EN LITEN NATTAPRAT

MIN LILLE BESTEKOMPIS 🤍

Det har vært vanskelig å skrive personlige innlegg den siste tiden. Men nå syns jeg at jeg skylder denne bloggen å logge inn og bare hamre på tastaturet uten å tenke. Så. Hvorfor det har vært vanskelig å skrive personlig… Jeg vet ikke engang. Jeg har bare vanskelig for å definere livet. Dagene. Følelsene. Alt er bra, altså. Men jeg er fremdeles i babybobla kjenner jeg. Selv om tilværelsen naturlig nok er blitt enklere, så er det som om hodet er fylt med sprettballer, måkeskrik og rushtrafikk på én og samme tid. Ganske surrete med andre ord, hehe.

Siden sist har jeg hatt eksamen og dermed blitt ferdig med mitt siste «vanlige» semester. Fra høsten av er det masteroppgaven som gjelder, hvis jeg ikke velger å sette det på pause. Jeg må innrømme at jeg nok burde ta en pause, men det er vanskelig når man er så nærme mål. Eksamen gikk forresten skikkelig ræva – jeg er ikke engang sikker på om jeg står. Men hvis jeg gjør det… Så har jeg hatt min siste eksamen noensinne. Jeg skal aldri studere igjen når denne mastergraden er i boks.

Vi må jo snakke litt baby, selvfølgelig. Jeg er livredd for å jinxe det, men jeg har fått en baby som endelig sover. Spesielt om nettene. Det er nok en kombinasjon av at han er blitt eldre og av alle rundene hos kiropraktor – men fy søren som det har funka 🙏🏼 At babyer noen ganger trenger fysioterapeut og kiropraktor var heeelt nytt for meg, men det er et tips jeg er glad for at jeg fikk. Babyen min var jo skeiv som en banan i kroppen, uten at jeg så det selv. Nå er han rett som en pinne, smiler som en sol og elsker SØVN. Jeg begynner nesten å gråte når jeg skriver det, haha ❤️ Det har vært så vondt med en misfornøyd baby fordi man selvfølgelig vil gjøre alt i verden for at han skal ha det bra. Men så aner man jo ikke hva problemet er. Da er det en stor lettelse å finne ut av ting, og ikke minst at det blir bedre. Han har liksom gått fra å være en liten klump baby til å være min bestekompis. Vi tuller og ler og danser og koser oss så mye sammen. Og jada, han gråter og bæsjer fremdeles. Han er ikke blitt 100% bloggbaby enda!

Ellers er jeg så lei av corona at jeg fysisk kan kjenne at det vrir seg inne i magen. Jeg savner å slappe av rundt mennesker jeg er glad i, savner å klemme familien min, savner å reise på ferie, savner å være sosial og ja… Hva er det jeg ikke savner. Jeg vet at det meste er åpent og at mange har begynt å leve som normalt igjen, men med en liten baby i hus, prøver vi å vente litt til med det. Uansett så kommer vi til å begynne å leve som normalt når vi selv har fått vaksine. Jeg tør nesten ikke å tro på at det kommer til å gå etter planen. Skal jeg virkelig få vaksine i starten av juli?! Shit, som jeg håper 🤞🏼 Nå skal jeg legge meg inntil verdens beste bollekinn som allerede har sovet i flere timer. Det finnes ikke noe finere. Jeg blir nesten på gråten fordi jeg vet at han kommer til å være større og eldre i morgen. Den lille babyen jeg har i dag, er ikke den samme jeg våkner med i morgen. Hold kjeft, Ida! Nå er du klin gæren, sånt sier man faktisk ikke høyt.

Og med det sier jeg NATTINATT ❤️