EN OVERRASKELSE PÅ GARDERMOEN

På flyet hjem fra Barcelona. Tenker at tre og en halv time kommer til å føles lenge, fordi jeg er så redd for å dø. Dø rett før livet blir komplett, det ville vært tragikomisk. Jeg gjør ingenting. Sitter musestille og glor på setet foran meg, som om alt vil gå bra hvis jeg sitter helt stille og holder pusten. Av og til har jeg et halvt øye på dataskjermen til passasjeren til høyre for meg. Han jobber, og jeg er 99% sikker på at han er pilot. Så jeg bestemmer meg for at jeg kan være rolig så lenge han er rolig. Når han går på do, har jeg lyst til å bli med. Bare for å være sikker på at han faktisk er på do, at han ikke reiser seg i all hast fordi han tror det er noe galt med flyet. Jeg bestiller vin. Den smaker dritt, som den alltid gjør på fly. Men med åtte isbiter i det lille plastglasset, glir det ned.

Jeg kjenner antydning til sommerfugler i magen når jeg tenker på å lande. Når jeg lander, da er jeg trygg. Egentlig føler jeg meg trygg før jeg lander også, jeg har noe jeg kaller for overlevelseshøyde. Når vi når overlevelseshøyde, føler jeg allerede at jeg har fått livet i gave. Om jeg faktisk ville overlevd fra toppen av trærne, er ikke noe jeg har undersøkt videre. Jeg har bare bestemt meg for at det er sånn.

Har på meg genseren som jeg reiste i, for en uke siden. Den eneste genseren jeg pakket med meg på tur, burde nok hatt med meg et par til. Jeg har brukt den til frokost hver dag fordi jeg er frossen om morgenen, og nå lukter den… Ikke svette, men den lukter brukt. En flekk her, en flekk der. Jeg bestemmer meg for å finne et toalett og freshe meg opp før jeg setter meg på flytoget. Greit nok at jeg er avslappet med samboeren min, men når han ikke har sett meg på en uke, vil jeg helst ikke ha på meg en skitten genser. Jeg vil gjerne gre gjennom håret. Kvitte meg med den dumme hatten jeg har brukt en uke i strekk. Pudre over det svette ansiktet mitt. Pusse tenner, ta en tyggis. Sjekke øyenkroken for øyebuse – shit, tror det er et ord jeg har funnet opp selv.

Vi lander trygt, jeg highfiver meg selv og feirer med en grundig runde på TaxFree. Samboeren skal ha parfyme, men jeg blir usikker på hvilken. Ringer ham, men han er opptatt. Med å skifte laken på senga. Du vet jeg ikke klarer å multitaske! Jeg tenker det er merkelig. Han skryter alltid av at han er flink til å multitaske, selv om han ikke er det. Jeg tar en sjefsavgjørelse på parfymen, hopper en tur innom tollen hvor jeg møter en gråtende katt som har reist helt fra San Fransisco til Norge, og så ut i det fri. Meg: nå skal jeg finne meg et toalett, er seriøst nødt til å freshe opp før jeg skal hjem og minne kjæresten min på hvor heldig han er. 
Kristina: Ida, se der!! 
Meg uten lyd: #$!@??? Det står en fyr der som ligner på kjæresten min, men det er jo ikke ham. For han står hjemme og skifter laken til ære for meg, noe han egentlig hater å gjøre. Herregud, jo, det er jo faktisk ham!Herregud, så krise! Jeg ser ut og lukter som om jeg har vært på safari i to uker – så utrolig dårlig gjort. Men faen, så glad jeg blir. Sommerfuglene eksploderer i magen min, og jeg føler meg som en 14-åring. Kjempeflau. Og glad.Han går for kyss, jeg går for klem. Jeg blir så flau av å kysse foran folk jeg kjenner. Men så sier han at han har leid bil, han skal kjøre meg hjem. Så da får han et kyss likevel ♥

Snipp snapp snute, så var den tegneseiestripen ute. Kommer ikke til å bli noen stor tegneserie-kunstner skjønner jeg, haha! Men herregud, så koselig å komme hjem. Og så til en slik overraskelse i tillegg. Overgangen fra å vente på døden til å løpe inn i Gravlyset sine trygge armer, var overveldende.

Nå kan vi gjerne ta en to-minutters over at jeg ser ut som en krysning av en cowboy og en hamster på disse bildene. Godt jeg har bedre dager! Nå er jeg trygt hjemme i bingen, og det er det viktigste.