jeg er hjemme

Dette blir nok en ganske bloggfri dag. Skal prøve å blogge litt mer fra turen i kveld, men nå skal jeg bare slappe av. Dro fra hotellet på ettermiddagen i går, og kom hjem nå. Er sliten både fysisk og psykisk etter alt jeg har opplevd, og trenger bare et lite pusterom fra det offentlige rom. Er forresten skikkelig lei meg etter å ha sett hvordan det stod til med fadderbarnet mitt også, men det forteller jeg om senere. Nå skal mat spises, tøy vaskes, kropp dusjes og hode hviles. Hei så lenge!

Fadderbarnet mitt hadde så mange søte kyllinger!

hvor mye er en jente verdt?

Mange av dere har lurt på hva jeg egentlig gjør i Kenya sammen med Plan Norge. Grunnen til at jeg er her, er at Plan nå har lansert en jentekampanje, som altså skal fokusere på jenter og jenters rettigheter. Der barn ikke har det bra har jenter det verst. Jenter står ofte bakerst i køen når det kommer til skoletilbud, helsetilbud, og i det hele tatt når det gjelder å bli hørt og få oppfylt sine rettigheter. I forbindelse med jentekampanjen, har Plan laget en kampanjeside hvor alle kan gi sitt ansikt! Så for å støtte opp rundt kampanjen og vise at du bryr deg, kan du laste opp ditt ansikt HER! : ) Mitt ansikt er så klart lastet opp, og jeg håper dere følger etter meg og laster opp bildet. Det er utrolig enkelt, og ville betydd kjempemye for meg! Tusen takk til alle som tar seg tid til å gjøre det. Flere har også spurt spørsmål om Plan og lurer på om det er mulig å jobbe som frivillig. Alle slike spørsmål ber jeg dere sende til [email protected], der kan dere få svar på det meste. Tusen takk for alle kommentarer og mailer fra dere under tiden jeg har vært her i Kenya. Er så gøy at dere engasjerer dere! Nå skal jeg ut til en liten landsby og besøke fadderbarnet mitt!

Når dere har lastet opp bilde på kampanjesiden, blir det seende slik ut, og det vil bli en del av bildeveggen på siden! Håper selvfølgelig dere vil spre kampanjesiden på bloggene deres og på Facebook.

maggie er min helt

Maggie på 14 år er et av menneskene som har gjort mest inntrykk på meg noen gang. Rett før jeg skulle “intervjue” henne fikk jeg servert historien hennes i grove trekk, og jeg fikk så hakeslepp at jeg er sikker på at kjeven min gikk ut av ledd. Da Maggie var 12 år gammel, ble hun nemlig tvunget til å gifte seg med en 57 år gammel mann. Jeg måtte bare la den setningen stå for seg selv. En 12- åring blur TVUNGET til å gifte seg med en 57 år gammel mann. Smak på det! Det er noe av det sykeste og fæleste jeg noen gang har hørt! Maggie bodde med moren og stefaren sin, og stefaren hadde tatt opp et lån fra denne 57- åringen som han ikke klarte å betale tilbake. Derfor foreslo den eldre herren at han kunne gifte seg med Maggie, og stefaren så ingen annen utvei enn å selge datteren for å bli kvitt lånet sitt. Moren stakk av fra stefaren da hun ikke klarte å få han til å ombestemme seg, og Maggie har ikke sett henne siden. Det var mandag da Maggie fikk beskjed om at hun skulle gifte seg, og allerede på førstkommende søndag skulle bryllupet finne sted. Maggie ble gift som planlagt, og flyttet inn hos mannen som allerede hadde to koner fra før. Maggie sov sammen med mannens datter som han misbrukte, og han kalte dem begge for prostituerte unger. Hva han har gjort mot dem orker jeg ikke å tenke på en gang… Etter en uke ba datteren til mannen Maggie om å melde fra til politiet for å få faren sin i fengsel. I frykt for å ikke bli trodd og bare gjøre ting verre, dro Maggie til politistasjonen og fortalte historien sin. Hun ble heldigvis tatt på alvor, og ble ikke utsatt for korrupsjon som ofte oppstår her nede (de rike betaler for å slippe straff). Politiet arresterte både stefaren og den 57 år gamle mannen, og Maggie fikk lov til flytte hjem til sin ekte far som behandler henne kjempebra. Hun ble i likhet med Jaquline som jeg snakket med i går, tatt i mot av rescuesenteret og går på skole der i håp om å bli doktor en dag. Hun sa til meg at hun ville hjelpe folk sånn som vi gjør, og at hun derfor håper hun kan bli veldig rik. En av Maggies venninner på 15 år ble voldtatt av en 72- åring. Jeg visste ikke at det var fysisk mulig, men tanken på det gjør meg helt svimmel. Da jeg hørte Maggie fortelle glemte jeg alt om tid, rom og et filmkamera på størrelse med Mount Everest. Tårene bare kom og jeg ble så fyllt med hat, sorg og ikke minst spørsmål. Tenk at…* 100 millioner jenter i verden er blitt giftet bort før de er blitt 18 år!* Gjennomsnittsalderen for å gifte seg i Kwale i Kenya er 12 år. * 42% av jenter i Afrika gifter seg mens de enda er barn. * Der tidlig ekteskap er vanlig er det høyere dødelighet blant barn og jenter.

Skulle ønske jeg var like sterk som Maggie. Jenta er 14 år, har opplevd det verste en ung jente kan oppleve og lever fortsatt med håp og drømmer for framtiden. Hun syns det var tøft å fortelle om historien sin, for å unngå å begynne å gråte, hadde hun skrevet det ned og ville lese det opp for meg. Da vi var ferdig med samtalen, fikk jeg den nedskrevne historien hennes, og jeg har tenkt til å ramme den inn så jeg aldri glemmer henne. Ikke at det er så enkelt uansett, men jeg trenger å minnes på at det alltid er noen der ute som trenger hjelp, og at det ER håp for alle så lenge verden står sammen. Ps. 57- åringen døde av kreft i fengsel og stefaren sitter fortsatt i fengsel. SÅNN skal det være.

i dag gjorde det direkte vondt

Jeg trenger litt tid på å slappe av og summe meg før jeg kan fortelle om dagen. I dag har jeg fått høre historier som rett og slett gjorde vondt i ørene. Det gjorde vondt i magen, vondt i hjertet og vondt i hele kroppen. Jeg har vært så sjokkert og emosjonell at jeg tror jeg har tømt meg for følelser for et helt år framover. Inntil videre kan dere jo se en liten filmsnutt jeg filmet i går, da jeg skulle vise Jaquline hvordan det funket med bloggen. She is so sweet!

racheals story

 racheal is twenty years old, and she got married very early. She was married when she was 17 years old, with a big mean on 30 years. He had alcoholproblems, and he used to beat Racheal and throw her son around. Ryan is Raceals son and he is two years old. The father was her boyfriend at school. Lived together one year. He had a alcoholproblem so he didnt care, he was in his own world. Racheal ran away back to her father, he was happy to see her again. The father does not have enough money, the group was helping so she might could get college, job and money.  Want to be a hairdresser, and now she get to do that. Sad and interesting story, she wrote a “søknad”, forsørge sønnen. Want to open salloon for herself. dont want to get married now. Dont want the life she had for her son.

jeg har fått en ny venninne

I dag fikk jeg en ny venninne, og det har vært en sterk dag på mange måter. Vi kjørte først til Jaqulines skole, et rescuesenter for unge mødre og jenter som har rømt fra tvangsekteskap. Jaquline har akkurat fylt 16 år, og har en datter på snart ett år. Jeg har aldri vært noen smarting innenfor hoderegning, men jeg innbiller meg derfor at hun ble gravid som 13- åring. Jaquline ble reddet av en frivillig for Plan Kenya, og fikk plass på denne skolen som gjør at hun kan utdanne seg, mens moren tar seg av den lille datteren hennes. Det første som skjedde da jeg møtte Jaquline, var at hun tok meg i hånden og holdt den mens vi gikk. Selv om vi hadde kjent hverandre i to minutter, viste hun meg en enorm tillit som gjorde at det var en fryd å tilbringe dagen med henne. Jaquline viste meg først rundt på skolen, og presenterte meg blant annet for klassen sin. Jeg ble litt overrumplet da jeg plutselig stod forrerst i et klasserom med 40 elever og et kamera i nakken, men jeg renset hodet raskt og introduserte meg og fortalte hvorfor jeg var tilstede. Jaquline viste meg også hvor hun sover (jentene kan nemlig bo på skolen) og dusjene deres. De får dusje hver dag, og til å være her er det jo over the top fantastisk! Da vi hadde fått nok av vandring på skolen, fikk jeg lov til å bli med Jaquline hjem til landsbyen hvor moren hennes bor med datteren. Vi kjørte i nærmere to timer, og da vi var så langt borte fra resten av verdens befolkning som mulig, dukket det opp en liten sti som førte videre til en liten samling stråhytter. Og der stod de. Jaqulines mor i fargesprakende saronger, og datteren ikledd en liten prinsessekjole. Vi gikk litt rundt hjemme hos Jaquline, og satte oss ned og pratet enda mer om å gifte seg tidlig og få barn i såpass ung alder. Hun fortalte meg hvor redd hun hadde vært, og hvor viktig hun syns det er at hun kan få en utdanning og jobbe, før hun gifter seg og kan ta seg av barnet sitt. Aller først skal hun bli sykepleier. Det er mye å fortelle, for det var en fantastisk dag. Jeg føler i hvert fall at jeg har fått en ny venninne, og planlegger allerede Jaqulines julegave. Om noe kommer helskinnet fram til den lille hytta er jeg egentlig usikker på, for ikke engang jeg var helt skrudd sammen på slutten, men det er vel tanken som teller?! Mens vi satt i bilen, filmet jeg Jaquline og meg, og viste henne litt forskjellige greier på Macen. Skal prøve å laste opp så dere kan få se! Det minnet meg bare om hvor fjernt livet mitt må være for henne og omvendt.

Friends for life!
Ganske ironisk tekst på veggen bak. Her kommer jeg liksom på besøk til en muslimsk skole og lager rabalder ved å få elevene til å hoppe rundt som tullinger. Snakk om bad company! : )
Her er jeg med Jaqulines lille prinsesse, nydelig sant?!
Her serverte moren oss te og sweetpotatoes fra hagen, utrolig søtt.

for en vakker strand!

I dag har jeg hatt en helt fantastisk dag. Fantastisk, men utrolig slitsom. Det er nemlig ikke noen særlig ferie jeg er på, vi jobber hardt hele dagen og har et tight tidsskjema vi må følge. Derfor var det helt fantastisk å komme hjem til hotellet i stad, og tusle rundt på stranden og plaske litt i bølgene. Forteller om dagen min litt senere når jeg har fått bilder! Var ikke meningen å skrive en hel bok i går, men jeg har så mye på hjertet etter dagene her! Blir kanskje litt for mye å lese? Her er noen bilder fra den nydelige stranden så lenge!

Stranden ligger sånn ca. 10 meter fra hotellet, helt fantastisk! Sarongen jeg har på meg fikk jeg av jentene på Shimba yrkesskole som vi besøkte i går! De har laget den heeelt spesielt til meg, love it : )

Weeeei, herlig!

Dette er Kristine, en av mine tre reisefølger. Kristine jobber i Plan, og er frøkna som har fått meg med på tur! Takk og lov for det, det er jeg så takkenemlig for.

back in the jeep

God morgen, alle sammen! Jeg har hatt en god natts søvn og er klar for å ta fatt på en ny dag. Akkurat nå sitter jeg i Plan- jeepen og er på vei til et rescuecenter for jenter som har rømt fra tidligere ekteskap! Det blir nok spennende og ikke minst veldig sterkt.

tenk om du måtte gifte deg som 12- åring

Jeg satt nettopp og så gjennom bildene fra dagen, og tok plutselig tårene mine i å krype rundt i ansiktet som maur i en maurtue. Akkurat som om jeg plutselig fikk et veldig tydelig bilde av hva jeg har sett de to siste dagene. Det har vært mye å gape over på kort tid, og historiene jeg får høre gjør så stort inntrykk at de nesten lammer meg litt der og da. Men nå som jeg sitter og virkelig tenker over tingene er det som om det slår meg i hodet og får meg til å våkne opp. Som jeg sa før jeg reiste, så håper jeg at denne turen vil forandre meg som menneske. Det er kanskje for mye forlangt, for jeg er kremen av dessertgenerasjonen. Med det mener jeg at jeg lever i en materalistisk verden hvor jeg har meg selv og mine nære i fokus konstant. En ting som er sikkert, er at jeg fra nå av kommer til å bry meg mer om resten av verden også. Mens jeg ligger i en varm seng og klager over regnet og at caffelatten jeg fikk servert tidligere på dagen var kald, sitter Kathy og Leah i Nairobi, og har ikke sett regnvær på FIRE ÅR! De får vannforsyninger annenhver uke, og jobber døgnet rundt for å klare seg. Jeg syns det var slitsomt å besøke slummen i et par timer, og de lever der dag inn og dag ut. Jeg mener det, det gjør helt vondt å tenke på. Et plaster på såret er i hvert fall at jeg VET jeg kan gjøre forskjell. Som en leser skrev til meg i kommentarfeltet; jeg kan ikke redde verden, men jeg kan hjelpe til med NOE. Og nå gjør jeg mitt beste for å informere dere der hjemme, og forhåpentligvis engasjere dere litt. I dag startet vi dagen på et Plan- kontor her i Mombasa. Etter en hyggelig briefing, et tradisjonelt og afrikans dobesøk, og et klesskift, var vi klare for å dra videre. Her var det nemlig ikke snakk om å gå i shorts og singlet! Det var et muslimsk område vi skulle besøke, så da måtte jeg bare bite i det sure eplet og ønske svetteringene velkommen ettersom jeg nærmest kledde meg i noe som lignet pysjamas. I og med at det var muligheter for å se både giraffer og elefanter, kjørte vi en omvei gjennom bushen som tok flere timer. Jeg sutret som en normann over blåmerker på rumpa, sult og stiv nakke, men nå i ettertid er jeg glad for at vi tok turen. Jeg har VIRKELIG fått se mye fra Jeepens baksete! Det er så sprøtt å se de små stråhyttene og barn som leker langs veien, på det mest øde stedet dere kan tenke dere i hele verden. Det er helt syke avstander her nede. Når de som er herifra sier at vi kun skal rundt hjørnet, tar det gjerne to timer å komme fram. Målet for turen var en yrkesskole som heter Shimba. Skolen er et av prosjektene til Plan, og den er for unge jenter som har fått barn i tidlig alder og blitt giftet bort veldig unge. Visste dere at gjennomsnittsalderen for å bli giftet bort her er 12 år?! Da jeg var 12 år gammel fikk jeg min første kjæreste og turte så vidt å kline. Her må 12- åringene gifte seg med eldre menn fordi foreldrene deres får mer penger hvis de gifter bort en ung og “ren” jomfru. Er ikke det noe av det sykeste dere har hørt? Snakk om å få barndommen frastjålet. Poenget med skolen er jo at disse jentene også skal få muligheten til å lære og kunne jobbe i framtiden. Da vi kom ble vi møtt med sang og dans, og jeg ble brått tvunget til å danse med. Med kamera i nakken og en haug av tilskuere ble jeg mildt sagt dødsflau, men jeg danset i hvert fall med og sang så godt jeg kunne på sangen. Nok en gang var det helt utrolig å se hvor glade menneskene ble for å se  oss!  Jeg tror aldri jeg kommer til å komme over energien og gleden til disse menneskene som nesten ikke har noenting. Etter litt presentasjoner, satte vi oss ned og stilte jentene spørsmål om barn og ekteskap i tidlig alder. Det var tydelig at de var preget av vanskelige fortider som de syns det var vanskelig å snakke om. Vi fikk likevel høre litt fra de forskjellige jentene. En av jentene som gjorde sterkt inntrykk, var Florence på 18 år. Hun har en datter på 1 år, og er rett og slett blitt kastet ut av familien sin som kun bryr seg om brødrene hennes. Jeg snakket litt med Florence om denne kjønnsdiskrimineringen og målene hennes for framtiden, og hun var i hvert fall fast bestemt på at både hun og hennes framtidige mann skulle være i arbeid. Hun var også opptatt av at hun aldri skal kjønnsdiskriminere barna sine, og at det er en forandring som MÅ skje. Jeg forstod det som at skolen jobber mye med å endre disse holdningene rundt kjønnsdiskriminering, noe som betyr ALT for jenters situasjon i land som Kenya. Tenk at familier sender guttene på skole og gir dem mat, mens de utelater jentene – rett og slett fordi de er jenter! På slutten av visitten fikk vi enda et lite show, og jeg fant meg selv dansende rundt IGJEN. Gøy var det, i hvert fall! Vi fikk også gaver som jentene hadde designet og laget til oss. De hadde laget batikk- sjal, som jeg faktisk sitter inntullet i i dette øyeblikk. Jentene og skolen rørte rett og slett ved meg. De var så takknemlige, og fikk ikke takket nok for hjelpen de har fått av Plan. Minne for livet!

Jentene sang og danset for meg til og med da vi spaserte!
Her reiser jeg meg opp for å sheeike litt med jentene, hahaha : )
Noen av jentene bak symaskinene i klasserommet. De var kjempeflinke til å sy og designe klær i papir!

Nettet jeg bruker er så sykt tregt, så jeg får ikke lastet opp fler bilder nå. Lover fler bildeposter, for reisefølget mitt har tatt så utrolig mange vakre bilder! God natt! : )

kontraster til de grader

Jeg har planer om å fortelle dere om hva jeg har opplevd i dag, men det blir senere. Jeg har akkurat slått meg til ro på et nydelig hotellrom i Mombasa, og tatt en dusj og et par telefoner hjem. Kontrastene her er så store at jeg blir svimmel. Jeg skjønner selvfølgelig at Plan Norge må tenke på sikkerheten til folk de sender ned hit, men det er likevel rart å komme fra slum og øde strekninger til hotell med deilige rom, basseng, havutsikt og dusj. Mens jeg bare kan dra “hjem” og sove i en seng, skal menneskene jeg besøker faktisk bli der hvor vi var, stedet hvor jeg tenkte “shit, tenk å bo her”. Men forteller om dagen senere. Nå skal jeg fordøye dagens inntrykk over en middag med de andre jentene, så vi blogges! Her er noen bilder av det nydlige hotellrommet, skjønner dere hva jeg mener med kontraster?! ps. Jeg har apekatter på terrassen, true story. De er prikk like Herr Nilson alle sammen!

Mitt lille blogghjørne! Ser havet derifra, og sier bare wow.
Min deilige, store seng!
Hytta jeg bor i.