg bare føler meg litt… Ferdig? Man skal aldri si aldri, men jeg tror dette var mitt siste besøk i smilets land.

På hjemreisen snakket kjæresten og jeg faktisk om at det heller blir feriering i Europa på oss fremover. Vi har jo så mye fint nærme oss, til og med steder vi kan kjøre til. Så det får bli med maks én langdistanse i året, og det blir selvfølgelig om vinteren. Neste juleferie ser jeg for meg at vi flyr til venstre på kartet – som jeg liker å kalle det. Men akkurat nå orker jeg ikke å tenke på reising i det hele tatt, nå er det hjem og hverdag som gjelder.

Føler meg som verdens heldigste som kan jobbe under et pledd i sofaen i dag, for jeg er fremdeles pottetett og fæl i formen. Så her ligger jeg med Macen på magen, og skal straks hive meg over neste klesvask før jeg går og handler inn til middag. Tenkte kanskje å lage hjemmelaget tomatsuppe, men er det bare meg eller blir alle menn skuffet når det er suppe til middag? Kanskje det er min egen far som har gitt meg det inntrykket. Må jeg revurdere? Hm…

Nok surr og vas – jeg er hjemme, og det er så deilig!

EN LITEN FERIETRADISJON

Nå har jeg bare rukket å være på to ferier sammen med kjæresten min, men vi har allerede laget oss en morsom ferietradisjon. Vår første destinasjon var Gran Canaria (woop woop, hehe), og det var der vi fant ut at vi ville kjøpe en souvenir på alle våre fremtidige reiser. Men hva skulle det være? Et shotteglass med stedsnavnet på? Alt for harry. Matchende T-shirts? Tar alt for stor plass. Så! Vi endte opp med å kjøpe et postkort.

Å kjøpe et postkort er altså blitt vår ferietradisjon. Et postkort med bilde av destinasjonen, hvor vi i tillegg fyller baksiden av kortet med stikkord som beskriver reisen vi har hatt. På den måten kan man kanskje mimre tilbake, og huske alle de små tingene som man ikke tar bilde av, eller som ikke nødvendigvis er det første man husker fra ferien. I dette tilfellet: hunden Tassen, som fulgte oss hjem fra stranda de gangene vi kom oss ut. Hotellnaboen vår i alt for liten badetruse, som må ha vært tysker og bærer av navnet Günther. Alle gangene kjæresten min rundet av en setning på engelsk med et norsk ord. Thank you, but we don’t need help altså. 100% min humor, selv om han ikke gjorde det med vilje. Jaja, du skjønner tegningen.

Her er kortet vårt fra to uker på Koh Samui. Overvekt av sykdom og TV-serier, men også noen fine minner og interne ting som vi kommer til å le av i lang, lang tid.

Måtte være ansvarlig menneske (…) og sensurere et par ord, får være grenser for oversharing si!

Noen andre som samler på souvernirer eller lignende når de er ute og reiser? 😀

DEN ULTIMATE TESTEN FOR PARFORHOLDET


Se på oss, da. Ute og drikker drinker som et helt normalt kjærestepar på tur. Jeg drakk to slurker av den kiwi-drinken, og følte meg som en full sjømann. Er det noe det har vært lite av på denne turen, så er det alkohol og ordentlige måltider. Det har gått mest i fried rice og Diet Coke, så denne drinken gikk rett i fletta.

Selv om dette har vært en skikkelig drittferie, er vi enige om at det har kommet noe godt ut av den. For denne turen har virkelig vært den ultimate testen for parforholdet. Å reise i seg selv kan jo være en test for et forhold, men vi har gjort ekstremversjonen med feber, influensa, sykehusbesøk, omgangssyke, lite mat, lite søvn, flere døgn i strekk inne på hotellrommet, grining og brekningslyder. Til tider har det vært som en horror movie på rommet vårt, I kid you not.

Og til tross for alt dette, har stemningen mellom oss stort sett vært god. Vi er ikke lei av hverandre, og vi vil fortsatt sove inntil hverandre. Vi gleder oss fortsatt til å komme hjem til hverdagslivet vårt, og fortsette på planene vi har sammen. Selv om jeg skulle ønske at denne ferien ble noe helt annet, så klarer jeg å se det positive i at den ble så ræva også. Vi bestod testen, liksom!

Ikke at det har vært null frustrasjon på veien. For eksempel så bjeffet jeg skikkelig, da jeg etter tolvte runde med oppkast ble spurt for tjuefjerde gang: går det bra? Nei, det går ikke bra. Kaster jeg opp én gang til så dør jeg av dehydrering! Gå ut og sett deg i hagen!

Men sånn i det store og hele så har det gått veldig bra, hehe.

Nå har jeg så smått begynt å pakke kofferten. Gruer meg til å fly, gleder meg til å komme hjem. Hjemreisen blir full av “hjelpemidler”, jeg orker ikke tanken på å være tilstede sånn som formen er nå.

Snakkes snart, fred ut.

UFLAKSEN TAR IKKE SLUTT

Når jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte, ender jeg som regel opp med å gjøre begge deler. Gråte først, le etterpå. De siste døgnene har jeg gjort begge deler.

Jeg vil virkelig ikke høres sytete ut, men dette er for tragikomisk til ikke å fortelle om. Som jeg allerede har fortalt, så var min kjære syk i mange dager. Det jeg ikke har fortalt, er at jeg så ble smittet av ham. Så vi var syke sammen i noen dager, men ble fort bedre pågrunn av medisinene fra sykehuset. Men  fikk jeg omgangssyken – eller i hvertfall noe som er helt likt, og har nå ligget i sengen (og på badegulvet) i to døgn. Går det an?! Hvor dårlig karma har vi?

Midt i skal jeg sitte PÅ do eller FORAN doen-dilemmaet, ble vi pent bedt om å bytte hotellrom pågrunn av noe arbeid som skulle gjøres foran vår lille beach villa. Så vi fløy mellom husene her, med kleshengere, shampooflasker og det som var. Og da vi endelig trodde vi var på plass i vårt nye hjem… Gjett hva som skjedde. Klokken 5 i natt våknet jeg av at jeg syns det var tungt å puste. Syntes jeg kjente en rar lukt, men var ikke helt sikker. Så jeg forsynte meg med nesespray, pusset nesa og ble liggende og lukte helt til jeg var sikker på at det ikke var noe jeg drømte. Det luktet gass, og ikke bare litt heller! Jeg vekket sidemann, og han kjente det med én gang. Da vi skrudde på lyset, så vi at hele rommet vårt badet i røyk. I følge vaktmester var det noe galt med aircondition – greit nok det, men jeg er sikker på at det kunne vært livsfarlig for oss å sove natten gjennom i røyk og gass. Eller hva det nå var. Vi ble i hvertfall tildelt et nytt rom med det samme, så da var det ut på tur igjen, med kleshengere, shampooflasker og resten av livet vårt.

Kan nesten ikke tro hvor uflaks vi har hatt denne ferien. Vi er i nydelige omgivelser, har det så fint sammen, og så går vi på smell på smell på smell. Klarer ikke helt å le av det heller, for jeg syns det er så synd for kjæresten min som alltid jobber og nesten aldri har ferie. Nå har vi to netter igjen her, og det hadde ikke overrasket meg om vi klarte å dra på oss et sjukt innsektbitt eller noe. Optimismen er svekket, haha!

I tillegg er det uvær i dag, så frem til nå har vi bare ligget i sengen og sett på serie. Hver eneste dag har vi prøvd oss på å si at: nååå blir det snart bra! Men nei, nå skal vi snart hjem, og vi rakk aldri 100% feriekos. Så det suger.

Hvis noen er interessert i et innlegg om hvordan man bevarer gnisten i et forhold når man har diaré og oppkast på et lite hotellrom, så rop ut. Neida.

FIRE MÅNEDER SAMMEN

I går hadde Gravlyset og jeg vært sammen i nøyaktig fire måneder. Som den kvinnelige part i forholdet, har jeg selvfølgelig ringet rundt hver åttende i kalenderen for å telle. Èn måned, to måneder, tre måneder, fire måneder.

Fire måneder. Det er så kort tid. I forhold til hvor lang tid det føles som, er det bare et lite glimt. Det føles som om jeg har kjent dette mennesket i mange år, som at han bare alltid har vært der. Det er rart hvordan man venner seg til ting. Til mennesker. Til situasjoner. Plutselig blir det vanskelig å huske hvordan det var før. Uten.

Vi har kommet så langt på disse fire månedene. Blitt godt kjent. Flyttet sammen. Lært oss å sove sammen, å kjenne hverandres vaner og uvaner. Begynt å krangle litt, til og med. Hehe. Jeg husker jeg var bekymret for det helt i starten. At alt var så knirkefritt. Det måtte jo være for godt til å være sant! Men så lærer man seg å krangle, og at det ikke betyr noen ting, for man kommer like hel ut på andre siden – kanskje som en enda bedre versjon til og med.

Jeg gleder meg sånn til veien videre. Det føles helt annerledes å tenke på fremtiden nå, enn det gjorde da jeg var alene. Da hadde jeg alltid i bakhodet at: dette er planen min, men tenk hvis jeg møter mannen i mitt liv, da kan alt bli snudd på hodet og jeg må legge planen på nytt. Å planlegge fremtiden med en annen føles litt mer… Håndfast? Høres det rart ut? Jeg vet ikke jeg. Det er mye jeg ikke vet. Det jeg vet, er at vi holder på å legge en veldig fin og konkret plan akkurat NÅ. I nær fremtid. Jeg grugleder meg til å fortelle om det, for dette hadde jeg ikke sett komme.

4 måneders dagen vår brukte vi på stranda utenfor hotellet – vi orket liksom ikke dra lengre. Syke begge to, men heldigvis på bedringens vei. Vi drakk kokosnøtt og pineapple shakes, spiste store mengder fried rice og prøvde oss på paddleboard igjen. For en deilig dag, og det er så fint at vi begynner å bli i bedre form. Jeg har et stort håp om at vi orker å komme oss ut på utflukt i morgen, men vi får se

BEACH FRONT VILLA

Oppi alt feriekaoset vårt har jeg helt glemt å vise frem hvor nydelig vi bor her på Koh Samui! Så det kan jeg jo like gjerne gjøre, når jeg likevel surrer rundt på hotellområdet dag inn og dag ut. Så til tross for alt annet: dette er ikke det verste stedet å være stuck.

Vi bor i en liten Beach Front Villa, med eget inngangsparti, terrasse og basseng. Tror det er en typisk honeymoon suite, for det er to dusjer, to vasker og så videre. Og så er det fullt mulig å ligge i sengen og se på den som dusjer, så det er jo… Flott. Det aller fineste er at man kan ligge i sengen og se rett ut på havet og palmene. Fy søren så fint! Må få knipset noen bilder her når sola går ned også, for da er det bare helt magisk.

Hva syns du om badedyrene? Hehe… Jeg er i hvertfall veldig fornøyd, selv om det var et himla stress å få tak i dem. Jeg vil gjerne utvide samlingen, mens Gravlyset mener vi har nok. Det er jo ikke verdens største basseng vi opererer med her.

Hotellet vi bor på heter Sensimar Samui, for de som har spurt om det. Etter hva jeg har forstått (ehe) ligger det mellom Bohput og Maenam Beach. Vi har booket pakkereise gjennom TUI, men det går an å booke direkte gjennom hotellet også. Beliggenheten er så sjuukt perfekt (mer om det senere), og det samme er selve hotellet. Interiøret, de som jobber her, frokosten. Men. Hvis du skal bo her en gang, er et lite tips fra meg å ikke bestille all inclusive. Selv om frokosten er veldig bra, så stopper det der. Resten er ok, men ikke noe jeg hadde orket å ha som all inclusive.

Formen til Gravlyset er forresten stigende, men han har smittet meg. Jeg begynte å hive i meg medisiner med det samme jeg kjente det, så jeg har heldigvis ikke falt helt i kjelleren. Men herregud, nå må det stoppe. Orker ikke engang å snakke mer om sykdom.

Nå skal vi ta kvelden her i palmeland, snakkes i morgen 

LITE SOL, MYE FARGE

Det er vel ingen hemmelighet at det er blitt mindre sol enn tenkt på denne reisen. Noen av stranddagene er blitt byttet ut med hotellseng, roomservice og Netflix. Men til vår store glede har den lille tiden vi har hatt i solen, gitt oss fin glød og farge. Gravlyset som har vært aller minst i solen, er faktisk den som er brunest av oss. Haha! Jeg begynner å angre på at jeg ga ham en egen boks med Betakaroten Gold.

Men i går fikk jeg tatt igjen litt, da jeg var ute på vannet og lekte meg på stand up paddle board. Det var så deilig å padle ut på vannet, legge seg ned på brettet og kjenne solen varme på ryggen. Så ble jeg redd for at en hval skulle velte brettet mitt, padlet hjem igjen og viste det fine bikiniskillet jeg hadde fått til pasienten.

Jeg føler meg så mye freshere nå som jeg har begynt å få litt farge, som om vinteren hjemme aldri har skjedd. De siste månedene har jeg følt meg så grå i huden og slitt på håret, så det er deilig å føle seg litt “friskere” utseendemessig. Komisk nok fant vi ut at håndsåpen på hotellrommet vårt inneholder bleking, så vi har kritthvite hender begge to. Såpe som gjør deg hvit er veldig vanlig i Asia, så jeg er glad jeg ikke brukte den som kroppssåpe…
Betakaroten Gold fra Good For Me er med på å gi en mer gyllen farge, i tillegg til at den beskytter huden mot solbrenthet og eksem. Betakaroten + en god solkrem = soler meg med god samvittighet. Hvis du har fulgt bloggen min en stund, vet du hvor redd jeg er for huden min!

Husk at hos Good For Me, kan du velge om du vil ha abonnement eller om du ønsker å bestille én og én boks. Med andre ord: ingen uventede overraskelser i postkassen. Og hvis du har planlagt en ferie de neste månedene, husk å begynne med betakaroten i god tid før avreise! Selv bruker jeg betakaroten året rundt, men tidligere har jeg gjerne startet å ta kapslene 2-3 uker før avreise.

Betakaroten Gold får du bestilt HER