CHILLIN

Takk for fine (og solfrie) tips. Det endte med shopping i Vecindario, på det store Atlantico-senteret. Og så til Meloneras etterpå, for enda mer shopping og lunsj på den flotte strandpromenaden. Meloneras er mitt favorittsted her på øya! Så rent, pent og eksklusivt – noe ganske annet enn Puerto Rico og alle de blinkende solbrillene.

Nå sitter vi hjemme på terrassen og ser på mørket med alle de fargerike lysene rundt oss. Deilig å sitte helt stille og kjenne på vinden, etter en svært varm dag på bussen. Vi har busset rundt i hele dag, det er jammen litt av noen melkeruter de bussene tar. Men for det første ville vi heller bruke pengene på shopping enn på taxi, og dessuten var jeg i besittelse av en veldig spennende krimbok – lettere å konsentrere seg om den på bussen.

Jeg kom hjem med blant annet 4 nye jakker i handleposene mine. Skulle nesten tro jeg savner kulda der hjemme… Herregud. Det blir koselig med høst altså, det er ikke det. Men akkurat nå koser jeg meg her.

LETS GO TO THE BEACH

VARM dag på stranden! I morgen må vi holde oss borte fra solen. Rumpene våre ser bokstavelig talt ut som tomater, så vi trenger en liten time out.

Problemet er bare at jeg aldri har tatt noen time out på denne øya, utenom shopping. Noen som har noen tips til noen solfrie aktiviteter her? 

NOT TOO WILD

Dag èn på stranda er fullført, og jeg ser selvfølgelig ut som en tomat. Men jeg har badet i bodylotion, så forhåpentligvis er det på’n igjen i morgen.

I kveld har vi gått en tur på Puerto Rico-senteret. Det er virkelig stedet du skal gå hvis du har dårlig selvtillit. Null sminke og ullete hår under en hatt hindret ikke spanjolene i å rope “daiiiliii jenter fra Nårje“. Men skal vi være helt ærlig, så ville de vel ropt det etter oldemoren min også, for å få solgt en parfyme eller to.

Nå er vi tilbake på terrassen vår, ikke noe party på disse jentene. Sier ikke at det ikke kommer til å bli en paraplydrink eller to, men jeg har virkelig aldri skjønt meg på folk som drar på gruppeturer til charter-destinasjoner for å feste villt. Printer opp like t-skjorter, bor på et shitty hotell og fester hver kveld….? Kan noen vennligst forklare meg hvor sjarmen i det finnes? Og er det ikke helt forferdelig å ligge og gulpe gin tonic på stranda hver eneste dag?

På tide å trykke play på Pretty Little Liars.

FRAMME I SPANIA

Maria og jeg er framme i Spania – ENDELIG. Nå har jeg klaget så mye over regn og kjedsomhet, så det er med tonnevis av glede i hjertet at jeg har nådd destinasjon-sol-og-glede.

Mange som har spurt hvor jeg skal. Jeg er på Gran Canaria, vi låner mamma og pappa sin ferieleilighet. Gran Canaria var egentlig ikke planen, ettersom vi har tilbragt TIMESVIS på å finne den perfekte sommerferien på nettet. Men den fant vi aldri, for hver gang vi tastet inn kortnummeret, ble reisen enten utilgjengelig eller utsolgt. Men her på øya er vi lommekjent og garantert fint vær, så denne ferien blir nok en suksess.

I skrivende øyeblikk sitter vi på terrassen og hører på suset fra havet, gleder oss allerede til å sprette opp i morgen tidlig og løpe til stranda.

Rosa (som jeg kaller kofferten) er med på tur igjen, som vanlig full av dritt og klistremerker etter å ha blitt drasset jorda rundt. Hvor gammel kan man være før man må skaffe seg en koffert i en annen farge?

Jeg har det desidert kuleste passetuiet. Men sammen med den rosa kofferten vet jeg ikke om det bare blir litt feil… Bimbo på tur!

For en god stund siden spurte jeg dere om tips til serier å slå i hjel tiden med det. Sånn cirka tusen av dere har anbefalt meg å se Pretty Little Liars, så Maria og jeg har nå gått i gang med sesong 1. Kjekt å ha på flyet!

Utsikten fra terrassen vår. Men nå er det nattatid, kjennes ut som om vi mangler tre år med søvn! Blogges i morgen, kjære lesere. 

PAKKER

Uh… Jeg ligger i den rosa kofferten, og bare; kan noen komme og fylle opp med noen shortser. Blir bare mer og mer klein, så det er veldig slitsomt at jeg fortsatt ler av i går.

Men jeg er så HAPPY, i morgen stikker Maria og jeg av til Spania. I denne byen blir det bare tull uansett, så på tide å komme seg langt vekk og pleie kroppen med sol, hav og stillhet.

Har jeg nevnt hvor vanskelig det er å pakke når man skal være borte i 15 dager…

I REMEMBER HOLLYWOOD

Det eneste som har vært riktig med denne dagen, var at jeg tilfeldigvis hadde med meg paraply da det begynte å regne noen dråper. Sånn ellers, har absolutt ingenting gått etter planen.

Kan det ha noe med Nadja å gjøre, montro? Dere husker sikkert Nadja. Den gode venninnen jeg fikk i LA, men som jeg dessverre alltid ender opp med å nesten dø eller skade meg sammen med. Sammen er vi ulykkesfugler på et nivå dere ikke kan forestille dere. Det skjer alltid noe galt! I større og mindre grader, så klart. I dag holdt vi i hvert fall ikke på å dø, så det var jo flaks.

Jeg tror aldri jeg fortalte dere hele historien om den kvelden vi faktisk holdt på å dø i Hollywood. Mest fordi jeg ikke ville bekymre de hjemme, egentlig. Jeg nevnte så vidt at jeg hadde vært med i en bilulykke, og bare det ble det medieoppslag av.

Tror jeg kan telle på to fingre hvor mange ganger jeg har vært redd som jeg var den kvelden. Nadja og jeg var i Hollywood for å shoppe og spise middag. Det gikk forsåvidt greit, men vi var slitne, og labbet tilbake til bilen etter kort tid. Vi hadde tross alt vært på nattklubb (jeg var under 21, heia ulovligheter) kvelden før, og jeg var rusa av lykke fordi jeg hadde utvekslet både nummer og Facebook med “han syyykt kjekke i The Hills”, og i tillegg ba han meg på date. Hvem det kan være, overlater jeg til fantasien deres.

I hvert fall, så kommer vi tilbake til en bil med lapp i ruta. Parkeringsbot. Det viser seg at vi har parkert i motsatt kjøreretning, og en forbipasserende gjør oss oppmerksom på at vi hadde flaks, for i tillegg til det, så hadde skiltene på bilen “gått ut på dato”. Vi setter oss i bilen, og kjører avgårde med dårlig stemning i baggasjerommet. GPS’en var selvfølgelig fiendtlig som alltid, noe som forresten førte til en telefonregning på 40.000 kroner da jeg kom hjem (ikke bruk GPS i utlandet). Vi kjørte oss helt bort, og etter tre timer kom vi oss endelig ut på motorveien. Stemningen stiger, helt til Nadja blir blek som et lik, og setter øynene i meg. Bilene foran begynner å sakke farten, og jeg tenker at hun burde se på veien, men hun ser på meg, og så roper hun: BREMSENE VIRKER IKKE! Jeg hører mitt eget skrik, lukker øynene, kjenner et smell, og før jeg vet ordet av det står vi i grøftekanten langs motorveien, og det er helt mørkt, og vi er alene i verden.

Etter noen timer kommer politiet, og de skaffer oss en tauebil. Vi blir kjørt til det mørkeste mørke Downtown LA, og til og med jeg som bare har vært i byen i to dager, vet godt at to blonde jenter ikke skal være der alene midt på natta. Verkstedet tar bilen vår, og så sitter vi der på en benk. Et par palmer, noen verksteder, en Mc Donalds hvor M’en blinker slitent gult, og en dealer som har mer enn lyst til å holde oss med selskap. Eller rane oss. Vi begynner å gå uten å vite hvor, og dealeren følger etter, hakk i hæl. Så får Nadja nok. Hun snur seg og skriker noen heftige salmer til dealeren, og jeg lukker øynene igjen og tenker gjennom alternaltivene. 1. Han skyter oss. 2. Han raner oss, og så skyter han oss. 3. Han raner oss, og vi må sove på benken. Når jeg åpner øynene er han borte. Så vi løper alt vi kan til den slitne M’en, og der sitter vi med en uspist pakke Chicken Mc Nuggets.

En ting du kan stole på i LA, er at de som er vennene dine ikke nødvendigvis er vennene dine når du trenger hjelp til noe. Nadja ringer telefonlisten sin opp og ned, men ingen er spesielt interessert i å redde oss fra ghettoen. Selv er jeg ny i byen, så jeg har ikke mye å bidra med. Bortsett fra en pakke Chicken Mc Nuggets, da.

Til slutt kan en venn av Nadjas daværende kjæreste hente oss, og vi skal til og med være så heldige og få sove hos han. Før jeg begynte å juble burde jeg kanskje tatt i betraktning at Nadjas kjæreste var rockestjerne i Los Angeles, og at vennen hans derfor kanskje ikke var verdens kuleste fyr. Det var han ikke heller. Han var freaky as fuck, og vi kommer hjem til en søppeldynge som luktet hasj og kattepiss. Den stygge katten hans går selvfølgelig rundt og mjauer, blant skittentøyskurver og skumle ninjafigurer. Jeg får et teppe, og legger meg i noe som sikkert er en bod. Ringer hjem til mamma uten å ane hva klokka er, bare for å si at jeg lever men at jeg nesten hadde hadde dødd. Og så gråter jeg som en unge, helt til jeg sovner under blått neonlys og en eim av kattedritt.

Litt av en drømmekveld, hæ? Kjipt å være så langt hjemmefra når man er livredd, bokstavelig talt. Men det ble i hvert fall et fint vennskap ut av det. Og snipp, snapp, snute, så var det Hollywood-eventyret ute.

sjekker ut av hotell og inn på tog

Dagenderpå i går var bare helt jævlig. Men vi jentene gjorde det beste ut av den! Først satt vi på Egon og drakk Cola i flere timer. Og så gikk vi tilbake på hotellrommet, hvor vi samlet alle puter og dyner i den ene senga, og krøllet oss sammen etter å ha bestilt både sushi og burritos fra Mucho Mas. Husker ikke så mye mer enn at jeg lo mye, spiste masse og så starten av Bad Teacher, for jeg sovnet ganske fort.

Nå har jeg akkurat sjekket ut av Comfort Hotel Børsparken, og det er med tungt hjerte! Jeg elsker å bo på hotell, kunne gjerne flyttet inn for godt. Men nå sitter jeg altså på toget hjem til Tønsberg. Selv om jeg skal til Oslo i morgen, har jeg bare veldig lyst til å ta en tur hjem.