JEG GLEMMER ALT

Jeg glemmer alt når du smiler.

Jeg glemmer at jeg for fem minutter siden stod midt i byen, med deg skrikende over skulderen. Du uten lua som på mystisk vis hadde forsvunnet i vogna. Jeg – svettende, i tidenes mest feilberegna antrekk. Du hadde allerede hylt i sju minutter, og endelig var jeg kommet til en benk hvor jeg følte meg trygg på å improvisere et lite puppeshow. Dyna di falt på bakken, og jeg måtte ned i knebøy for å få tak i den. Du sluttet ikke å skrike før maten var servert, og så satt jeg der, da. Som en svett purke, midt i byen, med folk vrimlende på alle kanter. En gammel mann uten skam i livet, stoppet rett foran oss og ble stående og beundre. Han tenkte sikkert bare: En mor som ammer sitt lille barn, så nydelig. Og jeg satt der og tenkte at han var en pervers jævel som burde gå og skyte seg selv.

Jeg glemmer alt når du prater til meg. Når du setter øynene i meg og sier ooooååå aaaooo.

Jeg glemmer at du bæsja på meg rett før vi skulle rekke en avtale på helsestasjonen. At du så ditt snitt til å skyte rett ut i lufta de tretti sekundene hvor rumpa lå til tørk. Noe som igjen førte til at pappaen din stod i gangen og svettet med alt yttertøyet på, og jeg ble sint fordi han begynte å mase om hvor vi ble av. Hvor vi ble av?! Vi måtte jo gjøre alt på nytt – og jeg, som for én gangs skyld hadde rukket å stelle meg ordentlig, var full av bæsj.

Jeg glemmer alt når du sover, og jeg kommer inn for å sjekke at du fremdeles puster.

Jeg glemmer de femten ekstra kiloene som fremdeles henger igjen, og som gjør at jeg mest sannsynlig må gå for en sporty look resten av året fordi ingen fuckings ting passer kroppen min. Magen som har fått en merkelig fold helt nederst, og den brune stripen på midten som tydeligvis kommer til å bruke en stund på å forsvinne. De gigantiske, sprengte puppene. Leggene jeg må planlegge at jeg skal shave. At jeg ikke føler meg noe fin i det hele tatt.

Det er liksom ikke så farlig. At jeg ikke er fin akkurat nå. At alle i byen ser meg klumse rundt etter dyna med en skrikende baby på skulderen. At vi “voksne” bjeffer litt til hverandre fordi vi så vidt rekker avtalen på helsestasjonen. De fine tingene gjør at det er verdt det. Øynene dine som lysner opp når du vil prate, det store smilet ditt – ja, noen ganger trenger du ikke gjøre mer enn å puste for å gjøre opp for en slitsom dag.

Når det er sagt. Jeg syns du kan drite i å drite på meg.God helg fra to som skal ligge sånn her og kose seg store deler av helgen 💙

50 kommentarer

Siste innlegg