Albert og jeg er i Tønsberg for å besøke mamma og pappa i noen dager. Eller mormor og morfar, som nå er navnene de går under. Rett og slett for å gi Gravlyset en skikkelig pause hjemme i Fredrikstad. Ro til å jobbe fra hjemmekontoret med 100% fokus, og ro til å bare ligge i senga og se en film. Den siste tiden som foreldre har vært skikkelig fin, men også skikkelig krevende. Og når det kun er mamma og pappa som duger for den lille, så må vi heller gi hverandre pauser.
Du vet det er lite søvn på baby når du ikke har ladet babycall på tre dager. Babycallen som vanligvis må lades hvert kvarter 😂 Og du vet at livet har forandret seg, når du, den største serie-elskeren på jord, har sett 14 sekunder av Squid Game. Jeg kødder ikke, 14 sekunder!!! Dere som følger meg på Insta har fått med dere hendelsesforløpet… Hehe.
Men, åh… Denne pappa-pausen til Gravlyset slo litt feil ut. For i går kveld, mens vi lekte på gulvet… Så nådde Albert plutselig en stor milepæl som vi har ventet lenge på. Vi skyndte oss å ringe Gravlyset på FaceTime så han kunne “være med”, men det ble jo ikke det samme. Kunne se skuffelsen i øynene hans på lang vei 😭 Er det ikke TYPISK? Det neste blir vel at han tar sine første skritt når jeg er hos frisøren eller noe 🤓 Jaja. En forhåpentligvis uthvilt pappa kommer og henter oss i kveld, og det gleder vi oss til ❤️Første møte med ender i dag! Veldig spennende.
Jeg tror forresten jeg har glemt å fortelle at mamma og pappa også bygger hus? De solgte jo unna barndomshjemmet mitt og ble leilighets-folk for noen år siden. Men nå som vi begynner å bli flere, ble det plutselig behov for større plass igjen. Nå er huset deres straks ferdig, og vi gleder oss sånn til å komme til hus og hage når vi er på besøk her 😍
Lillemann sover, og jeg skal hive meg rundt og få gjort unna litt jobb. Hei så lenge 🥰
Hele mitt voksne liv, har jeg vært ganske hard mot folk som har små babyer. Ikke til ansiktene deres, men inni hodet mitt. Jeg har sett skrikende babyer på matbutikken, og tenkt: Hva med å laste ned Kolonial-appen? Jeg har sittet ved siden av hysteriske babyer på fly og smilt varmt til den nybakte mammaen, og inni meg har jeg tenkt: ALDRI om jeg skal utsette andre for dette den dagen jeg selv blir mor. Og jeg har sittet på restaurant og sett krevende unger som kaster mat rundt seg og hyler ut gjennom to fortenner, og tenkt: Seriøst. Slutt å ødelegge opplevelsen for andre. Skaff dere barnevakt når dere skal ut og spise.
Etter at jeg fikk Albert, som by the way plutselig har bikka 5 måneder, ser jeg hvor lite sympatisk jeg har vært i tankegangen min ovenfor småbarnsforeldre. Det er en skikkelig tøff jobb, og det er ikke alltid man bare kan slippe en liten baby av hos en barnevakt. Så hva skal man gjøre? Sitte hjemme og råtne? Selvfølgelig ikke. Midt i kaoset av gulp, bodyer med gule flekker og fargerike leker, innser man at man må ut av komfortsonen og begynne å leve livet. Med baby. Han har jo kommet for å bli, og han skal være et barn lenge.
Så nå er vi de som går på restaurant med babyen vår. Riktignok med hjertet i halsen, for det er ikke en dans på roser. Han sover gjerne frem til maten kommer, og så er det 50/50 om han unner foreldrene sine å spise, eller om han skal være exorcisten ute på parkeringsplassen med en av oss, mens den andre sitter igjen alene på restauranten og spiser. Altså 😂 Please si at det ikke bare er oss…?Fine, uforutsigbare skatten min!
Mulig noen syns jeg er helt tullete nå, men jeg sier det likevel: Fy søren som jeg gleder meg til en iPad kan hjelpe til med å holde ro 😅 Jeg har ingen intensjon om å skape en skjermtroll, men gjett om jeg kommer til å bruke skjermen når den trengs. Som når man er ute blant folk, og ikke har lyst til å bråke!
Jaja, nok om det.
Jeg har hatt litt sommerferie, og ser at det har tikket inn 170 (!) kommentarer her på bloggen. Så nå skal jeg sette meg og lese gjennom dem. Tiden hvor jeg kunne svare på hver eneste en er forbi etter at jeg fikk Albert. Selv om jeg skulle ønske – det blir helt surr i hodet mitt når jeg ikke svarer på hver eneste kommentar, melding og mail. Men det er selvfølgelig enda viktigere å være tilstede her! Jeg får bare gjøre så godt jeg kan ❤️
Og mens jeg leser gjennom det fine kommentarfeltet mitt, har jeg et serietips som du kan gå løs på hvis du sitter sent oppe og leter etter underholdning. The White Lotus på HBO! Kommer kun 1 episode i uka, men herregud som vi ler. Sært og fint.
Når man prøver å være fin, og babyen bare: Ikke i dag! Her ble det bare ett øyenbryn, og det ble jaggu mørkt.
Men jeg har ikke logget meg på midt på natta for å snakke om utseendet. Tvert imot – det er hjernen jeg vil vie litt oppmerksomhet.
Mine damer og herrer. Mest damer, når jeg tenker meg om. Bare 7% av følgerne mine er menn. Jeg presenterer herved min sjukeste skrivefeil og orddelingsfeil noensinne:
HVOR DAN.
Er det da man skal klappe sammen Macen, innse at dagen har vært for lang og krabbe skamfull til sengs? 😂
Jeg har begynt å lese (og skrive notater) til eksamen. Og hvis eksamen har kommet som julekveld på kjerringa før, så kom den som et bombeangrep på en solskinnsdag denne gangen. Jeg var høygravid da semesteret startet. Jeg sovnet midt i første (digitale) forelesning. En annen forelesning glemte jeg. Og de resterende har jeg vel brukt på å amme og trøste, jeg husker egentlig ikke.
Jeg vet ikke hva faget heter. Eller, jeg vet det nå. Etter at jeg har brukt en hel ettermiddag og kveld på å sette meg inn i det.
For en idiot jeg var, da jeg med gravide hormoner i huet og rævva, bestemte meg for et valgfag innen økonomi. Jeg syns det virket som en jævlig god idé, og i skrivende stund er jeg dypt skuffet og meget uenig.
Nå vil du kanskje gi meg rådet: Drit i det da. Nyt tiden med baby, skole kan man alltids ta opp igjen senere! Men jeg må faktisk prøve. For selv om jeg med 92,1% sannsynlighet kommer til å stryke, så kan det gå også. Og da er jeg ferdig med eksamener for resten av LIVET. Da er det bare masteroppgaven igjen. Du skjønner at jeg må prøve, sant?!En god natt ønskes fra dette lille stjernelaget. Dream team. De tre agentan. Kall oss hva du vil, vi står på om dagen for å få alt til å gå rundt. Men den praten får vi ta i et annet innlegg.
Nå! Hva er den sykeste skrivefeilen/orddelingsfeilen du noen gang har skrevet? Del i kommentarfeltet 👇🏼 (Neida, joda) 🥸
☁️ Du vet når folk sier at det å få barn er det mest naturlige i verden?! Jeg er ikke enig i det i det hele tatt. Jeg syns det er helt SJUKT at vi kan ha sex (eller bli gravide på andre måter), bake mennesker inni kvinnekroppen vår og så kommer det ut et lite menneske med fingre, en hjerne, organer og følelser. Og halvparten av dette mennesket kommer fra meg. Her hjemme ser vi på hverandre flere ganger om dagen, og bare: Shit, vi har laget et menneske! Er ikke det helt galskap! Ingenting naturlig over det, overhodet 😂
☁️ I dag gikk jeg inn på hjemmekontoret til Gravlyset mens han var midt i et videomøte, og ropte: Jøss, her sitter det en som liker å høre sin egen stemme! Neida. Jeg fantaserte om å gjøre det, men jeg gjorde det aldri. Nå har vi hatt delt hjemmekontor i over et år, og det er klart det kan gå en på nervene enkelte dager. Spesielt på sånne dager som i dag, hvor baby skriker og jeg nærmest føler at jeg må gjemme meg på badet for å ikke forstyrre møtet.
☁️ Gravlyset kom hjem med blomster og sjokolade til meg i dag. Fordi du er en god mor. SMELT?! Måtte bare skryte av det på internett.
☁️ Jeg har bestilt hjem et tårn med huskataloger. Vi har vært på utkikk etter tomt/hus en stund, men nå er jeg heelt bygge hus-syk. Jeg trenger å smelle opp et hus NÅ. Vaskerom, treningsrom, en ryddig garderobe og en hage hvor jeg slipper å ha stirrekonkurranse med naboen 😭 Så hvis jeg får noe “alenetid” i løpet av uken, skal jeg sitte og drømme meg bort i hustyper og plantegninger. Som om det ikke er nok å tenke på når man vil bygge hus, så vet vi ikke engang hvilken hustype vi skal gå for. Jeg har veldig lyst på et klassisk og tidløst hus, men lar meg samtidig friste av enkelte funkiser. Hvordan velger man?!
☁️ I dag hadde jeg med meg sønnen min (rart å skrive) til fastlegen for første gang. Følte meg som et barn i voksenkostyme, stressa over at babyen skulle slå seg vrang og for at jeg ikke skulle rekke å ta opp alle punktene jeg hadde skrevet ned. Og ikke minst en smuule stresset over at jeg glemte stellebagen hjemme, og prompelydene smalt fra vogna allerede på vei inn på legekontoret. Men på mirakuløst vis sovnet han, og sov gjennom hele legetimen. Det ble 1000 kroner på BSU’en hans! 🤓
☁️ Finnes det noe mer helende for sjelen enn en pratsom baby? Jeg kan være så sliten som bare det, men når Ida Gutt Wulff, som han heter i folkeregisteret, begynner å smile og pludre… 🥺 Da kjenner jeg ikke at jeg er sliten lengre.
☁️ Ida Gutt Wulff, ja. Det var hos fastlegen i dag at jeg fant ut at han ikke har fått noe navn. Og det har han ikke fordi Gravlyset har glemt å godkjenne navnet på Skatteetaten sine sider. Jeg har hørt at hvis man ikke gir baby navn innen en viss tid, så gir staten ham det mest populære navnet i landet/fylket/eller noe sånt. Det kunne jo fort blitt en liten Lucas Nathaniel Koriander!
☁️ Ja ja ja, nesten alle punktene handler om mann og barn. Det er sånn det er blitt og mest sannsynlig kommer til å være lenge.
☁️ For å snakke om noe annet i et sekund, selv om det føles som om det har gått ut på dato å si dette: Herregud, som jeg savner å reise! Gi meg den vaksinen NÅ, så jeg kan reise, både til varmen og til familien min i Danmark. Ikke minst et mer normalt liv, hvor det er innafor å gi foreldrene sine en klem. Det har skjedd mye bra i livet mitt det siste året, men likevel blir jeg helt matt når jeg ser tilbake på det. Hva skjedde, liksom. Vi våknet bare opp en dag, og så var alt snudd på hodet. Det er så godt å se lyset i enden av tunellen nå ❤️
☁️ Inntil videre, så får jeg nøye meg med å reise på… Stolpejakt i nærmiljøet, hehe. Flere som er ute og jakter stolper? Hvis du ikke kjenner til det: Last ned appen Stolpejakten, det er en super måte å komme seg ut på tur på.
☁️ Nå har jeg en liten en som trenger meg her, og det ser ut til at armen til Gravlyset snart faller av. Så jeg får klappe sammen lokket og rulle ut puppen. Rett og slett 😄 En god natt ønskes 🤍
Vi har kjøpt oss ny bil! Egentlig for en stund siden, men nå kom den endelig. Vi måtte rett og slett opp noen størrelser, for vi fant raskt ut at vår forrige bil ikke var i nærheten av stor nok for oss 2 + baby + barnevogn + all dritten jeg pakker når vi skal på tur. For meg spiller det ingen rolle om vi skal en dagstur hjem til Tønsberg, eller to uker på bilferie. Jeg pakker med meg hele livet, og jeg har gitt opp å forandre meg. Det var kanskje å sette det litt på spissen. Men bilen vår er i hvertfall krise full uansett hvor og hva vi skal. Så med nytt familiemedlem ble det altså ny bil! En ID4 fra Volkswagen (el-bil så klart), og hittil er vi veldig fornøyde. Det ligger jo an til å bli Norgesferie i år også, så da var det i tillegg kjekt med en el-bil som har litt lengre rekkevidde enn vår forrige.
Men nok om bil, og over til meg og den bedritne bloggingen jeg driver med om dagen. Jeg begynte på et blogginnlegg da Albert var 6 uker gammel, og i dag er han blitt 7 uker. Det er liksom ikke like relevant å spørre om du har hatt en fin påske lengre. Å ha en liten baby går utvilsomt ut over både kreativitet og gjennomføringsevne. Ammetåka gjør at jeg mister setninger mens jeg tenker dem. Og det går ikke ti minutter mellom hver gang jeg må gjøre en mamma-aktivitet. Blir dette bloggens død?! Jeg håper ikke det. Jeg har bare ikke knekt koden helt enda, men jeg tenker at det kommer. Når sant skal sies, så har Gravlyset og Albert nettopp gått ut på en trilletur for at jeg skal få sitte i fred og hamre litt på tastaturet. Enten så funker det, eller så får jeg så mye press på meg at det ikke funker i det hele tatt. Vi får se. Jeg skriver jo nå, så kanskje det blir løsningen?
Livet føles fremdeles som en unntakstilstand. Noen sier at det er sånn i 6 uker, andre sier 3 måneder. Jeg har vel egentlig slått meg til ro med at alle er forskjellige, og tenker at ting roer seg når de roer seg. Ikke at situasjonen er så innmari bananas heller. Det er vel bare det at det tar tid å bli vant – og når man blir vant, så forandrer ting seg igjen. Den ene dagen gråter han mye og jeg tenker at han er en krevende baby – den neste er han en liten engel som bare vil kose og sove. Så jeg kan liksom ikke beskrive situasjonen vår, den forandrer seg hele tiden. Men én ting kan jeg fortelle. Og det er at jeg fikk mitt første ordentlige smil i dag. Lysende øyne og et smil så stort at munnen nesten var alt jeg så. Jeg tror det var midt i Lille Petter Edderkopp, men jeg husker ikke helt fordi jeg ble så satt ut. Gjett om jeg smeltet. Og så ropte jeg på Gravlyset, som rakk å bli med på resten av smilefesten. Jeg har ikke ord for hvor fint det var ❤️
Selv om det var godt å få gutta ut av hus, kjenner jeg nå at jeg merkelig nok sitter og savner dem. Jeg gleder meg til en hel kveld hvor jeg skal jobbe for å få Albert til å smile igjen. Og igjen og igjen og igjen 😄 Tusen takk for tålmodigheten, og ikke minst for alle fine kommentarer. Jeg prøver mitt beste å svare på alt, men det er ikke alltid det går. Jeg leser uansett hvert eneste ord, og de fleste varmer. Jeg tenker på å blogge hver eneste dag, og håper jeg snart er tilbake i en goood flow 🥰
Jeg tenkte å få til en Q&A denne uken, så hvis du har noen spørsmål så er det bare å fyre av i kommentarfeltet 👇🏼 Jeg pleier egentlig bare å ta i mot spørsmål på Instagram, men der kan man jo ikke spørre anonymt. Så da er det mulig å spørre på bloggen også, hehe…
Det er på tide å snakke om navn… Er ikke det bare et utrolig spennende tema?! Hehe. Jeg høres kanskje ironisk ut, men sannheten er at jeg har interessert meg for navn hele livet, og jeg har alltid gledet meg til å skulle navngi mine egne barn. Det er bare det, at nå når jeg endelig står her og skal få lov til å gjøre nettopp det… Så syns jeg det er så innmari vanskelig. Ja, nesten umulig. Det er jeg kanskje ikke alene om?
Som sagt, så har jeg alltid vært interessert i navn. Jeg var ikke gamle jenta da jeg forstod at jeg hadde fått minst navn av alle i barnehagen. Bare tre bokstaver. Og bare ett navn. Jeg husker jeg fantaserte om å hete Ida Christina Amalie da jeg gikk på barneskolen. Så langt som mulig, takk 😂
Mitt eget navn har jeg heldigvis slått meg til ro med, og jeg fantaserer ikke lengre om å hete noe annet eller noe lengre. Men nå skal jeg altså gi navn til mitt første barn, og det er litt skummelt.
Er det noen negative skikkelser i historien som heter det samme? Noen ukule karakterer på barne-TV? Finnes navnet på topplista, eller er det sannsynlig at det havner på topplista de neste årene? Rimer navnet på noe stygt som han kan bli ertet for, og passer det både til barn og voksen? Kan det brukes utenlands uten å være for internasjonalt, og er det et navn vi går lei av?
Vi tror vi har hatt navnet klart ganske lenge. Et pent og passe lite brukt navn som vi begge liker. Jeg har til og med forbokstaven hengende rundt halsen, en søt liten overraskelse jeg fikk av han som skal bli pappa. Vi er likevel blitt enige om å ikke bestemme oss 100% før vi ser ham ute i det fri. Du vet, plutselig er han en Kurt! 👀Bare for moro skyld – har du et fint guttenavn du vil dele med meg? Spør jeg, livredd for at det skal dukke opp et guttenavn som er så fint at alt blir snudd på hodet for oss her 😅 Hadde også vært gøy å høre hva guttene deres heter – hvis dere har noen 💙
