FOR Å VÆRE HELT ÆRLIG…

… Så er det helt greit for meg at sommeren går mot slutten. At ferien er over, og at det ikke forventes at man skal bade, rulle rundt i sanden og finne på så mye gøy. For dette har virkelig ikke vært min sommer. Jeg tror vel egentlig ikke noen med en ganske så nyfødt baby danser inn i sommersesongen og tenker: Yey, dette blir deilig. Eller tar jeg feil?

Vår lille gutt vil ikke kjøre bil. Jeg ammer hele tiden. Og svetter. Dessuten er jeg mer ukomfortabel med min egen kropp enn jeg noen gang har vært. Søvnen har vært dårlig – stemningen hjemme også, til tider. En husstand med lite søvn kan være et minefelt av fornærmelser og misforståelser. Sola har stått hardt på vinduet, og solskjermingen har vært nede. Noen dager har vi sett på hverandre, og sagt det med blikket: I dag må vi bare gi opp og heller bli hjemme. Andre dager har vi mestret alt. Spist lunsj ute med en sovende baby, og dratt på stranda etterpå. Med 90 kilo bagasje og parasoll, men det er helt greit. Og så har vi de dagene som på bildet over, hvor vi kom oss på stranda da sola begynte å gå ned. Dårlige dager som ender helt magisk.

Albert er godt over fem måneder nå, og kan vel snart ikke kalles noen nyfødt lengre. I mine øyne er han nesten konfirmant, jeg syns han er blitt så stor. Jeg kan komme inn i rommet og se ham fra avstand, og så tenker jeg: Det sitter en GUTT i stua mi! Han er liksom ikke en pludrende liten deigklump lengre. Han begynner å ligne en person. Han ler, smiler, utforsker en eller annen skjærende stemme – og er bare verdens deiligste baby. Når han ler, så er det nesten så jeg gråter. Av en eller annen følelse som helt sikkert er kjærlighet. Det pirker meg i brystet og bobler i magen, og jeg får lyst til å klemme ham så hardt at det sikkert kunne blitt litt for hardt. Og da er det jo verdt det. De dagene hvor han slår seg vrang i bilen, og hvor vi ikke kommer oss av flekken.

Det er jaggu mye jobb å ha en baby. Sommeren hjelper ikke på, så gi oss høsten! På lista over ting som ikke er lov til å si 🤓 Men jeg sier det likevel. Jeg gleder meg til boots, ullgensere, varme tepper, tedrikking og oransje trær. Og ikke minst til å ikke svette hele tiden. Det blir fint, det 😀 Se på de to ❤️

I kveld har jeg bestilt alenetid, og den skal jeg bruke til å sortere husbygge-tips. Jeg har fått inn mengder, så nå legges alt inn i et Excel-ark så jeg kan dele det videre med dere. Hørtes kanskje ikke avslappende ut, men for meg er det faktisk det 😂

Snakkes snart igjen 😍

JEG GLEMMER ALT

Jeg glemmer alt når du smiler.

Jeg glemmer at jeg for fem minutter siden stod midt i byen, med deg skrikende over skulderen. Du uten lua som på mystisk vis hadde forsvunnet i vogna. Jeg – svettende, i tidenes mest feilberegna antrekk. Du hadde allerede hylt i sju minutter, og endelig var jeg kommet til en benk hvor jeg følte meg trygg på å improvisere et lite puppeshow. Dyna di falt på bakken, og jeg måtte ned i knebøy for å få tak i den. Du sluttet ikke å skrike før maten var servert, og så satt jeg der, da. Som en svett purke, midt i byen, med folk vrimlende på alle kanter. En gammel mann uten skam i livet, stoppet rett foran oss og ble stående og beundre. Han tenkte sikkert bare: En mor som ammer sitt lille barn, så nydelig. Og jeg satt der og tenkte at han var en pervers jævel som burde gå og skyte seg selv.

Jeg glemmer alt når du prater til meg. Når du setter øynene i meg og sier ooooååå aaaooo.

Jeg glemmer at du bæsja på meg rett før vi skulle rekke en avtale på helsestasjonen. At du så ditt snitt til å skyte rett ut i lufta de tretti sekundene hvor rumpa lå til tørk. Noe som igjen førte til at pappaen din stod i gangen og svettet med alt yttertøyet på, og jeg ble sint fordi han begynte å mase om hvor vi ble av. Hvor vi ble av?! Vi måtte jo gjøre alt på nytt – og jeg, som for én gangs skyld hadde rukket å stelle meg ordentlig, var full av bæsj.

Jeg glemmer alt når du sover, og jeg kommer inn for å sjekke at du fremdeles puster.

Jeg glemmer de femten ekstra kiloene som fremdeles henger igjen, og som gjør at jeg mest sannsynlig må gå for en sporty look resten av året fordi ingen fuckings ting passer kroppen min. Magen som har fått en merkelig fold helt nederst, og den brune stripen på midten som tydeligvis kommer til å bruke en stund på å forsvinne. De gigantiske, sprengte puppene. Leggene jeg må planlegge at jeg skal shave. At jeg ikke føler meg noe fin i det hele tatt.

Det er liksom ikke så farlig. At jeg ikke er fin akkurat nå. At alle i byen ser meg klumse rundt etter dyna med en skrikende baby på skulderen. At vi “voksne” bjeffer litt til hverandre fordi vi så vidt rekker avtalen på helsestasjonen. De fine tingene gjør at det er verdt det. Øynene dine som lysner opp når du vil prate, det store smilet ditt – ja, noen ganger trenger du ikke gjøre mer enn å puste for å gjøre opp for en slitsom dag.

Når det er sagt. Jeg syns du kan drite i å drite på meg.God helg fra to som skal ligge sånn her og kose seg store deler av helgen 💙

ALT UTSTYRET VI HAR KJØPT TIL BABY

Reklame: Produkter er kjøpt selv, men innlegget inneholder annonselinker for Jollyroom og Babyshop

Ok, la oss gjøre dette! Det mest etterspurte innlegget gjennom tidene: Utstyrslista vi har handlet til baby. Jeg skrev egentlig dette innlegget ferdig i januar – en måned før jeg fødte. Men det føltes så tomt fordi jeg ikke hadde erfaring med produktene. Når jeg nå skriver innlegget på nytt, med de samme produktene og de samme linkene, kan jeg nå fortelle om min erfaring med produktene gjennom tre intense måneder. Hva har vært en must have? Hva kunne vi ventet med? Og har det vært noen skikkelige bomkjøp?! Watch and learn. Neida, hehe 🤓 Alle babyer er jo forskjellige – så alt jeg kan gjøre er å fortelle om min erfaring.

La oss komme i gang, for lista er lang. Det rimte, hurra!

🤍 Vippestolen fra Babybjörn er jo world famous – jeg ønsket meg den uten å gjøre research, og har vært veldig fornøyd så langt. Ikke vår mest brukte dings helt i begynnelsen, så min erfaring er at vippestol er en ting man kan vente med eller ønske seg i gave. Den siste måneden har vi begynt å bruke vippestolen hyppigere. Den har vært en “life saver” når jeg har hatt med meg bebis på badet. Han sitter gladelig i den mens jeg tar en rask dusj og sminker meg. Når jeg sminker meg, står jeg og vipper på stolen med den ene foten, og da er alle happy 😂❤️ Jeg valgte å kjøpe denne (2495,-) varianten, da jeg syns materialet så luftigere og mykere ut enn på “originalen”.

🤍 Seng fra Stokke baby. Vi gikk for en seng som kan utvides når baby vokser. Og så er den på hjul, slik at den enkelt kan trilles rundt i hjemmet. Liker utseendet på den veldig godt også. Egen seng er ikke vår mest brukte dings, ettersom baby sover klint inntil meg. Men han bruker den av og til, og skal nok bli glad i den etterhvert 😀 Du finner sengen her(4199,-). Måtte selvfølgelig ha himmelseng, hehe, så kjøpte kappe og stang i tillegg. Sengekanten har jeg valgt å ikke bruke, da det er frarådet med tanke på krybbedød. Dyna er forresten kjøpt hos Princess – og husk at nyfødte ikke skal bruke pute. Sengetøy og bamse fra Lexington fikk vi i julegave!🤍 Bæresele fikk vi i fødegave av mamma og pappa, og la meg bare si: Jeg hadde dødd uten den. Den er nok vår aller mest brukte dings 🙏🏼 Baby i dårlig humør? Bæresele. Overtrøtt baby som burde sove? Bæresele. Alene og må veldig på do? Bæresele. Jeg gjør husarbeid med bæreselen også, og det kvalifiserer jo nesten som trening nå som baby nærmer seg 6 kilo 🤓 Vi har denne (1899,-) og jeg er veldig fornøyd. Lite minus for at stoffet trekker til seg en del støv, men det er jo bare å rulle over med klesrulle.

🤍 Badebalje har nok vært vår mest ubrukelige investering hittil. Baby hater å bade, vi må rett og slett ha ham med inn i dusjen. Men baljen er så stor at den passer når han blir større, så jeg håper han kan bli glad i å bade etterhvert. Du finner baljen her(499,-). Ikke glem nyfødt-delen som settes oppi, den finner du her(199,-).

🤍 Ammeputa fra Cozyfix fikk jeg av mamma til jul, men for ordens skyld: Jeg har samarbeidet med dem på Instagram. Dette er også en must have, og et produkt du burde kjøpe eller ønske deg før du føder. Jeg sier ikke at du trenger den for å få til ammingen, men det er en grunn til at mange sykehus har den hengende til låns på fødeavdelingen. Den gjør det mer komfortabelt å amme på flere forskjellige måter, man anstrenger seg rett og slett mye mindre i kroppen. Jeg brukte den fra dag 1, og bruker den fortsatt. Men nå brukes den mer når jeg “rigger meg til” for å amme, jeg går ikke og henter den når jeg må slenge ut puppen i farta. Du finner den her (1290,-).

🤍 Bleiebøtta fra Ubbi er en dyr bleiebøtte. Likevel et smart kjøp, med tanke på at du kan velge selv hvilke poser du vil bruke oppi. Det finnes en del rimeligere bleiebøtte-produsenter som “lurer” deg fordi du må kjøpe dyre poser hvis du skal bruke den. Ubbi er smart på flere måter altså. Den er stor, og du kan låse den slik at den ikke sprer noe vond lukt på badet. Du finner bøtta her(1199,-).

🤍 Vi gikk for dette (1795,-) stellebordet, fordi det passet perfekt inn på badet. Det er et helt OK stellebord, verken mer eller mindre. Det er godt mulig jeg selger og kjøper et annet hvis det blir en baby nr 2 i et annet hjem. Kunne egentlig tenkt meg å ha noen åpne hyller under stellebordet, i stedet for lukkede skuffer.🤍 Bilstol fra Cybex. Denne bilstolen er bare helt genial, og uten å ha testet noen andre, så tror jeg at vi gjorde et riktig valg her. Denne bilstolen gjør ting så praktisk og enkelt at til og med jeg slipper å kvie meg for å reise avgårde med baby på egenhånd. Sikkert klønete forklart, men man kan snu bilstolen mot seg, slik at det blir enkelt å ta baby inn og ut av bilen. Man kan også klikke bilsetet direkte på vogna, slik at man slipper å vekke en sovende baby hvis man for eksempel skal en snartur inn på butikken. Og så har det en helt genial solskjerming integrert, som jeg oppdaget etter at jeg hadde sittet i baksetet og skygget for sola med hånda i nesten tre måneder. HAHA! Bilstolen finner du her(2999,-). Og så må du ha basen som gjør at det kan snus mot deg, den finner du her.

🤍 Babycall har vi vært så heldige og få i gave av svigers! Vi ønsket oss denne (2099,-) etter å ha gjort en del research, og er veldig fornøyde det lille vi har rukket å teste den. Jeg trodde vi kom til å få masse bruk for babycall i starten, men baby har jo vært en (søt liten) klegg. Gleder meg til vi kan legge han på eget rom og nyte et seriemaraton med babycallen ved vår side, hehe.

🤍 Vognpose er ikke akkurat noen billig affære, men etter mye research endte vi opp med å kjøpe denne (1690,-) fra Voksi til vinterpose. For vår og sommer velger vi foreløpig å bruke dyne i vogna, og heller kle på etter været.

🤍 Garderobe valgte vi å kjøpe fra IKEA, jeg syns Pax er helt genialt. Du finner Pax-systemet her. Tenk over om du vil ha åpen løsning slik at alle de fine klærne synes, eller om du vil ha lukket med dører foran. Vi har åpent, men kommer nok til å gå for lukket neste gang vi skal innrede. Hos oss ble garderoben rotete da baby ble født, hehe. Kleshengerne til barn er også fra IKEA, du finner dem her.🤍 Tripptrappstol fra Stokke er en klassiker, og jeg vil ikke si at det er et bomkjøp selv om den ikke er blitt brukt så veldig mye enda. Jeg vet vi kommer til å få glede av den i maange år! Stolen finner du her (1999,-) og nyfødt-delen finner du her(899,-).

🤍 Nattlampe er et must når man skal amme uten å vekke hele husstanden. Jeg fant denne (79,-) billig på IKEA og den fungerer helt utmerket.

🤍 Det er mer gull fra IKEA her! Kjøpte disse (2 stk for 49,-) gulpeklutene og elsker dem, og disse (10 stk for 39) klutene til vask og til å ha under rumpa når vi skifter bleie. Litt enklere med renhold hvis det kun kommer bæsj på kluten, og ikke på hele stellematten.

🤍 Det lille trollet, som vi kaller den, skulle jeg ønske at noen fortalte meg om før. Baby ligger ikke mye for seg selv og sover, men når han gjør det så er det takket være trollet. En norsk liten oppfinnelse som du setter på vogna, og så vugger den vogna for deg i 30 minutter. Man kan også skru den på slik at den begynner å vugge når den merker at baby blir urolig. Denne oppfinnelsen fortjener Nobels fredspris, spør du meg! Verdt hver krone, og fåes kjøpt her (1395,-).

🤍 Til slutt: vogna. Den har jeg skrevet et helt innlegg om her, i samarbeid med Cybex. Vi bestemte oss for denne vogna “på privaten” før vi sa ja til å poste innhold om den, og ingen av oss har angret et sekund. Utrolig digg, praktisk, klassisk og fin vogn!Puh, da tror jeg vi var gjennom det meste av utstyr! Mye greier. Husk at ikke alt er dødens nødvendig. Ikke trenger du alt med én gang heller. Og kanskje enda viktigere: Det går an å ønske seg ting i gave! Med gaver og alt vi har kjøpt selv, tror jeg det er blitt brukt rundt 40.000 på baby. Da snakker vi utstyr og klær altså, men jeg syns likevel det høres mye ut. Det er egentlig ingen av kjøpene jeg kunne tenkt meg å droppe, men det er absolutt flere kjøp jeg kunne ventet med. Slik kan man jo spre utgiftene litt utover, og det blir ikke SÅ voldsomt.Jeg får mange spørsmål om uroen og giraffen. Det er jo ikke akkurat utstyr så det hører ikke hjemme i dette innlegget, men: uroen er kjøpt på Etsy og giraffen hos Mimmis!

Hvis du som leser har erfaring med noen av disse produktene, på godt og vondt, del gjerne i kommentarfeltet 👇🏼 Det kan være nyttig for andre mamas der ute! Kanskje du til og med har tips til et rimeligere men like bra alternativ?

NY BIL & DET FØRSTE SMILET

i 🤍🤍🤍

Vi har kjøpt oss ny bil! Egentlig for en stund siden, men nå kom den endelig. Vi måtte rett og slett opp noen størrelser, for vi fant raskt ut at vår forrige bil ikke var i nærheten av stor nok for oss 2 + baby + barnevogn + all dritten jeg pakker når vi skal på tur. For meg spiller det ingen rolle om vi skal en dagstur hjem til Tønsberg, eller to uker på bilferie. Jeg pakker med meg hele livet, og jeg har gitt opp å forandre meg. Det var kanskje å sette det litt på spissen. Men bilen vår er i hvertfall krise full uansett hvor og hva vi skal. Så med nytt familiemedlem ble det altså ny bil! En ID4 fra Volkswagen (el-bil så klart), og hittil er vi veldig fornøyde. Det ligger jo an til å bli Norgesferie i år også, så da var det i tillegg kjekt med en el-bil som har litt lengre rekkevidde enn vår forrige.

Men nok om bil, og over til meg og den bedritne bloggingen jeg driver med om dagen. Jeg begynte på et blogginnlegg da Albert var 6 uker gammel, og i dag er han blitt 7 uker. Det er liksom ikke like relevant å spørre om du har hatt en fin påske lengre. Å ha en liten baby går utvilsomt ut over både kreativitet og gjennomføringsevne. Ammetåka gjør at jeg mister setninger mens jeg tenker dem. Og det går ikke ti minutter mellom hver gang jeg må gjøre en mamma-aktivitet. Blir dette bloggens død?! Jeg håper ikke det. Jeg har bare ikke knekt koden helt enda, men jeg tenker at det kommer. Når sant skal sies, så har Gravlyset og Albert nettopp gått ut på en trilletur for at jeg skal få sitte i fred og hamre litt på tastaturet. Enten så funker det, eller så får jeg så mye press på meg at det ikke funker i det hele tatt. Vi får se. Jeg skriver jo nå, så kanskje det blir løsningen?

Livet føles fremdeles som en unntakstilstand. Noen sier at det er sånn i 6 uker, andre sier 3 måneder. Jeg har vel egentlig slått meg til ro med at alle er forskjellige, og tenker at ting roer seg når de roer seg. Ikke at situasjonen er så innmari bananas heller. Det er vel bare det at det tar tid å bli vant – og når man blir vant, så forandrer ting seg igjen. Den ene dagen gråter han mye og jeg tenker at han er en krevende baby – den neste er han en liten engel som bare vil kose og sove. Så jeg kan liksom ikke beskrive situasjonen vår, den forandrer seg hele tiden. Men én ting kan jeg fortelle. Og det er at jeg fikk mitt første ordentlige smil i dag. Lysende øyne og et smil så stort at munnen nesten var alt jeg så. Jeg tror det var midt i Lille Petter Edderkopp, men jeg husker ikke helt fordi jeg ble så satt ut. Gjett om jeg smeltet. Og så ropte jeg på Gravlyset, som rakk å bli med på resten av smilefesten. Jeg har ikke ord for hvor fint det var ❤️

Selv om det var godt å få gutta ut av hus, kjenner jeg nå at jeg merkelig nok sitter og savner dem. Jeg gleder meg til en hel kveld hvor jeg skal jobbe for å få Albert til å smile igjen. Og igjen og igjen og igjen 😄 Tusen takk for tålmodigheten, og ikke minst for alle fine kommentarer. Jeg prøver mitt beste å svare på alt, men det er ikke alltid det går. Jeg leser uansett hvert eneste ord, og de fleste varmer. Jeg tenker på å blogge hver eneste dag, og håper jeg snart er tilbake i en goood flow 🥰

Jeg tenkte å få til en Q&A denne uken, så hvis du har noen spørsmål så er det bare å fyre av i kommentarfeltet 👇🏼 Jeg pleier egentlig bare å ta i mot spørsmål på Instagram, men der kan man jo ikke spørre anonymt. Så da er det mulig å spørre på bloggen også, hehe…

Snakkes igjen i løpet av uka!

SÅNN GÅR DAGENE

i🤍🤍🤍

Jeg våkner av et misfornøyd grynt. Ettersom jeg vanligvis bruker sju år og tre kopper kaffe på å våkne ordentlig, blir jeg imponert over meg selv nå går jeg fra sovende tilstand til lys våken på 0,2 sekunder. Jeg ruller over på siden, knepper opp amme-BH’en og serverer venstre pupp til det lille, pysjamas-kledde mennesket ved siden av meg. Han stanger hodet i det unormalt store brystet flere ganger, før han finner seg til rette og begynner å suge som om livet stod på spill. De små fingrene hans stryker over huden min – stryker vekk det siste som er igjen av nattens frustrasjoner. 1 time og 37 minutter søvn, i følge Fitbit-klokka som sitter på håndleddet mitt. Dét er lite, det.

Jeg drømmer om en dusj. Men det lille mennesket drømmer om meg, og hvem er jeg til å knuse drømmene hans. Jeg bytter bleie, ammer en gang til, pakker dyna rundt ham som en konvolutt, setter smokken på plass og ser at øynene hans begynner å synke sammen. Jeg vugger ham i armene mine, og prøver så spion-aktig jeg bare kan å legge ham ned i sprinkelsenga. Yes, jeg klarte det! Jeg holder pusten og lister meg mot dusjen. Nesten fremme – og han gråter. Alt han vil ha er mamma, og det skal han selvfølgelig få. Så vi ammer. Gulper litt. Ny bleie. Og ute har verden rukket å trene, jobbe, spise lunsj og jobbe enda mer.

Pappaen sin lunsjpause (takk og lov for hjemmekontor) brukes til kroppskontakt, sånn at mamma kan få dusjet. Jeg dusjer med puls. Lunsjpausen varer ikke evig, men tjue år med hjemmespa har gjort meg dreven. Jeg rekker mye på den lille tiden jeg får på badet. Kure håret, rake meg under armene, bruke tanntråd, føne håret. Håret rekker nesten å bli tørt, før jeg hører en svak, unnskyldende banking på døra. Han er sulten igjen.

Så begynner runddansen. Amming, bleieskift, trøst, kos, kroppskontakt, bæring og vugging. Jeg synger også. Lavt, med hensyn til pappaen som sitter på hjemmekontor. Favorittsangen er foreløpig “Langemann lurer alle”, som han har fått høre helt siden han lå inne i magen. Pappaen er hardbarka Kaptein Sabeltann-fan uten ironisk distanse, og det skal selvfølgelig videreføres.

Jeg sitter i sofaen og ammer, og innser at jeg sitter vondt. Det er typisk at både ammeputa og ammekluten ligger i andre enden av leiligheten, når jeg plutselig må amme litt spontant. Det får gå for denne gang, neste gang skal jeg rigge meg skikkelig til, tenker jeg mens jeg kjenner at den ene foten min begynner å sovne.

Inne på hjemmekontoret begynner arbeidsdagen å gå mot slutten. Jeg tripper mentalt, mens jeg gleder meg til delt foreldreansvar, og til å gi bort de bleiene som har hatt skikkelig grimase-vorspiel. Jeg hater ikke å bytte bleier. Men jeg elsker det ikke heller. For det er 50/50 om det er en søt, pludrende baby som ligger på stellebordet, eller om det er vokalisten i Dimmu Borgir som hyler sin siste sang. Sistnevnte gjør vondt langt inn i sjela, og jeg har vært på nippet til å begynne å grine sjæl.

Vi har bare to mål for kvelden. Middag og gåtur. Den store drømmen er plutselig blitt å spise middag sammen. Av en eller annen grunn, begynner barnet å skrike hver gang vi prøver på det. Så da sitter vi der, da. Ved bordet. Den ene (meg) ammer, mens den andre (pappaen) trykker maten ned i svelget uten å tygge. Og når barnet er ferdig med å spise, tar pappaen over og jeg får spise kald middag. En kan trygt si at motivasjonen for å planlegge og lage digge middager er gått i dass. Det er ikke vits.

Yes, vi kom oss ut på tur! Målet er i første omgang 10.000 skritt om dagen. Mange av skrittene er allerede unnagjort hjemme, takket være Albert. Byen er mørk og gatene er tomme. I vogna er det så stille at jeg må ned og stryke på kinnet hans av og til, bare for å se at det blir bevegelse. Han koser seg der nede. I mørket, godt pakket inn. Vogna i bevegelse og mamma og pappa sine stemmer i det fjerne. Det ser så deilig ut å være baby, jeg skulle gjerne ligget nedi der jeg også. Ligget nedi der og ikke visst noe som helst om hva som foregår i verden i dag. Vi snakker mye om det når vi går tur. Om at vi er lei oss fordi vi savner familiene våre. At vi gleder oss til vi kan sitte på restaurant igjen. Drikke vin, se på folk, ikke tenke så mye.

10.000 skritt i boks, det er på tide å gå hjem og legge seg. Klokka er ikke mer enn 19:32, og for å få nok søvn, må vi begynne nå. Det er vanskelig å ikke grue seg litt til kvelden. Men alle netter er forskjellige. Noen netter ammer jeg to ganger og dunker inn 8 timer søvn. Andre netter er det grinefest fra A til Å, og det er så vidt jeg sover en halvtime i strekk. Men som alle med erfaring sier: Det varer ikke evig. Og derfor går det greit.Jeg tror ikke jeg får beskrevet dagene mine noe bedre enn dette. Det er så slitsomt, men samtidig så fint. Jeg ville ikke bytta det mot noe. Og det lille mennesket, herregud 💙 Han har bikket én måned nå, og stirrer oss i senk. Jeg gleder meg til han begynner å smile. For å si det sånn.. Vi har sunket lavt i jakten på et lite glis. Men nope! Det får komme når det kommer.

Nå blir det deilig med helg. Selv om helg ikke lengre betyr masse søvn, trege morgener og lange, hyggelige middager. Men det betyr i det minste at vi er to om jobben på dagtid, og at jeg ikke trenger å synge lavt.

Ønsker deg en god helg. Sov hvis du kan! 😍

MIN FØDEHISTORIE

Gratulerer så mye med kvinnedagen ❤️ Tenk at jeg egentlig har termin i dag! Men det er allerede blitt to uker siden fødsel, og nå må jeg faktisk skrive ned fødehistorien min før jeg glemmer detaljene. Jeg forventer egentlig ikke at noen skal gidde å lese den. Før jeg ble gravid, syns jeg at andres fødehistorier var noe av det kjedeligste som fantes. Men. Da jeg ble gravid, ble andre sine positive fødehistorier til stor hjelp for meg. Så i tilfelle min historie kan senke skuldrene på bare én gravid kvinne der ute, så velger jeg å dele den.

Jeg har nemlig fryktet å føde så lenge jeg kan huske. Det er to ting jeg ikke har klart å se på TV engang, fordi det har gjort meg så uvel: Slanger og fødsler. Vi snakker fysisk kvalme og gåsehud på den dårlige måten. Så da jeg selv ble gravid, var jeg jo nødt til å gjøre noe. Jeg kunne ikke gå og grue meg hver eneste dag frem til fødsel. Jeg begynte å lese andre sine positive fødehistorier. Hørte på avslappende lydfiler. Leste masse om hypnobirthing. Forberedte meg på (nesten) alle mulige måter å føde på – både stillinger og hva som kan skje hvis ikke alt går som planlagt. Begynte å følge kontoer på Instagram som ga et realistisk men positivt bilde av fødsler. Gjentok for meg selv ofte at kroppen min kan dette. Jeg øvde også litt på pusteteknikker, men akkurat det ga jeg opp fordi jeg kjedet meg (hilsen Ida 9 år). Jeg ble rolig og klar tidlig i graviditeten. Begynte faktisk å GLEDE meg til å føde.

Jeg er ganske sikker på at innstillingen min var en stor bidragsyter til at jeg sitter igjen med en så god fødeopplevelse som det jeg gjør. For ingenting ble som jeg hadde trodd eller ønsket. Jeg som trodde jeg var forberedt på alt, hadde ikke engang lest om måten min fødsel startet og avsluttet på.

Ok, la oss spole tilbake til 20. februar, en helt vanlig lørdagskveld i ekte Covid/høygravid-ånd. Vi koste oss her hjemme med taco, brettspill og levende lys. Eller, å si at vi koste oss er nok en overdrivelse. Jeg var i dårlig humør fordi jeg syns at jeg kjente lite liv i magen. Det i kombinasjon med at vekstkurven til baby hadde flatet ut på forrige kontroll hos jordmor, gjorde at jeg var bekymret. Men han har jo vært ganske rolig hele svangerskapet. Og det blir for dumt å dra til sykehuset og bry dem nå som vi er midt i en pandemi. Jeg bestemte meg egentlig for å bli hjemme, men Gravlyset satte foten ned. Han ringte til sykehuset, fikk dyttet hvalen sin inn i bilen, og så kjørte vi til Kalnes sykehus. Jeg husker jeg følte meg så lettet i bilen. Gledet meg til å få bekreftet at alt var greit, så vi kunne dra hjem igjen og spise smågodt og se på film. Jeg knipset noen bilder med iPhonen, og tullet med at jeg måtte dokumentere reisen hvis dette var dagen det skulle skje. Vi lo litt av det, helt uvitende om at det ikke var så fjernt som vi trodde. Over to uker til termin. Fødebagen lå igjen hjemme, for å si det sånn.

På vei til sykehuset for en liten sjekk, helt uvitende om at fødselen skulle settes i gang… Alt vi hadde med oss var mappen med papirer!

Etter en halvtime på veien, ankom vi sykehuset. Der måtte jeg etterlate Gravlyset i bilen, og ble sluppet inn av en Covid-vakt som stilte meg noen kontrollspørsmål, ga meg et nytt munnbind og sørget for at jeg spritet hendene. Klokka var 22:30, og det var ikke et menneske å se i gangene. Etter litt surring fant jeg frem til fødeavdelingen, hvor jeg ble tatt i mot av en hyggelig dame som festet to belter rundt magen min. CTG-test. Jeg fikk en trykker i hånda som jeg skulle trykke på hver gang jeg kjente liv. Men jeg kjente jo ikke noe liv. Etter en times tid med belter rundt magen, ble det derfor bestemt at jeg skulle bli sjekket av en lege. Legen kom, og hun utførte en ultralyd på meg. Der kunne hun se at jeg hadde lite fostervann, og at babyen hadde begynt å spare krefter. Hun forklarte masse, men jeg husker ingenting av det. Alt jeg hørte var at: Her er ikke ting helt bra. Hun hentet en overlege som også så på ultralyden, og overlegen kunne fortelle at jeg ikke kom til å reise hjem uten babyen min. Hæ?! Men det er jo to uker til termin. Jeg skal jo hjem og spise smågodt og se på TV nå. Jeg har møter neste uke. Og en vaskehjelp jeg må slippe inn! Helt merkelige ting å tenke på i en slik setting. Men fy søren, så glad jeg er for at vi dro til sykehuset den kvelden. Legene sa at det var veldig bra at jeg kom. At jeg var et godt eksempel på hvorfor man ikke skal være redd for å være til bry. Hadde vi ventet bare et par dager til, så er det ikke sikkert at ting hadde sett så greit ut.

Det var nesten litt skummelt å gå alene rundt på et folketomt sykehus sent på kvelden // Slik ser det ut når man tar en CTG-test.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle settes i gang med ballong. At det kunne ta 3-4 dager før det skjedde noe som helst, og at jeg i disse dagene måtte bo på sykehuset. Alene, selvfølgelig, med hensyn til smittesituasjonen. Fuck, fødebagen min ligger jo hjemme. Og Gravlyset sitter på parkeringsplassen og venter på meg. Har jeg lov til å ringe ham? Nok en gang disse tullete, helt unødvendige bekymringene. Jeg fikk lov til å ringe før jeg ble satt i gang. Hei. Du må dra hjem og hente fødebagen. Han lo, for han var jo sikker på at jeg tullet. At jeg vagget ut av sykehuset og straks satt på det brennvarme bilsetet ved siden av ham. Å skru opp den andres setevarme på max er en skikkelig dårlig prank vi har gående, men nok om det. Det tok noen sekunder å overbevise ham om at jeg faktisk ikke tullet, og jeg kunne høre sjokket i stemmen hans. Han burde vel egentlig pustet litt før han kjørte ut på veien igjen. Men han dro nå hjem for å hente bagasjen min. Fødebagen, kaller jeg det. Sannheten er at det var to store bager bare til meg, og én bag til baby…

Så var det på tide å sette inn ballongkateteret. Det er ikke en stor bursdagsballong, selv om det kanskje er det man ser for seg… Et ballongkateter er en tynn gummislange med en liten ballong i enden. Den settes inn i skjeden, og skal ligge mellom livmorhalsen og hodet til barnet. Den lille ballongen fylles med sterilt saltvann, og ligger så og presser på livmorhalsen for å modne den. Å sette den inn gikk fint. Det var ubehagelig, men ikke vondt. Det verste var egentlig å legge seg opp i gynekologstolen i flombelysning, på en dag hvor man ikke hadde forberedt seg på å skulle til gynekologen. Men men! Nå skal jeg føde, så det er vel bare å slenge armene i været og gi F, tenkte jeg.

Da ballongen var trygt på plass og slangen var teipet til låret, fikk jeg tildelt et rom med eget bad. Takk og lov! Like etterpå stod Gravlyset utenfor sykehuset igjen med all bagasjen min. Jeg vagget ut for å hente bagene, og møtte en forvirret kar som var helt blank i øynene stakkars. I sjokk over at babyen var rett rundt hjørnet, og bekymret fordi jeg var så rolig. Nå skulle vi mest sannsynlig ikke se hverandre på 4 dager. Og ville han i det hele tatt rekke fødselen, hvis den plutselig kickstartet midt om natta?! Vi hadde mange spørsmål begge to, men vi var for trøtte til å stå der og prate. Så vi klemte farvel utenfor sykehuset, og jeg slepte meg tilbake til fødeavdelingen som et pensjonert esel. Kanskje de tunge bagene setter i gang fødselen med det samme, tenkte jeg mens jeg mentalt krysset fingrene.

Tilbake på rommet pakket jeg ut tingene mine og prøvde å gjøre det hele litt hjemmekoselig. I den ene bagen lå det en hel bærepose med godteri, Gravlyset hadde visst kjørt innom en bensinstasjon og handlet i blinde, haha. Jeg hadde begynt å få magesmerter, så godteri var det siste som fristet meg. Men jeg visste det ville komme godt med på barsel! Etter en liten nattaprat med min kjære på telefonen, tok jeg kvelden i sykehussenga. Det ble ikke mye søvn, for ballongen ga meg sterkere og sterkere mensensmerter. Jeg sov et kvarter her og der, og lå ellers bare og pustet dypt mens jeg hørte på musikk.

En lettere sjokkert kommende pappa // Søvnløs natt på sykehuset, men egen hodepute var gull verdt!

Morgenen etter hentet jeg meg frokost og kaffe i kantina, før første legesjekk. De sjekket vaginalt hvordan ballongen satt, og kroppen min hadde visst respondert godt på den. Så fløy resten av formiddagen og ettermiddagen avgårde uten at jeg helt skjønte hvor tiden ble av. Jeg gjorde flere CTG-tester hvor jeg skulle trykke hvis jeg kjente liv, hjerterytmen til baby ble overvåket, blodtrykket mitt ble målt – og ellers brukte jeg en halv evighet på å sminke meg og poste et bilde på Instagram. Så kom kvelden, og en ny vaginal sjekk avslørte at ballongen hadde falt ut i skjeden. Jeg hadde 3 centimeter åpning, og fikk selvfølgelig et lite håp om én centimeter i løpet av kvelden. For ved 4 centimeter åpning, kan fødepartner komme! Ikke lenge etterpå ble jeg sjekket igjen, og da hadde jeg søren meg 4 centimeter åpning. Da de sa at jeg kunne ringe hjem og be pappaen komme, trillet tårene mine for første gang. Gledestårer ❤️ Jeg ringte hjem til en enda mer sjokkert kjæreste denne gangen. Han hadde rigget seg med Fifa og tacorester, slått seg til ro med at jeg hadde det bra, og at han kunne nyte noen dager med alenetid. Det er på tide å komme til sykehuset! Nå skal det fødes. Stakkars fyr 😂

I løpet av kort tid ble jeg tildelt et nytt rom på selve fødeavdelingen. Altså, Kalnes Sykehus! Der burde du føde hvis du har mulighet. Det både føltes og så ut som et spa. Rommet var stort i seg selv, og hadde i tillegg et bad og et eget rom med badekar. Lyset var dempet, batteri-kubbelysene var tent og det stod på lav musikk da jeg kom inn i rommet. Det fantes alle mulige hjelpemidler. Selv hadde jeg jo håpet litt på å bruke badekar, men det fikk jeg ikke mulighet til. Babyen min måtte overvåkes med elektroder på hodet, og det skrenket inn mulighetene. Jeg måtte ligge på rygg store deler av tiden – noe jeg egentlig hadde bestemt meg for at jeg ikke ville. Men det var bare å omstille seg.

Den koselige fødestua. Og badekaret som jeg dessverre ikke fikk bruke, som stod i et mørkt rom med lyslenker på veggene…

Rett etter at jeg “flyttet inn” på fødeavdelingen, tok jordmor vannet mitt tatt med en slags… Krok? Det var ikke vondt i det hele tatt, jeg kjente bare at det begynte å renne varmt vann. Så kom Gravlyset drassende med resten av bagasjen, endelig var vi sammen! For å være HELT ærlig, så kom han inn på spaavdelingen min som en stressa klovn og ødela stemningen litt. Men han fikk heldigvis roet seg raskt, hehe… Riene bygget seg opp, og jeg fikk lov til å gå litt rundt og puste før jeg skulle kobles til overvåkningen. Jeg har ikke helt kontroll på tidspunktene her, men etterhvert ble riene såpass alt oppslukende at jeg ble tilbudt lystgass og akupunktur. Jeg takket ja til begge deler. Siden jeg ikke fikk bruke badekar eller turne rundt på rommet, bestemte jeg meg for å takke ja til alt jeg kunne få. Jeg likte ikke følelsen av lystgass i starten, men etter en liten stund, fant jeg ut at den hjalp meg med å puste rolig gjennom riene. Selv om rier var forjævlig vondt, så syns jeg faktisk ikke det var døden. Og det varer jo ikke så lenge om gangen! Det er nesten fælt å si det, men jeg ble positivt overrasket.

Etter noen timer ba jeg om epidural. Da begynte jeg å bli sliten av riene, og pausene ble kortere og kortere. Å få epidural var helt himmelsk. Jeg kjente fremdeles riene, men på en helt annen måte. Mer som en trykkende følelse i underlivet, men absolutt ikke vondt lengre. Da epiduralen var satt, klarte jeg både å spise og sove litt. Gravlyset satt i stol ved siden av og serverte saft og sjokoladeboller. Han klarte seg veldig bra med tanke på hvor dårlig han kan bli av blod, sprøyter og sykehus 😌

Avslappet stemning på fødestua…

Etter en liten lur, ble jeg sjekket av jordmor igjen. Du har hvilt deg til 10 centimeter åpning, kjempebra! Det var på tide å få lille Albert ut. Jeg fikk stille meg på knærne og lene meg over ryggen på sengen. Det var jeg veldig glad for, da jeg har lest mye om hvordan hjelp fra tyngdekraften kan forebygge rifter og alvorlig revning. Jeg presset gjennom noen rier, men plutselig viste overvåkningen at baby begynte å bli stresset. Det sa meg egentlig ikke så mye der og da, men jeg forstod at det begynte å haste å få ham ut. Fra å bare være oss og jordmor, stod det plutselig 6-8 pers rundt meg. Jeg fikk beskjed om at vi måtte speede opp prosessen ved hjelp av vakuum, og ble lagt på ryggen med beina i bøyler. Hadde jeg fått vite dette på forhånd, hadde jeg tenkt: For et mareritt. Men jeg følte meg så trygg og ivaretatt, jeg kunne føle på menneskene rundt meg at dette kom til å gå bra. Det var bare å stole på dem, og stole på kroppen. Nå er han her om få minutter. 

Jeg måtte presse samtidig som fødselslegen brukte vakuum. Jeg skal ikke lyve og si at det ikke var vondt. Men det var jo et hode på vei ut av tissen min, og det er vel ingen som påstår at det er deilig?! Jeg tok wrestling-grep rundt nakken til Gravlyset, og trykket ansiktet hans inntil mitt mens jeg ba dem fjerne den forpulte sugekoppen. Jeg husker fremdeles følelsen av Gravlyset sin svette som rant ned i ansiktet på meg, mens grepet mitt rundt nakken hans bare ble strammere og strammere. Vi ler fortsatt når vi tenker tilbake på det. Så sikkert ut som dét barslagsmålet 😂

Etter det de kalte to lette drag med sugekoppen, kunne jeg kjenne at Albert kom ut. Armer og bein. Ingen sa noe, så jeg måtte spørre: Han er ute nå, ikke sant?! Og det var han. Jeg fikk ham rett opp på brystet. Liten og lilla, med litt bananformet hode. Verdens søteste gråtelyd. Jeg turte så vidt å ta på ham, han var så mye mindre enn jeg hadde forventet. Nå lå han liksom bare der og var… Barnet vårt? Jeg aner ikke hva jeg følte eller tenkte, jeg tror bare jeg var litt i sjokk over at vi plutselig var i mål.

Rett etter fødsel. For et stort øyeblikk ❤️

Mens jeg fødte morkaken og ble sydd (bare noe småtteri heldigvis, og jeg kjente ingenting), gikk Gravlyset og Albert ut av rommet for en helsesjekk. Da de kom tilbake måtte vi være på fødestua til observasjon i to timer. Han ble født klokka 3:46, så jeg var stuuuptrøtt og sovnet mens jeg ammet. Gravlyset satt som en hauk og passet på oss i stolen ved siden av, livredd for at det lille nøstet skulle trille ned på gulvet.

Da de to timene var gått, fikk vi flytte inn på barselavdelingen. Eget rom med eget bad, takk og lov igjen! Klokka var halv syv om morgenen, men vi klarte ikke å vente med å FaceTime familiene våre. Vi vekket foreldre og søsken med verdens beste nyhet: Albert er her!

Og slik startet vårt nye liv. Så fikk vi tilbringe fire dager på barsel sammen, noe som både var slitsomt og nyttig. Slitsomt fordi nye mennesker kom uanmeldt inn på rommet vårt døgnet rundt – Albert hadde lavt blodsukker, og trengte ekstra oppfølging. Nyttig fordi vi lærte så sinnsykt mye. Om amming, bæring, bleieskift, stell og så videre. Og jordmødrene og barnepleierne var jo bare helt fantastiske alle sammen. Pappaen ble inkludert på lik linje som meg – her var vi likestilte foreldre, og det var så fint.

Til tross for at både starten og slutten på fødselen ble noe helt annet enn hva jeg hadde sett for meg, er jeg så glad for hvordan alt gikk til. Det viktigste er jo at barnet kommer ut i god behold, ikke at man får oppfylt sine drømmer om å stå på hendene og meditere mens ungen trykkes ut. Ja, det er fort gjort å skape en drømmefødsel i sitt eget hode!

Hvis jeg skal gi noen råd til en førstegangsfødende, så er det første rådet: Vær forberedt på at alt kan skje, og aksepter det som kommer din vei. Du kan ikke styre hvordan fødselen din utvikler seg, og jeg tror du gjør deg selv en stor tjeneste ved å go with the flow. Det andre rådet jeg vil gi, er å ha tillit. Stol på kroppen din, stol på jordmødrene, stol på legene, stol på barnepleierne og stol på prosessen. Kroppen kan dette, personalet på sykehuset kan dette. Man hører for mye om de få det går galt med, for de aller fleste går dette veldig, veldig bra. Det tredje rådet jeg vil gi: Slapp av i kjeve, skuldre og hender når du føder. Det hjelper!

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg ville født én gang i måneden i ni måneder, fremfor å gå gravid. Tenk om man kunne velge 😄 Jeg sitter rett og slett igjen med en følelse av at fødsel var skikkelig kult, og jeg er så innmari takknemlig for at jeg fikk oppleve det.
Det var min fødehistorie. Jeg skulle ønske jeg kunne skildret den enda bedre, men sannheten er at jeg har brukt hvert ledige sekund i to dager på dette innlegget. Det sier litt om hvor mye jeg ammer, bærer og styrer med Albert 😅 Travle, men fine dager 🙏🏼

Digget du også å føde? Del gjerne i kommentarfeltet, jeg er helt sikker på at det kan være til hjelp for noen å lese!

Nå skal vi ut og trille en tur før det blir helt mørkt, hei så lenge ❤️

PUPP PÅ AVVEIE, BABYLYKKE & EXIT-FREDAG

i 🤍🤍🤍

I dag trampet jeg fornøyd ut av helsestasjonen med en baby som hadde lagt på seg hele 400 gram den siste uken. Vi forventet egentlig bare 150. Ordene kilte meg i hjernen, jeg opplevde en ny type stolthet. Sånne ting som alle andre driter i, men som jeg ville skrevet på Facebook hvis man fremdeles delte ting på Facebook. Godt jeg har en blogg, så jeg kan få utløp for all stoltheten jeg føler på! Stoltheten varte forresten ikke lenge, for da jeg nesten var borte ved bilen, oppdaget jeg at jeg gikk med den høyre puppen ute. Hva gir du meg. Er ikke det sånt som bare skjer på film? På parkeringsplassen satt det menn på rekke og rad og ventet i bilene sine. Men jeg trøster meg med at det sikkert er full pupp hjemme hos dem om dagen også. Jeg skal i hvertfall dobbeltsjekke at flappen på ammesingleten er godt lukket fremover. Det kunne jo like gjerne skjedd på matbutikken…

Albert er blitt 11 dager gammel, og til tross for at nettene er ganske slitsomme, er vi så lykkelige med det lille, myke, varme mennesket vårt 😍 Han krever fremdeles kroppskontakt mesteparten av døgnet, men nå aksepterer han en halvtime her og der i sengen sin. Nok til at man rekker å støvsuge, sette på en vask og forebygge kaos i hjemmet. I skrivende stund, nok til at mammaen rekker å blogge litt, hehe. Jeg vet det er stille fra meg her inne om dagen, men det snur nok snart. Jeg har bare trengt å ha fullt fokus her hjemme – det er virkelig et nytt liv å bli vant til. Men herregud, som jeg trives. Selv om jeg drikker kald kaffe, spiser kald middag, dusjer med høy puls og ammer meg gjennom natten som en trøtt potet.

Vi har ikke hatt så mye alenetid og avslapning som vi kanskje burde etter fødselen. Så denne fredagskvelden skal vi bare være oss. Lage taco (som en av oss sikkert må spise kald, hehe) og se på Exit. Hvem har gleda seg til ny sesong?! I gamle dager (for 12 dager siden) ville vi garantert slukt hele sesongen på én kveld. Meeen, jeg har ikke bare blitt en sånn som sovner. Jeg har blitt en sånn som sovner etter tjue minutter 😏 Vi har holdt på med én film i tre dager nå, så jeg regner med at Gravlyset kommer til å tvinge meg til å se den ferdig før vi starter på Exit 😂 Jaja, da varer Exit-gleden lengre!Albert slenger armene i været og ønsker alle en god helg 🥰 Vi blogges igjen snart!

ALBERT ER HER

ALBERT – 22/2/21 💙🧸

Jeg er tom for ord, men jeg vil liksom gi et lite livstegn her inne likevel. Den siste uken er livet blitt snudd på hodet. Overraskende og før tiden – vår lille Albert er her. Han ble født 22. februar klokka 3:46 om natta, var 49 centimeter lang og veide 2,9 kilo. Er det ikke litt rart at det er standard å dele sånne opplysninger når man føder barn?! Det er jo egentlig helt uinteressant, hehe.

Fødselen ble noe helt annet enn jeg hadde sett for meg. Hvordan den startet, hvordan den gikk for seg og hvordan den avsluttet. Likevel sitter jeg igjen med utelukkende positive følelser, jeg er så stolt og lettet over hvordan alt har gått for seg. Og så er jeg veldig forelsket i min lille gutt. Overrasket også, over det folk visstnok kaller “frimerkebaby”. At vi ikke skulle kunne legge fra oss barnet, er ikke en problemstilling som streifet meg før han ble født. Men det er altså en greie. Albert er happy så lenge han har nærkontakt. Med en gang vi legger ham fra oss: Ikke fullt så happy. Så nå er det travelt. Men vi er litt av et team, og for hver dag som går, får vi utrettet mer. I dag har jeg fikset meg på håret, for å nevne noe…

Jeg må komme tilbake med fødselshistorien og alt som følger med. Nå ville jeg bare si hei, og at han er her. Endelig ❤️

JEG KLIKKER LITT HVER DAG

GOD SØNDAG 🖤

Hei, og god søndag fra en høygravid og sliten kjerring. Jeg kan nesten ikke tro at jeg klarer å se så oppegående ut på bilder om dagen (👆🏼) for nå spiller jeg virkelig på siste vers. Det er 22 dager igjen til termin, og jeg lurer på om jeg kan bli noe mer grinete nå. Eller… Jeg er stort sett blid. Men så klikker jeg helt plutselig – griner og kjefter og styrer som en gal ape. Og så er jeg like blid igjen 5 minutter etterpå. Ganske slitsomt. Men som Gravlyset sier minst fem ganger om dagen: Dette er ikke for evig, det er snart over nå ❤️ Hans nye motto i heimen, haha.

Jeg er blitt invitert til å gå i debatt mot Bent Høie på Nyhetskanalen i morgen ettermiddag, men jeg trooor ikke det er noen god idé. Ser for meg worst case: At jeg blir så fortvilet at jeg begynner å grine og klikker fullstendig på stakkars Bent. Og så blir det så mye for meg at vannet går, og så går jeg viralt forever. nei, dette villdyret må bare sitte stille i båten nå 😂

Og for de som ikke er helt inne i gravid-verdenen nå: Debatten handler om at det ikke finnes nasjonale retningslinjer for fødende og fødepartnere. Grunnet pandemien, er det veldig varierende fra sykehus til sykehus, om man får ha med seg partner før, under og etter fødselen. Jeg har så mye følelser rundt dette tema at jeg faktisk ikke orker å skrive om det i dag, men jeg har delt en tekst om det på Instagram her hvis du vil lese. Føler med alle fødeklare kvinns som engster seg og føler seg usikre om dagen. Håper det blir orden på dette brennkvikt, såpass fortjener vi!

I dag er det morsdag, Valentine’s Day og fastelavn samtidig. Det må da være historisk? Her gjør vi ikke noe stort ut av noen av delene. Gravlyset har kjøpt alkoholfri rødvin (faen, som jeg savner vin), og vi har planer om å lage dumplings sammen for første gang. Ellers skal vi bare spille spill og slappe av. Vi er på Risk-kjøret om dagen – og når vi spiller det, så kjenner jeg at jeg savner hjernen min også. Den er virkelig ikke like smart og kvikk som den er til vanlig 😅Koselig å logge inn her og bare skravle litt. Jeg er alt for dårlig på det for tiden. Mistenker at det handler om headeren min, den gjør meg så uinspirert. Skal ikke mer til om dagen 🙃 Men så vil jeg ikke ha en høygravid header når jeg straks skal føde. The struggle…

Nå skal vi komme oss ut og få litt dagslys rett i fleisen! Håper du har en kjempefin søndag – om du feirer morsdag, Valentine’s Day, propper trynet med fastelavnsboller eller ingen av delene 🥰

BILDER PÅ BARNEROMMET + EN RABATTKODE

Reklame Desenio – Rabattkode: IDAW30 gir 30% rabatt

HEI FRA BARNEROMMET 🧡

For det første: Hæ, er dette virkelig meg?! Jeg skvetter skikkelig til, både når jeg ser bilder av meg selv og når jeg går forbi et speil. Jeg er liksom så veldig gravid nå. Kanskje ikke så rart, ettersom det er 25 dager igjen til termin 😂 For det andre: Velkommen inn på barnerommet igjen! Her har det skjedd litt forandringer siden sist. Både på veggene og med tanke på bruk. Vi har nemlig sett oss nødt til å dele rommet i to, og lage kontor til Gravlyset. Han har straks hatt hjemmekontor i et år, og nå var det på tide å lage en egen stasjon. At han tar opp stue/kjøkken med sine høylytte telefonsamtaler og videomøter dagen lang, er virkelig ikke bra for husstanden vår. Så, ja. Lille A må dele rom med pappa – men det tror jeg ikke han har noe imot. Han skal tross alt sove inne hos mammaen sin, hehe.

På veggene har vi hengt opp de fineste posterne fra Desenio. Vanligvis bruker jeg lang tid på å velge plakater, men disse tre var bare schmack – rett i handlekurven, tusen takk for at noen leste tankene mine og lagde nøyaktig disse trykkene! De passer perfekt til det beskjedne safari-temaet jeg ønsker. Og så elsker jeg kombinasjonen dus veggfarge + sterke farger på bildene. Gravlyset spurte om jeg hadde gått for litt sånn Hermes look, og da imponerte han stort 😏

i🐒🦓🦒

Hvis du har lyst på disse tre bildene, så er det bare å søke opp navnene i nettbutikken. De heter Vintage Monkey, Vintage Zebra og Vintage Giraffe. Jeg har valgt dem i størrelsen 30×40, og lagt på en passepartout i målene 40×50 for å få mer hvitt rundt bildene. Jeg syns det gir en veldig fin effekt! Rammene er i lyst tre, og måler 40×50 cm. Elsker de nye rammene i lyst tre! Det er faktisk første gang jeg har bestilt en ramme som ikke er sort eller hvit. Det blir liksom litt mykere?!Nå har jeg satt opp barneseng og giraff her, men jeg går faktisk og venter på en dagseng som skal stå under de tre bildene. Tanken er at det kan bli en hyggelig ammekrok, og at sengen kan brukes til å ta igjen søvn. Hvis det blir behov for det… Og så kan den gjøres om til dobbeltseng når vi får gjester – er det bare meg, eller blir dette tidenes mest praktiske barnerom?! Hehe.Måtte klikke hjem dette verdenskartet også, syns det var så søtt. Hvis du vil ha det samme, heter det World Map Animals, og jeg har det i størrelse 50×70.Nå får du 30% rabatt hos Desenio, med rabattkoden IDAW30. Den gjelder på alt bortsett fra rammer og postere som er handpicked/collaboration/personlige, og er gyldig til og med 14. februar. 

Du kan shoppe hos Desenio HER!

Husk at Desenio har et verktøy på hjemmesiden sin som heter bildevegg-bygger, hvor du kan lage bildevegg på nettet før du klikker posterne hjem. Det er veldig kjekt å kunne se bildene på veggen hvis det er vanskelig å bestemme seg 😍

Hva syns du om barnerommet? 😀🤍 Jeg tror det blir et hyggelig sted å henge!