ER DU GRAVID?

Jeg blir spurt fem ganger daglig om jeg er gravid. Av folk jeg ikke kjenner. Jeg legger tydeligvis opp til spekulasjonene selv, prikk prikk prikk. Prikk prikk prikk. Får jeg foreslå å utlove en dusør til den som måtte finne IQ’en din ligge og slenge i veikanten? Det er to uker siden jeg skrev at jeg hadde mensenhelvete og var fyllesyk. Jeg legger ikke opp til en drit.

At folk spekulerer i at jeg er gravid kan vel ikke akkurat kalles netthets. Men jeg er uansett lei av negative, fremmede mennesker. Jo bedre jeg har det i livet mitt, desto mer blir jeg diskutert, analysert og kritisert.

Tidligere har jeg ikke sett meg nødt til å skjerme meg fra diverse forumer hvor bloggere/influencere blir diskutert. Men det har forandret seg nå. Misforstå meg rett. Jeg har aldri tatt meg nær av det når noen diskuterer vekten min eller legger ut bilder av ansiktet mitt hvor de har zoomet inn og lett etter feil. Det viktigste er at jeg har det bra, og jeg vet at folkene mine er glad i meg uansett hvordan jeg ser ut.  Jeg har aldri tatt meg nær av at folk hisser seg opp fordi jeg flyr business eller kjøper en dyr leilighet. Jeg har gjort smarte valg og tjent pengene mine på ærlig vis – jeg klarer til og med å gjøre bra ting for andre, uten å skryte av det på nett. Jeg har aldri tatt meg nær av at noen syns det er jævlig irriterende at jeg har fått meg kjæreste og skriver mye om det. Jeg står på mitt. Og det vil si at jeg blogger om livet mitt og hva enn det måtte inneholde. Jeg kommer aldri til å kjøpe, bake eller gjøre noe random, bare for å ha noe å skrive om. Selv om jeg ikke har tatt meg nær (altså blitt lei meg) av alle disse meningene, så har de likevel fått en konsekvens for meg. Konsekvensen av at anonyme, negative mennesker diskuterer meg. Og den konsekvensen er blitt at jeg alltid tar utgangspunkt i at nye mennesker ikke liker meg. At det like gjerne kan være dem som sitter og hater meg på et anonymt forum.

Denne følelsen toppet seg da jeg begynte på Universitetet i høst. Mange tusen studenter. Og selv om ingen sikkert la merke til meg, gikk jeg alene rundt i korridorene med sekk på ryggen og blikket festet i bakken. Takk og lov for at det var toaletter over alt, så kunne jeg sette meg på do og sjekke mail i pausene. Ikke gå rundt og være synlig, for så å kanskje komme hjem og lese om hvor stygg jeg hadde vært på skolen i dag, eller hvor mye jeg spiste til lunsj i kantinen.

For mange er det kanskje fremmed at det sitter folk og skriver sånne ting på nett, men det er helt reelt. Og tenk at jeg er en av de bloggerne som slipper billig unna! “Heldige” meg.

Du kan være så sterk du bare vil, men det vil treffe deg på en eller annen måte til slutt. Kanskje du begynner å hate kroppen din, kanskje du blir redd for nye folk. Og sånn skal det jo ikke være. Så nå har jeg distansert meg fullstendig fra det. Viljestyrken jeg egentlig ikke har: Å la være å lese hva andre skriver om meg. Det føles bra, da. Å vite at man ikke er et sånt menneske som bruker fritiden sin på å være ondskapsfull, negativ og anonym. Og en vakker dag, når jeg faktisk blir mamma, så skal jeg oppdra et barn som klarer å oppføre seg på internett. Som er snill og god mot andre mennesker. Og som aldri lar seg pille på nesen 

Jeg er i strålende humør i dag, selv om det kanskje ikke virker sånn. Leiligheten er nyvasket og sola skinner. Jeg har hengt med lillebror i noen timer, og nå skal jeg straks ut og gå en telefon-tur. Altså gå tur og snakke i telefonen med Kristina. Det tar alltid så lang tid at jeg like gjerne kan mosjonere samtidig, hehe.

Peace out 

TIRSDAGSTANKER

♥ Det var en som lurte på om jeg fortsatt sitter fast i kjolen etter helgen, ettersom det har vært så stille her inne. Men, nei. Jeg kom meg ut av paljett-helvete til slutt! Jeg har en liten bloggkrise om dagen. En kombo av at det er for mørkt til å få tatt gode bilder, og at jeg syns det er litt vanskelig å bjuda på det private om dagen.

Shit, nå er livet og hverdagen i gang igjen. Det føles ut som evigheter siden jeg gikk en hel dag uten å spise godteri. I går startet jeg på mitt 8 uker lange kurs i tradisjonell indisk yoga, og i dag skal jeg tilbake på den “vanlige” treningen min. Prosjekt trene variert er i gang.

Selv om mørket fremdeles tynger meg litt, så syns jeg at vinteren har vært sjukt fin de siste par dagene. Til tross for at jeg sklir på isen og fanger gigantiske snøflak med de falske øyenvippene mine. I dag blir julepynten plukket ned i Tønsberg sentrum, litt trist.

Denne uken skal jeg tilbake på skolebenken, for å starte andre semester av masteren. Jeg skal ha faget innovasjon, noe jeg har gledet meg veldig til. Fikk meg en liten støkk i går da jeg begynte å gjøre forberedelser. Lastet ned de 25 forskningsartiklene som er pensum, og oppdaget at alle er på engelsk. Jeg er såpass stødig i engelsk at jeg slapper av på ferie, men å lese forskning… Da blir jeg helt: Goodbye and thanks for me, yes yes.  

I natt har jeg sovet lite. Mennesket jeg deler seng med har hatt en aktiv natt, og klokken 3 fikk jeg helt nok av å ligge og vri meg (vi la oss klokken 23). Jeg ropte at han måtte skjerpe seg, og han svarte med å gi meg en albue rett i siden. Vold i heimen! Vurderer å trampe ned i boden og hente opp en luftmadrass, for i natt  jeg ha søvn.

Vi har forresten vært kjærester i 1,5 år i dag. Gratulerer til oss. Den store feiringen blir å trene sammen med et vennepar (hvor goals er det!) og spise fajitas. 

Jeg sier ikke at 2019 blir mitt år (kan folk slutte…), men til nå føles det som om det kommer til å bli et himla bra år. Selv om ting føles litt mørkt akkurat nå, så kan jeg liksom føle noen bittesmå sommerfugler i magen av og til, som om de er på vei. Vi går mot lysere tider, takk faens lov. 

Bildene i innlegget er forresten fra da jeg var på Capri, et av klodens deiligste steder. Jeg burde kanskje knipset en selfie i stedet, her jeg sitter i treningstights, med håret til alle kanter og slurper kaffe. Ellers så vil jeg bare si at jeg savner å blogge bra. Hele morgendagen er satt av til å jobbe med den saken ♥♥

JEG ER FANGET I EN KJOLE

Jeg er fanget i en kjole.

Kunne ikke komme meg fort nok hjem fra postkontoret i dag. En stor pakke fra Zalando, med en haug av fine kjoler som jeg liksom skal ha med meg når jeg reiser til Karibien om en måned.

Kjolen jeg hadde gledet meg aller mest til lå øverst. Hvit, med hvite paljetter. En aftenkjole til en romantisk date. Jeg dro den over hodet, og kjempet litt for å få den over brystpartiet. Det er jo min størrelse. Og dette merket passer alltid i min størrelse. Rart at den føles så trang. 

Den var ikke bare trang. Den er umulig å få av. Jeg klarer så vidt å løfte armene. Den første tanken som slo meg, var å løpe opp til venninnen min som bor i etasjen over. Men for det første så vil jeg ikke ut av leiligheten i en bitteliten paljettkjole, og for det andre så er hun sikkert på jobb.

Så nå sitter jeg her, i en trang, hvit paljettkjole og spiser grillpølse i lompe. Kjolen skal i retur, så jeg jobber for harde livet for å unngå ketchup-flekker. Et skikkelig festmåltid i finstasen.

Jeg skal være alene hjemme i tre timer til. Paljettene begynner å klø. Skulle akkurat til å spørre: Hvordan har din mandag vært? Men så ser jeg at det er fredag, og skjønner at julen har tullet litt med hodet mitt.

Siden det er fredag, skal jeg ta dette med et smil. At kjolen ikke passet. At jeg har lagt på meg noe helt jævlig. Jeg er egentlig bare glad for at jeg er hjemme, og for at jeg ikke står stuck i et prøverom på Zara. For jada, det har skjedd. Trøkka på meg en knøttliten bluse og måtte ringe en venninne som kunne hjelpe meg ut av den.

Nå gleder jeg meg til å bli hjulpet ut nok en gang, og til å hoppe inn i treningstøyet. Jeg skal spille squash, og så venter tacofredag!

God helg 

IKKE LOV Å LE

Den listen jeg la ut med mål for 2019 var ikke bare svada. Jeg brettet opp ermene, og trampet rett på en prøvetime i basic yoga. Skulle egentlig gå alene, men Gravlyset er et sånt merkelig ja-menneske, og han ble med på kort varsel.

Plutselig lå vi der på gulvet, på hver vår matte i et rom fullt av fremmede mennesker som så ut til å være i dyp søvn. Jeg hørte i hvertfall snorking.

Åpent sinn. 

Det føltes ut som om vi lå der og glodde i en halvtime, før timen satte i gang. Først fikk vi lære om hva yoga er, hvor det stammer fra og hva det kan være bra for.

Spennende. 

Og så satte vi i gang. Jeg følte på en sjelden ro – men det var helt til alle plutselig skulle bøye hodet bakover, strekke ut tunga og puste ut for full kraft, som en gjeng med drager som sprutet ild. Jeg tente et mentalt lys for immunforsvaret mitt, og holdt pusten. Jeg fant det egentlig ikke morsomt i det hele tatt, før jeg hørte en heftig neseutblåsning fra Gravlyset på min høyre side. Og jeg visste hva det var. En ufrivillig, voldsom og smertefull latterkrampe og et forsøk på å kvele den. Jeg så bort på ham, der han lå og latet som om han klødde i øynene.

Å nei, nå knekker jeg også. 

Og så knakk jeg. Lydløst, smertefullt men deilig. En følelse jeg kjente igjen fra da jeg var barn: Det er ikke lov å le, så jeg må le enda mer. Som en rakett som eksploderer i brystet, hjertet ler og ansiktet drar seg ut i en grimase som ikke lar seg styre. Så lå vi der, side om side, med hver vår grimase og lo som ville aper gjennom nesa. Kjempet mot krampene. Jeg beit meg hardt i leppa, og han har fortalt i ettertid at han kløp seg selv i hånda.

Dette er kanskje en uventet vending, men jeg digget det. Ikke å nesten kveles av min egen latter, men alt som fulgte etterpå. Etter at vi hadde kommet oss fra pustesjokket og den umodne reaksjonen vår. Jeg ble rolig, varm og glad.

Så jeg meldte meg på et 8 ukers kurs rett etter timen. Gravlyset er på gli’ han også – så jeg håper vi skal gjøre dette sammen. Uten å le. Le kan vi gjøre hjemme. Skal sies at vi lo da vi kom hjem også. Nesten som om yogaen satte i gang et eller annet. Jeg lo faktisk helt til han sa: Ida, nå MÅ vi faktisk sove. Men det var ikke så lett. For vi lå og snakket om sponsede bloggbabyer. Og da jeg foreslo å selge det fremtidige babynavnet til høystbydende og begynte å komme med forslag, så klarte jeg ikke å slutte. Navnet Skeidar Wulff bare drepte meg.

Okey, nå skal jeg komme meg avgårde til legen. Har fått så utslett rundt øynene at jeg verken kan sminke meg eller vaske ansiktet. Hvis dette er noe permanent, så pensjonerer jeg meg fra Internett. Men: Positive tanker, det kan sikkert fikses med en salve!

Ønsker deg en fin dag 

DET BLIR GODT MED ET NYTT ÅR

Hvis jeg noen gang har sagt ny uke, nye muligheter, så vil jeg tro at det har vært med ironisk distanse. Jeg er ikke en mandagselsker. Og sannheten er jo at man har nøyaktig de samme mulighetene på mandag som man hadde på søndag – bortsett fra at butikkene nå er åpne.

Men et nytt år føles annerledes, til og med for meg. Det føles litt som blanke ark, hvor man kan ta med seg det som er bra og kvitte seg med det som er dårlig. Og det føles som en fin mulighet til å sette seg noen nye mål. Jeg har mange. Vil ikke kalle dem nyttårsforsetter, bare mål som jeg ønsker å oppnå i løpet av 2019.

Her er noen av mine mål for 2019, store som små: 

♥ Bli flinkere til å være sosial spontant. Jeg må liksom planlegge alt som om det var et bryllup, og er skikkelig dårlig på å bare stikke ut og ta en kaffe. Men i voksenlivet er det visst slik man får sett vennene sine. 

♥ Eie færre klesplagg. Selge, gi bort og kaste som aldri før. 

♥ Kjøpe el-bil.

♥ Ha 2-3 faste lesedager i uken slik at pensum ikke blir overveldende i eksamensperioden. Jeg studerer deltid, for de som syntes at det hørtes ut som få lesedager på en master!

♥ Melde meg på et yoga-kurs.

♥ Prøve å lage sushi hjemme.

♥ Ha en “hvit måned” for håret. Ingen hårføner eller glattetang. Wish me luck, hilsen sauen. 

♥ Bruke lang tid på å innrede den nye leiligheten vi flytter inn i før sommeren. I denne leiligheten stresset vi med å få alt på plass med en gang, og det har jeg lært av. 

♥ Delta på vinsmaking/kurs, rett og slett bare lære mer om vin.

♥ Ringe mer til besteforeldrene mine i Danmark, og besøke besteforeldrene mine i Norge oftere.

♥ Bli god i squash, akkurat nå er jeg helt håpløs. 

♥ Feriere mer i Norge! Til å ha reist så mye, har jeg sett merkverdig lite av mitt eget land.

♥ Dra på telttur. Generelt være mer ute i frisk luft, det er både gøy og gratis når man først kommer seg over dørstokken. 

♥ Begynne å gå turer igjen. Før Gravlyset kom og ødela livet mitt (hehe), gikk jeg 30.000 skritt om dagen. Hørte på podcaster, oppdaget ny musikk og fikk tid til å tenke. Jeg savner det så mye. 

Dette var noen av målene mine, de resterende ønsker jeg å holde for meg selv 😀

Ellers hadde vi en fin og rolig nyttårsaften med Gravlyset sine venner. Maten ble heldigvis vellykket, men det var ikke verdt stresset. Da kan vi i hvertfall krysse hel kalkun av listen, og finne på noe annet neste gang. Jeg drakk vin som en svamp hele kvelden, og kjenner i dag hvorfor jeg gjør det så sjeldent. Føler meg som en zombie! Hvordan klarte jeg å ikke ta ett fint bilde av rakettene?! Haha. Kanskje like greit. Vi har vel alle sett litt for mange raketter i Instagram-feeden vår de siste to dagene.

Jaja, da er det vel bare å kle seg i klisjédrakten og krype til nærmeste yoga-kurs! Måtte 2019 bli et år for velvære, varme, godhet, glede og latter