EN KOKO MAMMA I BARNEHAGEN

Bortsett fra de første månedene hvor babyen min ikke føltes som noe annet enn en veldig stor og viktig oppgave, har jeg vært heldig og få føle på mange varme følelser ovenfor barnet mitt. Varme i magen. Sprenging i brystet – den gode sorten. En knipende følelse rundt brystet, som nesten minner om kjærlighetssorg. Følelsen av å være veldig heldig. Og følelsen av å ha alt å tape. Alle disse følelsene har jeg taklet ganske greit. Jeg har klart å holde meg i skinnet. Sender kanskje litt mange ubesvarte videosnaps til venninner, men hvem gjør ikke det når de er førstegangsmamma.

Uansett. I går tippa det over for meg. Mamma-stoltheten (eller hva pokker det var) tok helt overhånd. Ute blant folk. La meg fortelle.

Vi har fått plass i barnehage, og frem til sommeren er det “bli kjent-dag” hver uke. Bra opplegg! Denne uken var vi der for første gang, og vi var spente da vi gikk inn med Albert trippende ved siden av oss. Overraskende nok, slapp den lille, varme hånda hans taket da han så alle lekene på avdelingen. Deeeen, hørte jeg – og så stod han plutselig og skrudde febrilsk på en vegghengt labyrint. Jeg holdt fremdeles pusten. Han har nesten ikke møtt andre barn. Har generelt ikke et veldig stort nettverk. Kommer han til å skrike og hyle? Bli sint når andre vil leke med de samme lekene som ham? Være redd og skeptisk? Men så begynte han plutselig på en hilserunde. Krabbet bort til andre babyer, la pannen inntil deres, strøk på dem sånn som vi gjør her hjemme når vi sier kose.

🥺…………….

Og der satt jeg midt på gulvet og kjente at tårene begynte å renne. Jeg så plutselig noe mer enn barnet mitt, jeg så et menneske. Og han var så snill og god, og han fungerte sosialt. Jeg hadde sikkert aldri reagert på dette om det ikke hadde vært for Covid og alt vi har vært gjennom i forbindelse med det, men det ble nå et fint øyeblikk. Og et flaut et. Solkrem i øyet, kremtet jeg, og reiste meg for å ta en treg slurk kaffe.

Rett etterpå krabbet han bort til en søt liten jente og tok fra henne en rosa leketelefon. Så da tørket tårekanalene mine ut og livet gikk videre 😂👋🏼 Men for et vellykket første møte med livet i barnehage. Jeg må si jeg gleder meg veldig til litt avlastning på dagtid fra august, selv om jeg også syns det blir tøft å dra fra lille A.Jeg kan bare tenke meg hvilke følelser som venter på veien videre. Det er nesten for mye for meg om dagen, altså ❤️

0 kommentarer

Siste innlegg