Nå skulle jeg til å skrive at dette er noe jeg gjør hver sommer, men sannheten er at jeg begynte med det i fjor. Og at jeg aldri kommer til å slutte.
For visste du, at det finnes “sokker” som gjør at all den harde, tørre huden på føttene dine faller av? Ganske kult. Og tidsbesparende. For ikke å snakke om alle kreftene man sparer på å file, pusse og slipe.
Nå vet jeg ikke om folk flest har hard hud under beina – men jeg som går barbeint 90% av tiden, jeg har ikke pene fotsåler. Ovenfra ser føttene mine alltid velstelt ut, med rosa pedikyr og myk hud. Men under… Ligner ikke grisen.Footner Exfoliating Socks er plastsokker som du klipper opp og har på beina i 60 minutter. Så har du gjort din jobb, og produktet gjør resten.
Sokkene inneholder blant annet gukolsyre, melkesyre, collagen, aloe vera og agurkekstrakt – som trekker inn i føttene og påvirker proteinlimet som binder døde hudceller til levende hud. De 60 minutter med sokker på beina, gjør at kroppens egen prosess med å kvitte seg med døde hudceller akselererer. Ikke noe mystisk, men samtidig magi!Den døde huden begynner å falle av noen dager etter behandling, og avskallingen kan vare opp til en uke. Litt ekkelt, men man kan jo bare time det så man går gjennom behandlingen før man skal ha en uke i flip flops 😉
Resultatet er babymyke føtter, helt uten anstrengelser. I LOVE IT ♥Hvis du også vil renovere vinterføttene og forvandle dem til myke sommerføtter, får du kjøpt Footner Exfoliating Socks hos Apotek1, Vitusapotek og Boots Apotek.
Jeg tok behandlingen i går, og er klar for at det skal begynne å “snø” i sokkene når som helst 🙌
Håper folk leser lengre enn til overskriften, så det ikke blir satt ut rykter om at jeg har to gærne 50 pluss-åringer til foreldre. For jeg skal jo bli storesøster. Til en hund! En søt, liten hund som heter Penny. Jeg satte meg ned utenfor en hundefrisør i formiddag, og kom på at jeg helt har glemt å dele de gode nyhetene på bloggen.
Jeg skrev for noen uker siden at jeg hadde vært med mamma og pappa for å se på hund, men jeg hadde egentlig ikke troen på at det kom til å bli noe av. Men så ble det! Og jeg er så glad.
Som jeg har nevnt et par ganger: Jeg har innsett at jeg ikke er i stand til å eie min egen hund. Jeg er alt for ung og egoistisk til det akkurat nå – jeg vil ikke ha det ansvaret på fulltid. For ikke å snakke om den dårlige samvittigheten. Jeg adopterte jo bort katten min Bella fordi hun ble ulykkelig av å sitte hjemme alene hele tiden. Hun var mer hos barnevakt og på kattehotell enn hun var hos meg. Stakkars katt. Det var uansvarlig av meg som 19-åring å bestille en dritsøt innekatt med et morsomt ansikt. Heldigvis lærer man med årene, og Bella var heldig som fikk seg et godt hjem hvor hun er i fokus.
Men nå er jeg altså så heldig at mamma og pappa har bestemt seg for hund. Penny, som kommer til oss i løpet av sommeren, er et adopt don’t shop-tilfelle. Jeg syns det er helt topp at mamma og pappa tar til seg en “voksen” hund, til tross for at det er gøy og stas med en søt liten valp. Penny har vært uheldig å bli bitt av en annen hund, og trives derfor ikke i sitt nåværende hjem. Så nå håper jeg hun vil trives hos Wulffene, som eneste hund i kåken. Her skal hun få så mye kjærlighet, at hun sikkert blir helt matt. Hehe! Siden jeg er mye hjemme på dagtid, skal hun få sitt andre hjem hos meg. Når hun er blitt vant til å være hos mamma og pappa, så klart.
Jeg ble så glad i den hunden da vi var og besøkte henne. Hun var så kontaktsøkende og kosete, og på et tidspunkt satt hun på fanget mitt, med snuten inntil nesen min og så meg inn i øynene. Smelt!! Jeg er helt sikker på at vi kommer til å bli bestevenner ♥Nå skal jeg pakke sammen sakene, og gjøre meg klar til fotballkamp. Samboeren min har funnet seg et fotballag her i Tønsberg, og de mente visst at han var klar til å spille kamp allerede. Jeg er muligens verdens minst fotballinteresserte menneske, men jeg får ta på meg smilet og prøve å følge med. Heie på riktig lag, og så videre 😀
At i morgen, er det ett år siden vi møttes for første gang. Hilste på.
På under ett år, har vi møttes. Jeg oppfordret en venninne til å legge an på deg, og blir satt ut av å tenke på det den dag i dag. Det var godt hun sto over, tenk om det hadde blitt dere to!
På under ett år, har vi blitt kjent. Ledd og grått, delt hemmeligheter, fortalt om ting som ikke er så stas, men som er like greit å bare legge på bordet. Snakket om det vi har til felles, hvor vi er forskjellige, hva vi vil med livet.
På under ett år har vi kranglet, herregud som vi har lært oss å krangle. Jeg stolte ikke på deg i starten, fordi du aldri ble sur. Tenkte at bare en psycho kunne holde seg så rolig, når jeg testet deg som verst. Men kranglingen kom, og det er kanskje rart å si at det var en lettelse.
På under ett år har vi flyttet sammen. I din lille hybel, senere tildelt kallenavnet bingen. Husker jeg ble litt satt ut første gang jeg var på besøk. Ikke bare fordi du hadde kjøpt gravlys i stedet for kubbelys, men fordi du spurte hvilket terningkast jeg ville gi hjemmet ditt. Jeg la godviljen til, og sa det er en god 3’er. På under ett år har vi reist sammen. Du fløy i mange timer for å besøke meg et par dager i Spania, og vi har hatt vår første ordentlige kjæresteferie til Thailand. Vi kommer nok ikke til å dra tilbake til Thailand. Men vi kan dra andre steder, jeg er mindre redd når jeg flyr sammen med deg.
På under ett år, har vi blitt kjent med hverandres familier. Jeg syntes det var litt skummelt i starten, men nå sitter jeg her og gleder meg til Hellas-ferie med din flokk. Og jeg vet at familien min digger deg – jeg tror de var innstilt på at jeg kom til å være evig singel, så i det skjulte er de nok lettet også. Det hadde forresten vært fint hvis familiehunden deres kunne slutte å hate meg nå, jeg er et godt menneske.
På under ett år, har vi kjøpt leilighet sammen. Fått oss felles bankkonto med hvert vårt kort. Vi har bestilt forsikring i familiepakke og tegnet livsforsikring for å sikre hverandre økonomisk. Vi har kjøpt møbler, valgt ut maling, diskutert alt fra sofastoff til hvilken tørkerullholder vi skal ha stående på kjøkkenbenken.
Plutselig “fanget” i alt dette voksne, etablerte – som alle andre også skal gjennom, det er bare så rart når det er oss to. Oss to, som møttes for første gang, for under ett år siden.
Jeg har bestemt meg for deg. Selv om jeg så sent som i går oppdaget noe nytt: At du er en vanskelig kunde. Som krangler med ansatte, selv om det er du som har mistet en kvittering. Og som tramper ut, med et løfte om å aldri handle i butikken igjen.
Og jeg er trygg på at du har bestemt deg for meg. Selv om du så sent som i går så meg kjøre bil for første gang, og jeg var virkelig en kvinne bak rattet.Når jeg tenker på hvor mye livet mitt har forandret seg på et år, blir jeg spent og redd. Hvordan ser livet ut ett år fra i dag? Forhåpentligvis ikke så veldig annerledes. Jeg tygger p-piller som en prevensjonsnarkoman, og holder meg langt unna hundekategorien på Finn.no. Boligannonsene også.
Hvis jeg kaster et blikk over det 27 år lange livet jeg har levd, kan jeg ikke huske at jeg noen gang har slitt med kropp. Ja, så har jeg følt meg dritt her og der, og tenkt at klærne hadde sittet mye finere hvis jeg bare hadde en litt annerledes kroppsbygning eller mye lavere fettprosent. Men jeg har aldri sultet meg, aldri straffet meg selv for at jeg ikke ligner på en reklameplakat. Og det til tross for at jeg rett som det er blir tilsendt klær i extra small og small – som om det er en forventning om at alle som blogger bruker barnestørrelser. Noen ganger tar jeg på meg klærne (så langt det går) og sender snaps til venninner. Deretter går klærne selvfølgelig i retur – eller til noen som trenger dem.
Jeg elsker ikke strekkmerkene mine, men de har aldri påvirket humøret mitt. Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt en flat mage, men jeg har tydeligvis vært komfortabel nok til å ikke jobbe for en. Jeg har vært så opptatt av andre ting, at jeg ikke har rukket å synke ned i jeg hater kroppen min– dypet. Ikke det ordentlige dypet. Men i det siste har jeg følt meg ganske nær. Jeg har i hvertfall snust på det. Til og med felt et par bortskjemte tårer, fordi jeg har følt meg så fæl. Kanskje det er fordi jeg har fått for mye fritid etter at jeg sluttet å studere. Kanskje er det fordi at jeg har forsømt kroppen min så inn i helvete. Fikk meg kjæreste. Sluttet å trene. Begynte å like godteri. Så på serier i stedet for å gå turer i skog og mark. Lå i en armkrok i stedet for på treningsmatta. Og det var verdt det. Men nå er det liksom nok.
Forrige uke meldte jeg meg på trening. Og jeg trente én gang. Jeg måtte holde meg selv i nakken for å ikke gå dit flere ganger. Vil for alt i verden ikke trene hver dag i seks uker, for så å slutte helt. Her skal det trappes forsiktig opp, og den forbanna treningen skal bli en del av hverdagen min igjen. Jeg vil ikke tvinge meg selv, jeg vil nyte det. For det pleide å føles som en hobby. Per dags dato er formen min helt nullstilt. I dag ble jeg andpusten av å gå til treningen. Men for å se det positive i det: Det blir en fornøyelse å kjenne at formen stiger.
Akkurat nå er det mitt eneste mål – å kjenne at formen blir bedre, altså. Bollemage og antydning til pupper på ryggen, prøver jeg å ikke fokusere på i det hele tatt. Det ødelegger jo hele moroa med trening. Men er det ikke rart, hvordan man føler seg ti ganger bedre bare man kommer seg på trening én gang. Jeg er helt sikker på at fysisk aktivitet er medisin nummer én mot å avsky sin egen kropp. Da har man liksom gjort alt man kan, akkurat nå. Trent to ganger. Føler seg som Beyoncé.
Jeg kom faktisk hjem fra trening akkurat nå, og sitter i skrivende stund og venter på at jeg skal slutte å svette. Trynet mitt er blodrødt, og hele kroppen klissvåt. Til og med rumpa, hva skjedde med det. Som pauseunderholdning går jeg gjennom masteroppgaven til en venninne – haukeblikket mitt er på jakt etter skrivefeil. Jeg kjenner at jeg blir litt sugen på å studere. Hvor syk er jeg.
Nok skravling og mas, tilbake til skrivefeil-jakten!
PS. Nå måtte jeg logge inn på kontoen min hos Barry’s Bootcamp for å finne ut når jeg trente ordentlig sist. Og det ser ut som om min karriere som svett og støl tok slutt den 3. mars 2017. Herregud, ikke rart jeg sliter med å gå om dagen.
La oss sove til vi våkner pleier vanligvis å bety til klokken 9, halv 10. I dag betød det til min store forskrekkelse klokken tolv! Jeg kavet rundt på det svarte soverommet vårt, og prøvde i full panikk å fortelle meg selv at vi fremdeles kunne få noe ut av denne solskinnsdagen. Haha! Samme følelsen som å forsove seg skikkelig til noe viktg. Bare at i dag var det livet jeg forsov meg til.
Vi kom oss raskt opp og ut – tror samboeren min var i halvsøvne da jeg dro ham gjennom mini-Kiwien for å finne engangsgrill og pølser. Så kjørte vi – ops, liten digresjon først. Jeg kjørte. Jeg har ikke kjørt bil på over et år, men hele familien næger på meg om å komme i gang med kjøringen igjen. Så hva kan jeg gjøre. Kjenner at jeg er litt redd i rundkjøringer, men det går seg vel til. Tilbake til virkeligheten: Vi kjørte til Ringshaugstranda, hvor det var sydentilstander. Der ble det bading, grilling og soling – hva skal man sette seg på et fly for, hæ?Intimserviettene fra DeoDoc ligger i veska til enhver tid, og er blitt min life saver – sånn overfladisk talt. Ikke bare fresher de opp underlivet etter en tur i buskene (eller på et offentlig toalett), de fungerer også utmerket til å kvitte seg med klissete is-fingre og sandete tær som skal inn i bilen. Årets sommertips til beachbagen ♥ Serviettene får du blant annet kjøpt HER!
Nå skal resten av kvelden nytes med take away på terrassen, og serietitting i senga. Har begynt å se på Killing Eve – grei nok underholdning, trooor den er bra? Snakkes snart igjen 😀
Herregud. Jeg har vært i Oslo i litt over et døgn, og da jeg var tjue minutter unna Tønsberg sluttet toget å fungere. Følte meg som en Titanic-passasjer. Så nærme! Nesten fire timers reisevei fra Oslo til Tønsberg, det må være personlig rekord. Satt der på asfalten i solsteika og spiste smeltet Snickers mens jeg syntes litt synd på meg selv. Og enda mer synd på de som mistet flyene sine.
Samtidig så var jeg bare lettet over å komme meg ut av Oslogryta. Å stresse rundt i Oslo sentrum i denne sommervarmen = ikke særlig deilig. Glemmer aldri min første sommer i Oslo, i en bitteliten leilighet uten gardiner. Jeg fant ut at det beste jeg kunne gjøre var å gå til Nationaltheateret, og sitte på Spor 2 og kjøle meg ned. Tenk at jeg gjorde det! Men, jeg skal ikke klage på varme, tog og Oslo noe mer i dag. Jeg tenkte vi kunne snakke litt om studier.
For jeg endte opp med å takke ja til plassen på masterstudiet. Takk til alle som forsikret meg om at søknaden min hos Samordna Opptak fremdeles blir stående. For jeg har søkt på studier som muligens danker ut en master – om jeg skulle komme inn. Eller hvem vet hva jeg egentlig vil – akkurat nå er jeg dritsliten, og da tenker jeg at jeg aller helst vil bygge meg en liten stråhytte på en øde øy. Godt jeg slipper å ta avgjørelser når jeg er sliten.
Nå som plassen er sikret, kan jeg jo fortelle at det er en master i innovasjon og ledelse hos Universitetet i Sør-Øst Norge. Med andre ord: undervisningen vil foregå tjue minutter unna hjemmet mitt, det er et stort pluss. Dessuten har jeg kommet inn på deltid, som var førstevalget mitt. Jeg kvier meg litt for å studere heltid igjen, mens jeg blogger og har lyst å snuse på flere prosjekter. Jeg trenger å kunne være fleksibel.Da jeg tok bacheloren i markedsføring og merkevareledelse, fordypet jeg meg i innovasjon og endringsledelse. For å være helt ærlig, valgte jeg det som fordypning fordi det virket som om det var der gjerdet var lavest – jeg ville ha et semester som nærmest føltes som en ferie. Undervisningen var ikke noe å skryte av heller, men! Jeg endte opp med å trampe inn hos SO (avdelingen i politiet som Eirik Jensen pleide å være en del av), og analysere en endringsprosess de hadde vært gjennom. Det var skikkelig stas og spennende, og sidemessig hamret vi ned en hel masteroppgave i løpet av det semesteret.
Jeg er ikke i tvil om at jeg kan få både glede av og bruk for den mastergraden. Samtidig går jeg i liten jente-modus, og tenker at jeg ikke har noe der å gjøre. Sammen med en haug av mennesker som faktisk er ledere i det offentlige. Så hopper stor jente-djevelen opp på skulderen min og sier at jeg må ta meg sammen. Selv om jeg ikke leder mennesker i dag, så kan jeg vel sikte mot å gjøre det en gang i fremtiden. Uansett hvilket område jeg skulle begynne å jobbe innen.
Nå blir det spennende å se hva Samordna Opptak har å by på. Jeg har en sterk magefølelse for masteren akkurat nå, men jeg må tenke litt mer.
Flere enn meg som sitter og klør seg i hodet angående studier om dagen? Tipper det er mange som venter spent på Samordna Opptak sitt svar… At de får lov til å svare så sent, er meg et under.
På tide med en ny vlog! Bear with me, jeg driver fortsatt og øver meg. Nå har jeg funnet ut at jeg ønsker å lage kortere vlogs, så jeg skal prøve å ikke filme over så mange dager neste gang. Sa jeg ikke det sist også? Jeg er tydeligvis ikke en som lærer på første forsøk. Ehe. Håper uansett du syns det er kos med vlog, denne gangen litt fra da vi nettopp hadde tatt over leiligheten og dagene vi hadde malere her.
Med det sier jeg god natt. Nå skal jeg liste meg inn i sengen og innrømme for samboeren min at jeg har sett de to siste episodene av Paradise Hotel uten ham. Det lukter bittert brudd og nedbrent leilighet, wish me luck ♥
SALAT. Finnes ikke et annet ord som gjør meg mettere enn det. Rart hvordan jeg uten problemer kan trøkke i meg en hel pizza eller to doble cheeseburgere. Prøv å sette en salat foran meg, og jeg forvandles til en småspist spurv.
Men over til poenget: her hjemme har vi bestemt oss for å ha ukentlig food challenge. Altså et nytt tema for hver uke – vi skal i hvertfall prøve. Det var samboeren min sin idé, og han syns den var fantastisk. Og jeg ser noe positivt ved det jeg også. For det første, så er jeg garantert å oppdage nye retter. Lære meg å lage noe nytt. For det andre, så er det høy sannsynlighet for at man kaster mindre mat. Skal man lage mat i samme gate som dagen før, har man gjerne noe i kjøleskapet man kan bruke. Win!
Food challenge it is, og denne uken kickstarter vi altså med SALAT-UKE! Sverger, jeg var mett da jeg våknet mandag morgen. Haha! Én ny salat til middag hver dag. Skal sies at Danmarks-turen vår gjorde at første salat-dag ikke ble så godt planlagt. Men vi fant da noe hos mini-Kiwien, som heldigvis var åpen på helligdagen. Jeg døpte den helligdagssalaten, og lovte meg selv å planlegge resten av uken bedre. Det har jeg foreløpig ikke gjort (er jo så mett). Quote samboeren min: vil du ha et lite tips til salat-fotografering? Ta bilder før du blander salaten sammen. Javel, tusen takk til salatfotografen.
Hvis food challengen blir vellykket, skal jeg lage et samleinnlegg med alle salatene. Selv om man ikke skal ha salat-uke, så er det jo alltids kjekt med tips til gode salater!
Hva består din favoritt-salat av? I dag vurderer jeg å lage en asiatisk salat, uten at jeg vet hva den skal inneholde 😀
Da jeg var barn, var sommerhuset i Danmark mitt paradis. En stor hage med bringebærbusker og epletrær. Fikk rive gulrot opp fra jorda og servere den til middag. Kort vei til stranda, kilometer på kilometer med hvit sand og blått vann. Kiosken som serverte de største isvaflene jeg noen gang hadde sett, med guf, syltetøy og flødebolle på toppen. Bestille smågodt i en luke. To av nummer fem og tre av nummer åtte! Spille minigolf i solnedgangen, og vaske sand av beina i bakhagen før middag. Fyr i peisen om kveldene, og bare én TV-kanal. Så ble jeg tenåring, og bare én TV-kanal var alt for lite. Minigolf ble kjedelig, sommerhuset hadde krympet og luktet rart. Var alt for langt unna venner og alt som skjedde hjemme. Krypdyr og spindelvev over alt – og enda verre: ikke noe internett. Jeg satt med armene i kors og lengtet hjem, i opptil to uker. Stranda var uinteressant, danske pølser var vel egentlig litt usunt. Og familien! De forstod jo ikke noe som helst av livet. Rare folk. Nå er jeg blitt eldre, og sommerhuset er mitt paradis igjen. Jeg kjente det nå i helgen, at jeg er så glad i det stedet. En liten hytte ved Hasmark strand – som ja, lukter litt innestengt og huser en del krypdyr. Det har fremdeles ikke internett, fremdeles bare én TV-kanal – men det ga meg en ro og en lykkefølelse. Jeg følte glede over den store isvaffelen igjen, krummet tærne i den hvite, varme sanda. Ga alt for å finne fine skjell selv om jeg ikke hadde planer om å ta dem med hjem, dukket kroppen i det litt for kalde vannet. Spilte kubb i hagen, lo med familien som jeg ser alt for sjeldent, og falt i kveldsmodus med et glass rødvin og knitring i peisen. Livet i sommerhuset, altså ♥ Jeg gleder meg allerede til neste gang, og håper det ikke blir lenge til.
Vi kom hjem til Tønsberg klokken halv 4 i natt, og derfor er dagen i dag litt på halv tolv. Vi startet med en kaffe og en tur opp til Slottsfjellet, men etter det har ting gått tregt. Så dagens store ambisjoner er å skru Pax og pakke ut alle de fine tingene vi kjøpte i Danmark. Takk og lov for at det er helligdag 😀
En positiv side ved å vente på møbler: jeg kan bruke hele leiligheten som base for koffertpakking. I ettermiddag reiser jeg til Danmark for å besøke familien. Sammen med kjæresten, mamma og pappa. Herregud, det blir koselig.
Men likevel er det én ting som surrer rundt i hodet mitt og overdøver de fleste andre tanker. I går kveld fant jeg nemlig ut at jeg ikke hadde fått plass på masterstudiet jeg søkte på. Shit. Da har jeg overvurdert meg selv og karakterene mine, tenkte jeg uten å gå helt i kjelleren. Jeg fikk en mail med instruksjoner til hvordan jeg kunne sette meg på venteliste, og prøvde på det. Da jeg ikke fikk det til, sendte jeg en mail og spurte etter hjelp. Svaret jeg fikk var: ops, det har skjedd en feil. Du har fått plass.
SÅ, nå har jeg én liten uke til å bestemme meg om jeg skal takke ja til plassen. Er det noen som vet om bachelorstudiene jeg har søkt på via Samordna Opptak automatisk faller bort hvis jeg takker ja til masteren? Eller kan jeg takke ja, og fremdeles vente og se hva jeg kommer inn på av bachelorstudier? Ikke for å være grådig altså… Nei, dette må vi snakke mer om senere kjenner jeg.
Må bare tenke litt først. Under den påbegynte pakkingen ser du forresten det nye gulvteppet vårt. Det fyller sånn cirka halve stuen, og er veldig fint til de sorte veggene. Men det savner å ha en sofa oppå seg, altså.
I går måtte jeg ut og kjøpe nytt dongeriskjørt (link her). Jeg har nøyaktig det samme fra før, og bruker det sånn cirka hver eneste dag. Men så klarte jeg å lage noen mystiske flekker på det som ikke ble borte i vask – da var det høyt prioritert i timeplanen å få kjøpt et nytt, haha.
Ellers finner du den blomstrete kjolen her, og de rosa semskede skinnskoene her. Yes, jeg tenkte å begynne med reklamelinker igjen. Jeg svarer jo uansett på hvor ting er fra dagen lang. Og hvis det hørtes ut som om jeg er negativ til det, så er det overhodet ikke tilfelle. I motsetning til mange, tar jeg det kun som et kompliment når andre vil kjøpe de samme tingene som jeg har 😀
Okei, nå surrer jeg fælt. Føler meg nervøs fordi jeg må ta en viktig avgjørelse, men heldigvis skal jeg nå tilbringe noen dager med tre av mine aller nærmeste. Så kan de få komme med sine tanker og innspill.
