SÅNN GÅR DAGENE

i🤍🤍🤍

Jeg våkner av et misfornøyd grynt. Ettersom jeg vanligvis bruker sju år og tre kopper kaffe på å våkne ordentlig, blir jeg imponert over meg selv nå går jeg fra sovende tilstand til lys våken på 0,2 sekunder. Jeg ruller over på siden, knepper opp amme-BH’en og serverer venstre pupp til det lille, pysjamas-kledde mennesket ved siden av meg. Han stanger hodet i det unormalt store brystet flere ganger, før han finner seg til rette og begynner å suge som om livet stod på spill. De små fingrene hans stryker over huden min – stryker vekk det siste som er igjen av nattens frustrasjoner. 1 time og 37 minutter søvn, i følge Fitbit-klokka som sitter på håndleddet mitt. Dét er lite, det.

Jeg drømmer om en dusj. Men det lille mennesket drømmer om meg, og hvem er jeg til å knuse drømmene hans. Jeg bytter bleie, ammer en gang til, pakker dyna rundt ham som en konvolutt, setter smokken på plass og ser at øynene hans begynner å synke sammen. Jeg vugger ham i armene mine, og prøver så spion-aktig jeg bare kan å legge ham ned i sprinkelsenga. Yes, jeg klarte det! Jeg holder pusten og lister meg mot dusjen. Nesten fremme – og han gråter. Alt han vil ha er mamma, og det skal han selvfølgelig få. Så vi ammer. Gulper litt. Ny bleie. Og ute har verden rukket å trene, jobbe, spise lunsj og jobbe enda mer.

Pappaen sin lunsjpause (takk og lov for hjemmekontor) brukes til kroppskontakt, sånn at mamma kan få dusjet. Jeg dusjer med puls. Lunsjpausen varer ikke evig, men tjue år med hjemmespa har gjort meg dreven. Jeg rekker mye på den lille tiden jeg får på badet. Kure håret, rake meg under armene, bruke tanntråd, føne håret. Håret rekker nesten å bli tørt, før jeg hører en svak, unnskyldende banking på døra. Han er sulten igjen.

Så begynner runddansen. Amming, bleieskift, trøst, kos, kroppskontakt, bæring og vugging. Jeg synger også. Lavt, med hensyn til pappaen som sitter på hjemmekontor. Favorittsangen er foreløpig “Langemann lurer alle”, som han har fått høre helt siden han lå inne i magen. Pappaen er hardbarka Kaptein Sabeltann-fan uten ironisk distanse, og det skal selvfølgelig videreføres.

Jeg sitter i sofaen og ammer, og innser at jeg sitter vondt. Det er typisk at både ammeputa og ammekluten ligger i andre enden av leiligheten, når jeg plutselig må amme litt spontant. Det får gå for denne gang, neste gang skal jeg rigge meg skikkelig til, tenker jeg mens jeg kjenner at den ene foten min begynner å sovne.

Inne på hjemmekontoret begynner arbeidsdagen å gå mot slutten. Jeg tripper mentalt, mens jeg gleder meg til delt foreldreansvar, og til å gi bort de bleiene som har hatt skikkelig grimase-vorspiel. Jeg hater ikke å bytte bleier. Men jeg elsker det ikke heller. For det er 50/50 om det er en søt, pludrende baby som ligger på stellebordet, eller om det er vokalisten i Dimmu Borgir som hyler sin siste sang. Sistnevnte gjør vondt langt inn i sjela, og jeg har vært på nippet til å begynne å grine sjæl.

Vi har bare to mål for kvelden. Middag og gåtur. Den store drømmen er plutselig blitt å spise middag sammen. Av en eller annen grunn, begynner barnet å skrike hver gang vi prøver på det. Så da sitter vi der, da. Ved bordet. Den ene (meg) ammer, mens den andre (pappaen) trykker maten ned i svelget uten å tygge. Og når barnet er ferdig med å spise, tar pappaen over og jeg får spise kald middag. En kan trygt si at motivasjonen for å planlegge og lage digge middager er gått i dass. Det er ikke vits.

Yes, vi kom oss ut på tur! Målet er i første omgang 10.000 skritt om dagen. Mange av skrittene er allerede unnagjort hjemme, takket være Albert. Byen er mørk og gatene er tomme. I vogna er det så stille at jeg må ned og stryke på kinnet hans av og til, bare for å se at det blir bevegelse. Han koser seg der nede. I mørket, godt pakket inn. Vogna i bevegelse og mamma og pappa sine stemmer i det fjerne. Det ser så deilig ut å være baby, jeg skulle gjerne ligget nedi der jeg også. Ligget nedi der og ikke visst noe som helst om hva som foregår i verden i dag. Vi snakker mye om det når vi går tur. Om at vi er lei oss fordi vi savner familiene våre. At vi gleder oss til vi kan sitte på restaurant igjen. Drikke vin, se på folk, ikke tenke så mye.

10.000 skritt i boks, det er på tide å gå hjem og legge seg. Klokka er ikke mer enn 19:32, og for å få nok søvn, må vi begynne nå. Det er vanskelig å ikke grue seg litt til kvelden. Men alle netter er forskjellige. Noen netter ammer jeg to ganger og dunker inn 8 timer søvn. Andre netter er det grinefest fra A til Å, og det er så vidt jeg sover en halvtime i strekk. Men som alle med erfaring sier: Det varer ikke evig. Og derfor går det greit.Jeg tror ikke jeg får beskrevet dagene mine noe bedre enn dette. Det er så slitsomt, men samtidig så fint. Jeg ville ikke bytta det mot noe. Og det lille mennesket, herregud 💙 Han har bikket én måned nå, og stirrer oss i senk. Jeg gleder meg til han begynner å smile. For å si det sånn.. Vi har sunket lavt i jakten på et lite glis. Men nope! Det får komme når det kommer.

Nå blir det deilig med helg. Selv om helg ikke lengre betyr masse søvn, trege morgener og lange, hyggelige middager. Men det betyr i det minste at vi er to om jobben på dagtid, og at jeg ikke trenger å synge lavt.

Ønsker deg en god helg. Sov hvis du kan! 😍

TRILLETUR I VÅRSOLA & EN VIKTIG PÅMINNELSE

Reklame Cliniderm / 2 for 1 hos Boots Apotek

TRILLETUR I VÅRSOLA 💛

Det begynner å bli vår i lufta. Asfalten har sin helt egen lukt på denne tiden av året. Etter å ha vært dekket i snø, salt og grus i flere måneder, er det som om den titter frem og sier at: Hei, nå blir det bra igjen. Selv om vi fremdeles befinner oss i denne merkelige corona-situasjonen, er det som om folk blir litt blidere, stegene blir litt lettere og hele tilværelsen bare… Lysner? For fy søren for en høst og vinter vi har hatt. Nå har jo jeg vært tung og gravid. Men jeg vil tro at dagene har føltes ganske tunge for de fleste. Mørketid i kombinasjon med avstand og lite sosialisering, kan nok gå innpå selv den blideste gladlaksen. Men nå kommer våren, og jeg ser frem til å tilbringe mer tid UTE. Blå himmel, sol og synet av mennesker. Sosialiseringen må vi vente litt med, men bare det å komme seg mer ut vil nok gjøre godt.

I dag har det vært fantastisk vær. Den første vårfølelsen snek seg inn i kroppen min, som en varm vind. Vi har vært ute og trillet med en sovende Albert i vogna. Kjøpte med oss svart kaffe, og gikk rundt i byen og kikket. På mennesker, fugler og båter og trær som snart skal bli grønne. Så fint og så deilig ❤️

i☕️☀️🌸

For femte år på rad er jeg ambassadør for Cliniderm, solkrem-merket jeg sverget til og tipset om her på bloggen lenge før de oppdaget meg. Om jeg er stolt? Ja. Jeg er jo tidenes solkrem-forkjemper, så å få samarbeide med den beste på markedet er veldig stas. Å si at noe er “den beste på markedet” i en reklame høres jo veldig reklamete ut. Så la meg begrunne kjapt og gæli´ før vi går videre: Solkrem fra Cliniderm smelter inn i huden på nullkommaniks. Til og med kjæresten min som egentlig nekter å bruke solkrem, lar seg smøre med Cliniderm – det sier egentlig alt. Dessuten er Cliniderm + makeup = pent resultat. Hvor mange solkremer kan man egentlig si det om? Jeg vil bruke solkrem hver dag hele året. Men jeg vil sminke meg ganske ofte også. Det er digg med en solkrem som ikke tvinger meg til å velge.

Jeg tenkte at dagens trilletur i den ferske vårsola var en passende anledning til å minne folket på å fylle på solkrem-lageret sitt nå som vinteren er et tilbakelagt kapittel. Selv har jeg et fast lite “vår-kit” som jeg alltid har i veska. Nå går jeg jo ikke med veske lengre, jeg går med stellebag… Det nye livet, hehe. Men kitet mitt med solkrem er det samme, og det ser slik ut:Disse tre produktene har jeg alltid med meg i veska, de er mine must haves om våren (om sommeren også, men da adder jeg en solkrem til kroppen):

Light & Mattifying Sun Face Fluid SPF 50: Hvis du har fulgt meg en stund, vet du at dette er ansiktssolkremen jeg har sverget til i årevis. Ingen over, ingen ved siden av. Denne lar deg sminke deg som om du hadde en helt vanlig dagkrem under. Smelter inn i huden og gir fukt uten å gjøre deg fet og kakete i huden. ELSK. Du finner den HER.

Sun Stick SPF 50+: Denne lille sticken er jeg så glad i! Den gjør at det går kjapt å påføre ekstra solkrem på utsatte steder. For eksempel hvis du har en føflekk eller et arr som trenger ekstra beskyttelse mot sola. Også kjekk å rulle over ørene, som er et sted man gjerne glemmer å smøre. Muligens det smarteste solkrem-produktet jeg har vært borti, og du får tak i det HER.

Lip Protection Sun Gloss SPF 25: Rekk opp hånda alle som glemmer å bruke solfaktor på leppene sine, og som likevel lurer på hvorfor de har tørre lepper! Det pleide å være meg. Med få unntak er dette lipglossen jeg bruker hele tiden. For den beskytter ikke bare mot sola – den er dritfin også. Fargen heter Pink Pearl! Finnes HER.Har du disse tre produktene i veska/pungen/skuffen, er du rustet og klar for vårsola. Husk at huden er ekstra utsatt nå som vi kommer fra mørke tider med veldig lite sol. Please ikke tenk at du skal “brenne deg litt” og få litt farge før du begynner å bruke solfaktor. Unn deg heller en god selvbruning som gir deg tan, og pass på huden du skal ha resten av livet. Du vil ikke ha hudkreft, og du vil ikke ha sviskehud! Cliniderm samarbeider med og støtter Kreftforeningen som har masse nyttig info hva angår sol, solarium og hudkreft. Les her hvis du vil ha fakta og gode tips.

Så, over til en gladnyhet! Nå får du nemlig 2 for 1 på alle Cliniderm-produkter hos Boots Apotek. Tilbudet varer til og med 25. april 💛

Du finner alle Cliniderm-produktene hos Boots Apotek HER.

MIN FØDEHISTORIE

Gratulerer så mye med kvinnedagen ❤️ Tenk at jeg egentlig har termin i dag! Men det er allerede blitt to uker siden fødsel, og nå må jeg faktisk skrive ned fødehistorien min før jeg glemmer detaljene. Jeg forventer egentlig ikke at noen skal gidde å lese den. Før jeg ble gravid, syns jeg at andres fødehistorier var noe av det kjedeligste som fantes. Men. Da jeg ble gravid, ble andre sine positive fødehistorier til stor hjelp for meg. Så i tilfelle min historie kan senke skuldrene på bare én gravid kvinne der ute, så velger jeg å dele den.

Jeg har nemlig fryktet å føde så lenge jeg kan huske. Det er to ting jeg ikke har klart å se på TV engang, fordi det har gjort meg så uvel: Slanger og fødsler. Vi snakker fysisk kvalme og gåsehud på den dårlige måten. Så da jeg selv ble gravid, var jeg jo nødt til å gjøre noe. Jeg kunne ikke gå og grue meg hver eneste dag frem til fødsel. Jeg begynte å lese andre sine positive fødehistorier. Hørte på avslappende lydfiler. Leste masse om hypnobirthing. Forberedte meg på (nesten) alle mulige måter å føde på – både stillinger og hva som kan skje hvis ikke alt går som planlagt. Begynte å følge kontoer på Instagram som ga et realistisk men positivt bilde av fødsler. Gjentok for meg selv ofte at kroppen min kan dette. Jeg øvde også litt på pusteteknikker, men akkurat det ga jeg opp fordi jeg kjedet meg (hilsen Ida 9 år). Jeg ble rolig og klar tidlig i graviditeten. Begynte faktisk å GLEDE meg til å føde.

Jeg er ganske sikker på at innstillingen min var en stor bidragsyter til at jeg sitter igjen med en så god fødeopplevelse som det jeg gjør. For ingenting ble som jeg hadde trodd eller ønsket. Jeg som trodde jeg var forberedt på alt, hadde ikke engang lest om måten min fødsel startet og avsluttet på.

Ok, la oss spole tilbake til 20. februar, en helt vanlig lørdagskveld i ekte Covid/høygravid-ånd. Vi koste oss her hjemme med taco, brettspill og levende lys. Eller, å si at vi koste oss er nok en overdrivelse. Jeg var i dårlig humør fordi jeg syns at jeg kjente lite liv i magen. Det i kombinasjon med at vekstkurven til baby hadde flatet ut på forrige kontroll hos jordmor, gjorde at jeg var bekymret. Men han har jo vært ganske rolig hele svangerskapet. Og det blir for dumt å dra til sykehuset og bry dem nå som vi er midt i en pandemi. Jeg bestemte meg egentlig for å bli hjemme, men Gravlyset satte foten ned. Han ringte til sykehuset, fikk dyttet hvalen sin inn i bilen, og så kjørte vi til Kalnes sykehus. Jeg husker jeg følte meg så lettet i bilen. Gledet meg til å få bekreftet at alt var greit, så vi kunne dra hjem igjen og spise smågodt og se på film. Jeg knipset noen bilder med iPhonen, og tullet med at jeg måtte dokumentere reisen hvis dette var dagen det skulle skje. Vi lo litt av det, helt uvitende om at det ikke var så fjernt som vi trodde. Over to uker til termin. Fødebagen lå igjen hjemme, for å si det sånn.

På vei til sykehuset for en liten sjekk, helt uvitende om at fødselen skulle settes i gang… Alt vi hadde med oss var mappen med papirer!

Etter en halvtime på veien, ankom vi sykehuset. Der måtte jeg etterlate Gravlyset i bilen, og ble sluppet inn av en Covid-vakt som stilte meg noen kontrollspørsmål, ga meg et nytt munnbind og sørget for at jeg spritet hendene. Klokka var 22:30, og det var ikke et menneske å se i gangene. Etter litt surring fant jeg frem til fødeavdelingen, hvor jeg ble tatt i mot av en hyggelig dame som festet to belter rundt magen min. CTG-test. Jeg fikk en trykker i hånda som jeg skulle trykke på hver gang jeg kjente liv. Men jeg kjente jo ikke noe liv. Etter en times tid med belter rundt magen, ble det derfor bestemt at jeg skulle bli sjekket av en lege. Legen kom, og hun utførte en ultralyd på meg. Der kunne hun se at jeg hadde lite fostervann, og at babyen hadde begynt å spare krefter. Hun forklarte masse, men jeg husker ingenting av det. Alt jeg hørte var at: Her er ikke ting helt bra. Hun hentet en overlege som også så på ultralyden, og overlegen kunne fortelle at jeg ikke kom til å reise hjem uten babyen min. Hæ?! Men det er jo to uker til termin. Jeg skal jo hjem og spise smågodt og se på TV nå. Jeg har møter neste uke. Og en vaskehjelp jeg må slippe inn! Helt merkelige ting å tenke på i en slik setting. Men fy søren, så glad jeg er for at vi dro til sykehuset den kvelden. Legene sa at det var veldig bra at jeg kom. At jeg var et godt eksempel på hvorfor man ikke skal være redd for å være til bry. Hadde vi ventet bare et par dager til, så er det ikke sikkert at ting hadde sett så greit ut.

Det var nesten litt skummelt å gå alene rundt på et folketomt sykehus sent på kvelden // Slik ser det ut når man tar en CTG-test.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle settes i gang med ballong. At det kunne ta 3-4 dager før det skjedde noe som helst, og at jeg i disse dagene måtte bo på sykehuset. Alene, selvfølgelig, med hensyn til smittesituasjonen. Fuck, fødebagen min ligger jo hjemme. Og Gravlyset sitter på parkeringsplassen og venter på meg. Har jeg lov til å ringe ham? Nok en gang disse tullete, helt unødvendige bekymringene. Jeg fikk lov til å ringe før jeg ble satt i gang. Hei. Du må dra hjem og hente fødebagen. Han lo, for han var jo sikker på at jeg tullet. At jeg vagget ut av sykehuset og straks satt på det brennvarme bilsetet ved siden av ham. Å skru opp den andres setevarme på max er en skikkelig dårlig prank vi har gående, men nok om det. Det tok noen sekunder å overbevise ham om at jeg faktisk ikke tullet, og jeg kunne høre sjokket i stemmen hans. Han burde vel egentlig pustet litt før han kjørte ut på veien igjen. Men han dro nå hjem for å hente bagasjen min. Fødebagen, kaller jeg det. Sannheten er at det var to store bager bare til meg, og én bag til baby…

Så var det på tide å sette inn ballongkateteret. Det er ikke en stor bursdagsballong, selv om det kanskje er det man ser for seg… Et ballongkateter er en tynn gummislange med en liten ballong i enden. Den settes inn i skjeden, og skal ligge mellom livmorhalsen og hodet til barnet. Den lille ballongen fylles med sterilt saltvann, og ligger så og presser på livmorhalsen for å modne den. Å sette den inn gikk fint. Det var ubehagelig, men ikke vondt. Det verste var egentlig å legge seg opp i gynekologstolen i flombelysning, på en dag hvor man ikke hadde forberedt seg på å skulle til gynekologen. Men men! Nå skal jeg føde, så det er vel bare å slenge armene i været og gi F, tenkte jeg.

Da ballongen var trygt på plass og slangen var teipet til låret, fikk jeg tildelt et rom med eget bad. Takk og lov! Like etterpå stod Gravlyset utenfor sykehuset igjen med all bagasjen min. Jeg vagget ut for å hente bagene, og møtte en forvirret kar som var helt blank i øynene stakkars. I sjokk over at babyen var rett rundt hjørnet, og bekymret fordi jeg var så rolig. Nå skulle vi mest sannsynlig ikke se hverandre på 4 dager. Og ville han i det hele tatt rekke fødselen, hvis den plutselig kickstartet midt om natta?! Vi hadde mange spørsmål begge to, men vi var for trøtte til å stå der og prate. Så vi klemte farvel utenfor sykehuset, og jeg slepte meg tilbake til fødeavdelingen som et pensjonert esel. Kanskje de tunge bagene setter i gang fødselen med det samme, tenkte jeg mens jeg mentalt krysset fingrene.

Tilbake på rommet pakket jeg ut tingene mine og prøvde å gjøre det hele litt hjemmekoselig. I den ene bagen lå det en hel bærepose med godteri, Gravlyset hadde visst kjørt innom en bensinstasjon og handlet i blinde, haha. Jeg hadde begynt å få magesmerter, så godteri var det siste som fristet meg. Men jeg visste det ville komme godt med på barsel! Etter en liten nattaprat med min kjære på telefonen, tok jeg kvelden i sykehussenga. Det ble ikke mye søvn, for ballongen ga meg sterkere og sterkere mensensmerter. Jeg sov et kvarter her og der, og lå ellers bare og pustet dypt mens jeg hørte på musikk.

En lettere sjokkert kommende pappa // Søvnløs natt på sykehuset, men egen hodepute var gull verdt!

Morgenen etter hentet jeg meg frokost og kaffe i kantina, før første legesjekk. De sjekket vaginalt hvordan ballongen satt, og kroppen min hadde visst respondert godt på den. Så fløy resten av formiddagen og ettermiddagen avgårde uten at jeg helt skjønte hvor tiden ble av. Jeg gjorde flere CTG-tester hvor jeg skulle trykke hvis jeg kjente liv, hjerterytmen til baby ble overvåket, blodtrykket mitt ble målt – og ellers brukte jeg en halv evighet på å sminke meg og poste et bilde på Instagram. Så kom kvelden, og en ny vaginal sjekk avslørte at ballongen hadde falt ut i skjeden. Jeg hadde 3 centimeter åpning, og fikk selvfølgelig et lite håp om én centimeter i løpet av kvelden. For ved 4 centimeter åpning, kan fødepartner komme! Ikke lenge etterpå ble jeg sjekket igjen, og da hadde jeg søren meg 4 centimeter åpning. Da de sa at jeg kunne ringe hjem og be pappaen komme, trillet tårene mine for første gang. Gledestårer ❤️ Jeg ringte hjem til en enda mer sjokkert kjæreste denne gangen. Han hadde rigget seg med Fifa og tacorester, slått seg til ro med at jeg hadde det bra, og at han kunne nyte noen dager med alenetid. Det er på tide å komme til sykehuset! Nå skal det fødes. Stakkars fyr 😂

I løpet av kort tid ble jeg tildelt et nytt rom på selve fødeavdelingen. Altså, Kalnes Sykehus! Der burde du føde hvis du har mulighet. Det både føltes og så ut som et spa. Rommet var stort i seg selv, og hadde i tillegg et bad og et eget rom med badekar. Lyset var dempet, batteri-kubbelysene var tent og det stod på lav musikk da jeg kom inn i rommet. Det fantes alle mulige hjelpemidler. Selv hadde jeg jo håpet litt på å bruke badekar, men det fikk jeg ikke mulighet til. Babyen min måtte overvåkes med elektroder på hodet, og det skrenket inn mulighetene. Jeg måtte ligge på rygg store deler av tiden – noe jeg egentlig hadde bestemt meg for at jeg ikke ville. Men det var bare å omstille seg.

Den koselige fødestua. Og badekaret som jeg dessverre ikke fikk bruke, som stod i et mørkt rom med lyslenker på veggene…

Rett etter at jeg “flyttet inn” på fødeavdelingen, tok jordmor vannet mitt tatt med en slags… Krok? Det var ikke vondt i det hele tatt, jeg kjente bare at det begynte å renne varmt vann. Så kom Gravlyset drassende med resten av bagasjen, endelig var vi sammen! For å være HELT ærlig, så kom han inn på spaavdelingen min som en stressa klovn og ødela stemningen litt. Men han fikk heldigvis roet seg raskt, hehe… Riene bygget seg opp, og jeg fikk lov til å gå litt rundt og puste før jeg skulle kobles til overvåkningen. Jeg har ikke helt kontroll på tidspunktene her, men etterhvert ble riene såpass alt oppslukende at jeg ble tilbudt lystgass og akupunktur. Jeg takket ja til begge deler. Siden jeg ikke fikk bruke badekar eller turne rundt på rommet, bestemte jeg meg for å takke ja til alt jeg kunne få. Jeg likte ikke følelsen av lystgass i starten, men etter en liten stund, fant jeg ut at den hjalp meg med å puste rolig gjennom riene. Selv om rier var forjævlig vondt, så syns jeg faktisk ikke det var døden. Og det varer jo ikke så lenge om gangen! Det er nesten fælt å si det, men jeg ble positivt overrasket.

Etter noen timer ba jeg om epidural. Da begynte jeg å bli sliten av riene, og pausene ble kortere og kortere. Å få epidural var helt himmelsk. Jeg kjente fremdeles riene, men på en helt annen måte. Mer som en trykkende følelse i underlivet, men absolutt ikke vondt lengre. Da epiduralen var satt, klarte jeg både å spise og sove litt. Gravlyset satt i stol ved siden av og serverte saft og sjokoladeboller. Han klarte seg veldig bra med tanke på hvor dårlig han kan bli av blod, sprøyter og sykehus 😌

Avslappet stemning på fødestua…

Etter en liten lur, ble jeg sjekket av jordmor igjen. Du har hvilt deg til 10 centimeter åpning, kjempebra! Det var på tide å få lille Albert ut. Jeg fikk stille meg på knærne og lene meg over ryggen på sengen. Det var jeg veldig glad for, da jeg har lest mye om hvordan hjelp fra tyngdekraften kan forebygge rifter og alvorlig revning. Jeg presset gjennom noen rier, men plutselig viste overvåkningen at baby begynte å bli stresset. Det sa meg egentlig ikke så mye der og da, men jeg forstod at det begynte å haste å få ham ut. Fra å bare være oss og jordmor, stod det plutselig 6-8 pers rundt meg. Jeg fikk beskjed om at vi måtte speede opp prosessen ved hjelp av vakuum, og ble lagt på ryggen med beina i bøyler. Hadde jeg fått vite dette på forhånd, hadde jeg tenkt: For et mareritt. Men jeg følte meg så trygg og ivaretatt, jeg kunne føle på menneskene rundt meg at dette kom til å gå bra. Det var bare å stole på dem, og stole på kroppen. Nå er han her om få minutter. 

Jeg måtte presse samtidig som fødselslegen brukte vakuum. Jeg skal ikke lyve og si at det ikke var vondt. Men det var jo et hode på vei ut av tissen min, og det er vel ingen som påstår at det er deilig?! Jeg tok wrestling-grep rundt nakken til Gravlyset, og trykket ansiktet hans inntil mitt mens jeg ba dem fjerne den forpulte sugekoppen. Jeg husker fremdeles følelsen av Gravlyset sin svette som rant ned i ansiktet på meg, mens grepet mitt rundt nakken hans bare ble strammere og strammere. Vi ler fortsatt når vi tenker tilbake på det. Så sikkert ut som dét barslagsmålet 😂

Etter det de kalte to lette drag med sugekoppen, kunne jeg kjenne at Albert kom ut. Armer og bein. Ingen sa noe, så jeg måtte spørre: Han er ute nå, ikke sant?! Og det var han. Jeg fikk ham rett opp på brystet. Liten og lilla, med litt bananformet hode. Verdens søteste gråtelyd. Jeg turte så vidt å ta på ham, han var så mye mindre enn jeg hadde forventet. Nå lå han liksom bare der og var… Barnet vårt? Jeg aner ikke hva jeg følte eller tenkte, jeg tror bare jeg var litt i sjokk over at vi plutselig var i mål.

Rett etter fødsel. For et stort øyeblikk ❤️

Mens jeg fødte morkaken og ble sydd (bare noe småtteri heldigvis, og jeg kjente ingenting), gikk Gravlyset og Albert ut av rommet for en helsesjekk. Da de kom tilbake måtte vi være på fødestua til observasjon i to timer. Han ble født klokka 3:46, så jeg var stuuuptrøtt og sovnet mens jeg ammet. Gravlyset satt som en hauk og passet på oss i stolen ved siden av, livredd for at det lille nøstet skulle trille ned på gulvet.

Da de to timene var gått, fikk vi flytte inn på barselavdelingen. Eget rom med eget bad, takk og lov igjen! Klokka var halv syv om morgenen, men vi klarte ikke å vente med å FaceTime familiene våre. Vi vekket foreldre og søsken med verdens beste nyhet: Albert er her!

Og slik startet vårt nye liv. Så fikk vi tilbringe fire dager på barsel sammen, noe som både var slitsomt og nyttig. Slitsomt fordi nye mennesker kom uanmeldt inn på rommet vårt døgnet rundt – Albert hadde lavt blodsukker, og trengte ekstra oppfølging. Nyttig fordi vi lærte så sinnsykt mye. Om amming, bæring, bleieskift, stell og så videre. Og jordmødrene og barnepleierne var jo bare helt fantastiske alle sammen. Pappaen ble inkludert på lik linje som meg – her var vi likestilte foreldre, og det var så fint.

Til tross for at både starten og slutten på fødselen ble noe helt annet enn hva jeg hadde sett for meg, er jeg så glad for hvordan alt gikk til. Det viktigste er jo at barnet kommer ut i god behold, ikke at man får oppfylt sine drømmer om å stå på hendene og meditere mens ungen trykkes ut. Ja, det er fort gjort å skape en drømmefødsel i sitt eget hode!

Hvis jeg skal gi noen råd til en førstegangsfødende, så er det første rådet: Vær forberedt på at alt kan skje, og aksepter det som kommer din vei. Du kan ikke styre hvordan fødselen din utvikler seg, og jeg tror du gjør deg selv en stor tjeneste ved å go with the flow. Det andre rådet jeg vil gi, er å ha tillit. Stol på kroppen din, stol på jordmødrene, stol på legene, stol på barnepleierne og stol på prosessen. Kroppen kan dette, personalet på sykehuset kan dette. Man hører for mye om de få det går galt med, for de aller fleste går dette veldig, veldig bra. Det tredje rådet jeg vil gi: Slapp av i kjeve, skuldre og hender når du føder. Det hjelper!

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg ville født én gang i måneden i ni måneder, fremfor å gå gravid. Tenk om man kunne velge 😄 Jeg sitter rett og slett igjen med en følelse av at fødsel var skikkelig kult, og jeg er så innmari takknemlig for at jeg fikk oppleve det.
Det var min fødehistorie. Jeg skulle ønske jeg kunne skildret den enda bedre, men sannheten er at jeg har brukt hvert ledige sekund i to dager på dette innlegget. Det sier litt om hvor mye jeg ammer, bærer og styrer med Albert 😅 Travle, men fine dager 🙏🏼

Digget du også å føde? Del gjerne i kommentarfeltet, jeg er helt sikker på at det kan være til hjelp for noen å lese!

Nå skal vi ut og trille en tur før det blir helt mørkt, hei så lenge ❤️

PUPP PÅ AVVEIE, BABYLYKKE & EXIT-FREDAG

i 🤍🤍🤍

I dag trampet jeg fornøyd ut av helsestasjonen med en baby som hadde lagt på seg hele 400 gram den siste uken. Vi forventet egentlig bare 150. Ordene kilte meg i hjernen, jeg opplevde en ny type stolthet. Sånne ting som alle andre driter i, men som jeg ville skrevet på Facebook hvis man fremdeles delte ting på Facebook. Godt jeg har en blogg, så jeg kan få utløp for all stoltheten jeg føler på! Stoltheten varte forresten ikke lenge, for da jeg nesten var borte ved bilen, oppdaget jeg at jeg gikk med den høyre puppen ute. Hva gir du meg. Er ikke det sånt som bare skjer på film? På parkeringsplassen satt det menn på rekke og rad og ventet i bilene sine. Men jeg trøster meg med at det sikkert er full pupp hjemme hos dem om dagen også. Jeg skal i hvertfall dobbeltsjekke at flappen på ammesingleten er godt lukket fremover. Det kunne jo like gjerne skjedd på matbutikken…

Albert er blitt 11 dager gammel, og til tross for at nettene er ganske slitsomme, er vi så lykkelige med det lille, myke, varme mennesket vårt 😍 Han krever fremdeles kroppskontakt mesteparten av døgnet, men nå aksepterer han en halvtime her og der i sengen sin. Nok til at man rekker å støvsuge, sette på en vask og forebygge kaos i hjemmet. I skrivende stund, nok til at mammaen rekker å blogge litt, hehe. Jeg vet det er stille fra meg her inne om dagen, men det snur nok snart. Jeg har bare trengt å ha fullt fokus her hjemme – det er virkelig et nytt liv å bli vant til. Men herregud, som jeg trives. Selv om jeg drikker kald kaffe, spiser kald middag, dusjer med høy puls og ammer meg gjennom natten som en trøtt potet.

Vi har ikke hatt så mye alenetid og avslapning som vi kanskje burde etter fødselen. Så denne fredagskvelden skal vi bare være oss. Lage taco (som en av oss sikkert må spise kald, hehe) og se på Exit. Hvem har gleda seg til ny sesong?! I gamle dager (for 12 dager siden) ville vi garantert slukt hele sesongen på én kveld. Meeen, jeg har ikke bare blitt en sånn som sovner. Jeg har blitt en sånn som sovner etter tjue minutter 😏 Vi har holdt på med én film i tre dager nå, så jeg regner med at Gravlyset kommer til å tvinge meg til å se den ferdig før vi starter på Exit 😂 Jaja, da varer Exit-gleden lengre!Albert slenger armene i været og ønsker alle en god helg 🥰 Vi blogges igjen snart!