For ti år siden skrev jeg et blogginnlegg som het “han gidde meg en sjøttbolle og da ledde jeg”. Den ble en del av norskpensum på ungdomsskole-nivå, og er siden blitt brukt i utallige eksamensoppgaver. Det er klart jeg føler meg som en ambassadør for den stakkars kj-lyden, en utrydningstruet lyd som ikke mange nok tar på alvor.
Men så møtte jeg ham, da. Den blide, snille østfoldingen som sa shino, shylling, shirke og sheller. De halvtjukke L’ene har jeg bare funnet sjarmerende, men gode Gud! Fraværet av kj-lyden var som å få hele knivskuffen rett i øret.
Kanskje en upopulær mening, men jeg syns det høres dumt ut.
Jeg har lært meg å overse det her hjemme, men når vi er ute blant folk, blir instinktet mitt så sterkt at jeg ikke klarer å styre meg. I går spiste vi ute på restaurant, og da skjedde det noe grusomt.
Servitør: Hva skal du ha?
Gravlyset: Greske shøttboller.
Servitør: Hva sa du?
Meg: Du må si kjøttboller med kj-lyden!
Jeg rettet på ham foran servitøren. Foran de andre vi spiste med. Jeg er jo helt jævlig! Det samme skjedde forrige uke da vi var på hyttetur med et vennepar. “Mitt” vennepar, så han kjenner dem jo ikke dritgodt (enda). Jeg tror han snakket om vi skal gifte oss i shirke eller ei, og magen min bare vrengte seg: DET HETER KIRKE. God stemning, nydelig kjæreste, at jeg i det hele tatt har ring på fingeren er jo et under.
Tenk at jeg skulle bli en sånn! Jeg vil virkelig slutte. Men jeg merker det ikke før jeg allerede har gjort det. Det ligger i ryggraden min. What to do 😂 Må jeg ha et kurs i å holde kjeften min, eller er det innafor å kurse ham i kj-lyden? Han er jo en smart fyr, det kler ham ikke å snakke feil. Selv skylder han på Fredrikstad-dialekten, og påstår at det er en Østfold-greie. Men jeg har møtt mange fra Østfold som ikke skal på shino i kveld.
Råd tas i mot med takk. Inntil videre: Alt for shæligheten.
Ønsker alle som nailer kj-lyden en god helg!